Ingen cigar på Øysandpillaren (18.12.2017)

Bakgrunn
Helt siden jeg begynte med isklatring for noen år siden har Øysandpillaren vært et stort mål!
De første årene var det bare en uoppnåelig drøm, både pga manglende ferdigheter og noen fryktinngytende CR'er på internettet. Men selv gamle hunder kan lære nye triks og ferdighetene kom kjapt opp på nivå. Dessuten har jeg begynt å ta CR'er fra sagnomsuste klatreruter med en liten klype salt. Derfor ble målet etter hvert realistisk.
Neste problem er at isen henger rett over sjøen og er utsatt for mye vær og vind. Den er med andre ord ikke inne så veldig ofte.

Kan det skje?
Lørdag kjørte jeg forbi Øysand og så at isen var forbundet fra bunn til topp. Jeg hadde ikke tid til å sjekke nærmere der og da og søndag var jeg booket for isklatring i Rennebu.
Allerede søndag ettermiddag tikket det inn meldinger på usosiale medier om taulag opp isen. Bl.a. fra selveste Mr. Kobbenes. Værmeldingene var trøstesløse med varmegrader, regn og vind så her måtte det eventuelt handles raskt!

Vi prøver!
Til alt hell hadde jeg fri i dag men hvem andre isklatrere har det...? Joda; biologistudent Eskil er ferdig med alle eksamener og har kommet hjem for å feire jul. Av isklatreerfaring har han en tur opp Kongsvollfossen fra E6 og til brattlengdene i toppen men han har klatret en god del og er stødig på sikringsarbeidet. Da bør det vel gå greit å være med som toer?

© Sturla Sandvei

Ut på tur
Kjøreturen til Øysand tar ikke mange minuttene men diverse oppdrag gjorde sitt til at vi var klare for avgang først litt over kl. 12. Skikkelig baksing oppover lia til innsteget og kjernetemperaturen steg faretruende. Heldigvis begynte det å regne så vi fikk avkjølt oss litt..
Vi racket opp og satte i gang. Det hang mange istapper oppover så Eskil fikk stå og sikre godt til side for isen. Første taulengde var uvant klatring for min del. Til dels ganske så smalt, på grensen til dieder noen steder, og svært tynt med is omtrent midtveis. Tok nok ei tann eller to på den korteste isskruen oppi der...
Etterhvert ble det 3D-klatring til gangs. Tungt opptak med skru mot venstre der det var null og niks til føttene et stykke. Men jeg kom meg etterhvert opp på fin stand i et solid tre, godt til side for isen.
Eskil kom seg greit opp men slet litt med kalde fingre og bytte av hansker underveis. Vel oppe på standplass ble det imidlertid rapportert om kramper både her og der. All forskning viser fortsatt at isklatring krever bruk av muskler en over snittet sprek norsk ungdom ikke har helt på plass..

© Sturla Sandvei

Vendereis
Selv om jeg var veldig giret på å gå topplengden er det ikke noe vits i å presse grensene på en slik tur. Topplengden er helt annerledes enn førstelengden men minst like tung for armer og bein, selv om den så ut til å være pepret med små formasjoner oppover pillaren. Sikringsarbeidet hadde kanskje blitt det tyngste..?
Uansett; vi rigget om til rappell og kom oss ned til innsteget i en fei, pakket ned utstyret og krafset/rutsjet/skled oss nedover til E39. Mørket begynte å sige på da vi kom ned til bilen, nøyaktig 3 timer etter start. Det hadde nok blitt hodelykt på returen hvis vi hadde fortsatt opp.

Hva nå?!?
Jeg er overraskende godt fornøyd med dagen til tross for bail. Nå har jeg fått smakt litt på selveste Øysandpillaren og det har gitt kraftig mersmak! Det er meldt mildt vær fremover men jeg krysser fingrene og håper den kan klatres igjen senere i vinter. I'll be back.

Etterord
På tur til Øysand var bilstereoen innstilt på Radio Rock der Lemmy sang "Victory or Die". Passende med tanke på iscrag'et vi skulle parkere ved som er kalt opp etter Lemmy & co (Motorveggen). Men hva med teksten....?
På vei hjem kjørte Eskil lyd fra telefonen og der sang Eminem "Walk on Water". Det var egentlig en grei oppsummering av dagens utflukt og var også et greit svar på Lemmys knallharde holdning. Det ble ingen seierssigar men vi fikk virkelig gått på vannet, både i form av regn og smeltevann fra isen.