Fredag 14. juni opprant med lovende vær; i dag skulle Øksfjordjøkelen til pers! Vi kjørte mot Øksfjord for første ferge over til Bukta. Og vi det var Anne, Morten, Knut Sverre og jeg i tillegg til guidene Tore og Vegard. Solveig og Bjørn hadde reist ut og overnattet ved startpunktet for turen dagen før. Ca 20 min å kjøre fra fergestedet Bukta til Botn hvor vi parkerte og gjorde oss i stand for avmarsj, med ski og for de flestes vedkommende skisko; på sekkene. Første etappe var marsj vel 3 km innover Fjorddalen som for en stor del var våt og myrete.
Innerst i den nokså flate dalen tok vi så bratt opp til høyre gjennom storsteinet og til dels løs ur; heldigvis uten uhell, selv om det var nære på for enkelte.
Steinura forsert, liten pause før ski og feller tas på
Litt på og av med ski før ny stigning og fra nå av ble det stort sett brattere jo lenger opp vi kom. Ruten opp mot brearmen vi skulle følge var for korte øyeblikk synlig for i neste nu å bli dekket av tåke. Vel oppe på brearmen var det sprekker på begge sider men sentrale del av brearmen var snødekket og vurdert av guide Tore som gikk fremt til å være sprekkfri. Således var vi ikke knyttet inn i tau men hadde tatt seler på oss før breen.
Bratt; og brattere blir det..Brefallet vi skal gå opp ligger til venstre for den markerte 1020-toppen ca midt i mot
Opp brearmen var det nokså bratt, nærmere 30 gr på det meste, men med foran ble det stort sett grei siksakgåing oppover, selv om det innimellom var tendens til små men kontrollerte sideveis utglidning/glipper.
Vel oppe på breplatået svingte vi mot høyre/vest i tåken som nå lå relativt tett, og plutselig materialiserte knausen på 1189 moh som de siste årene har vært høyeste punkt, seg.
Breplatået; det begynner endelig å bli mindre bratt
Ddt brøt ut spontan jubel, og ikke mindre jubel ble det da tåken kort tid etter ankomst toppunktet lettet og vi kunne skue utover et tåkehav med oppstikkende topper, særlig mot sørvestlig/vestlig kant, der Tore med sikker lokal geografikunnskap kunne innvie oss søringer i hva det var vi så.
Utsikt vestlig retning fra toppen. Store Kågtinden stikker opp fra tåkehavet i høyre bildekant et sted, til venstre Kvænangstindene, og helt i det fjerne kan litt av Lyngsalpene anes
Ny jubel og spontan applaus og snart nye gratulasjoner ble det da Knut Sverre og Vegard dukket opp med retning mot toppen en liten stund etter oss andre.
For Anne, Knut og meg ble dette vår siste fylkestopp, og for en finale!
Men; toppen er bare halvveis, og siste ferge gikk ikke så altfor sent på kvelden, så toppen ble ikke noe blivende sted. Nedover bar det, med forskjellige stilarter, og snart dukket vi ned i en tåkesekk så tett som bare det. Vi omgikk storsteinsuren med en lettere passasje på motsatt side av dalen, og så var det den blaute dalen igjen. Gruppen hadde på slutten blitt atskillig strukket ut og man innså at man risikerte å ikke rekke siste ferge. For noen ble det ilmarsj ut Fjorddalen så søla skvatt(inkl elvevading til hofta) for å få bilene over med fergen, for to ble det mistet ferge og ekstraskyss over Tverrfjorden. Mitt GPS-spor: Både Pb-app og GPS ble glemt lagret da vi i hurten og sturten ankom bilene og fikk slengt skiene inn i bilen og kjørte avgårde mot fergen, og "grovproduktet" ble en tur på over 170 km og 2500 høydemeter..
Men: GPS-sporet ble generøst "vasket" og gjenopprettet av Knut Sverre som er vesentlig hvassere på Peakbook og data generelt enn meg (det skal sant nok ikke veldig mye til...); tusen takk Knut!
Alt i alt ble dette en fantastisk flott tur i spektakulær natur. Muligens er dette rekord i antall peakbookere(5) til samme kommune/fylkestopp samme dag(slås vel kanskje ved nærmere ettertanke av fellesturer på peakbooksamlinger..?)
Tusen takk til alle sammen for turfølge og flotte bilder, og stor takk til Tore og Vegard for god og sikker guiding.
En helt spesiell takk går til Anne som satte det hele i gang og organiserte turen i samarbeid med Spor Guiding; tusen takk for at jeg/vi fikk være med!!!
User comments