Magisk på Seiland (15.06.2024)  

Etter en bra (men kort) natts søvn i Gulhuset til guide Tore Karlstrøm i Langfjordbotn, attpåtil med sol(!) inn gjennom gardinene i nordøstvinduet; var vi glade for at vi hadde gitt positiv respons på Solveig sitt forslag om tur til Seiland i dag; dagen etter relativt krevende tur til Øksfjordjøkelen. Solveig hadde på forhånd gjort et grundig arbeid med organisering av ekstraskyss (svært sjeldne rutebåtavganger på lørdag..), båttransport inn til Kufjordbotn og overnatting for oss fire; bra jobbet Solveig! Etter utsjekk fra Gulhuset kjørte Knut Sverre og jeg til Storekorsnes hvor Solveig og Bjørn ventet, og snart kom alter ego Stig og plukket oss opp med sin cabinkruser og kjørte oss utover i smul sjø til Seiland House som Stig driver sammen med sin kubanskfødte kone. Stig fortalte mangt og meget interessant om området, bl.a. at Seiland House inntil 2011(!) fungerte som ukesinternatskole for barn fra øyene omkring. Etter omlasting gikk vi over i en flatbunnet aluminiumsbåt som fraktet oss de ca 10 km inn til bunnen av Store Kufjorden.

Etter å ha avtalt tidspunkt for pick up til kvelden og fått råd om rutevalg av Stig ga vi oss i vei, først med tørrskodd steingåing av elv som vi krysset over til venstre side(det gikk ikke fullt så bra med alle på returen..)Overraskende frodig i nedre del av dalføret, særlig lyste tallrike ballblom opp i terrenget. Etter kryssing av snøfelt på ca 100moh holdt vi oss nå på høyre siden av elven oppover i nordnordøstlig retning, i tiltagende bratt terreng; brattest var det mellom 150-400 moh.

Like før Straumskaret krysset vi dalsøkket på snøfelt og svingte i mer nordvestlig retning og på vel 500 moh flatet det ut før ny men ikke fullt så bratt stigning til et nytt flatere parti på vel 700moh. Før dette velsmakende lunsj ved varme steinblokker i bratten. I sørlig og østlig retning kunne vi se truende mørke skyer bygge seg opp og snart kunne vi høre fjern bulder av torden, mens vi fortsatt
nøt godt av sol og lite vind, og videre oppover sørvestflanken mot selve kuppelen sørvest for Seilandstuva var det såpass varmt at opptil flere (les: Bjørn og Stig) kastet trøya
Vel oppe på kuppelen kunne vi se Seilandstuva med varde; det var fortsatt et bra stykke igjen å gå; og bak oss nærmet uværsskyene seg stadig. Vi måtte ned et søk videre fremover mot -tuva hvor vi holdt til høyre slakt nedover et stort snøfelt; muligens en rest av Nordmannsjøkelen, som i praksis nærmest må sies å være bortsmeltet. Videre bortover i steinet terreng, dog ikke av verste sort; til Hammerfest sitt høyeste punk.
Det hadde nå skyet over og vinden hadde økt på, og bak oss drev lave hvite tåkeskyer inn over toppkuppelen, så oppholdet på toppen ble ikke særlig langvarig før vi snudde nesen sørvestover igjen.
På vei tilbake over sadelen fra Seilandstuva til høyden sørvest for denne opplevde vi imidlertid at skydekket sprakk opp mer og mer, vinden stilnet, og snart løste skyene seg opp "som dugg for sol" igjen; hvilken lykke! Ned fra den avrundete høyden sørvest for Seilandstuva var det nå mulig å gå på så å si sammenhengende snøfelt ned til 750m-flaten og vi søkte også opp snøfelt videre nedover inkl t.o.m. i Straumskaret, noe som lettet returen en god del
Også ned brattpartiet fra Straumskaret falt vi tilløpt til dyretråkk som vi fulgte tilbake til Kufjordbotn.

Elven var nå, ikke helt uventet, mer vannrik enn på formiddagen; og kryssingen gikk ikke like greit for alle; selv tråkket jeg solid uti den strie strømmen. Litt verre gikk det for Bjørn, som smelte kneet i en stein og fikk seg et skikkelig slag. Heldigvis var vi nede ved avtalt hentepunkt før avtalt tid(i tillegg hadde Stig litt motortrøbbel og ble litt forsinket; men omsider hørte vi motordur langt ute på fjorden), og det ble tid til antatt adekvat sårbehandling og -bandasjering av Bjørns forslåtte kne.
240616_666ef66f8b0b9.jpeg|Snart nede i Kufjorden etter en fantastisk tur|large|center]]
Vi hadde, litt for sent til å kunne planlegge innkjøp; fått kunnskap om at Seiland House akkurat på denne tiden av året ikke hadde servering, men en pakke egg og et brød donert av Seiland House og ellers rester som vi fant fram fra "tølene" våre sørget likevel for et velsmakende "herremåltid" som et flott punktum for en aldeles strålende tur; tusen takk til alle sammen! Og ute bare skinte og skinte og skinte midnattsola...