Nordtoven i regn og tåke (02.07.2023)  

Hadde kjørt i over 11 timer dagen før fra Vang til Mosjøen, i strålende vær fra Trøndelag og nordover. Men; vestlendinger er kjent for å bringe med seg "lavtrykksmitte", og fra neste dag var det ganske riktig meldt regn i søndre del av Nordland etter 2 ukers finvær, riktignok litt ut på dagen. Jeg satset derfor på grytidlig start for å nå toppen av Nordtoven før regnet satte inn. Imidlertid var som mange ganger før "ånden villig, men kjødet skrøpelig" og sovnet på igjen etter vekkesignal kl 0410. Våknet igjen litt før kl 0600 og med et lovende, høyt skydekke la jeg i vei. Satset på å følge i Kristin sine spor med start fra Leirvika og sørover Neverlidalen. Kunne kjøre inn et lite stykke på den smale grusveien inn til en stengt bom stoppet meg. Plass til kanskje 3 biler her. Videre lettgått på grusvei med "høy midtrabatt"(kun traktor og pickup ville ha kommet seg helt opp til Neverli) til siste huset på Neverli, som så øde og forlatt ut.

Videre sti som startet "midt på søre væggen" av siste huset på Neverli der det var laget til noen svillestykker som tillot å tråkke over gjerdet. Bra rydning i skogen et stykke men nokså utydelig tråkk. Krysset etter hvert 2-3 bekker/småelver og gikk så et stykke på høyre side av en større elv(Sørbuktelva), og nå bratnet terrenget til oppover. Frokost på en stein etter eksakt 4 kilometers gange.
Snart over tregrensen og her bedre sti som var merket med varder innover et bredt høydedrag mellom Sørbuktelva på venstre side og Vesterbukta på høyre side, dekorert av mengder av reinrose og fjellsmelle. På høyde med Buktvatnan svingte jeg av fra stien fra en sørvestlig til sørlig retning og siktet meg inn på fjellsiden i sørøst. Fortsatt brukbart vær men truende skyer hadde samlet seg.
Siktet meg inn på et tilsynelatende ikke altfor bratt svaparti i vestflanken av Svartholstoppen, men akkurat idet jeg hadde begynt på dette begynte det å regne, og svaene ble raskt såpeglatte, især partiene med sort algevekst. Det ble spissrotgang mellom disse oppover, delvis også på snøfelter. Kom med til slutt opp på fjellryggen, bare for snart igjen å måtte krysse en nordøst-sørvestløpende snøfylt kløft som også Kristin nevner i sin rapport. Denne blir dypere jo lenger mot sørvest den løper; er grunnere i nordøst oppe på Svartholryggen.
Regnet fortsatt og nå kom også tåken sigende fra østlig kant, men kunne glimtvis skimte ryggen oppover mot Hallvardtinden. Det så greiest ut å traversere nærme toppen av Hallvardtinden, hvor jeg fulgte et større snøfelt etter først å ha foretatt en uproblematisk kryssing av en liten elv fra vann 887. Idet jeg passerte like vest for Hallvarddtinden lettet tåken mer og mer og snart kunne jeg se dagens hovedmål.

Først måtte jeg ned anslagsvis 80-90 høydemeter. Lettgått via rygger mot Nordtoven. Brukbar utsikt mot vest og sørvest hvor det så ut til å være bedre vær, mens det mot østlig kant var grått og mistrøstig

Toppen var intet blivende sted i dag, for regnet kom tilbake, dog uten de voldsomme mengder.

Tilbake til Hallvardtinden omtrent samme vei bortsett fra at jeg nå benyttet meg av snøfelt ned til laveste punkt mellom Nordtoven og Hallvardtinden. Stakk innom Hallvardtinden og videre nedover herfra ville jeg holde en mer nordøstlig kurs enn på veien opp. Terrenget her var litt mindre kupert og det var flere snøfelt å følge. Fremfor alt ville jeg unngå de glatte svaene jeg hadde sloss med på oppturen. Lyktes bra med sistnevnte; holdt meg til en mindre bratt del av fjellsiden på vestsiden av Svartholtoppen, hvor det også var flere vegetasjonshyller og mindre lavdekkete sva og helt uproblematisk ned hit. Man kan med fordel bruke nedsporet mitt fra Svartholstoppen også som oppgang, fremfor alt under fuktige forhold.
Resten av turen tilbake til bilen var preget av til dels svært tett tåke(mistet flere ganger varderekken av syne og måtte kikke på GPS) og våt vegetasjon, og alt fra livet og ned som ikke allerede var vått ble nå grundig dynket av regndråper fra trær, gress og urter. Selvsagt ingen andre på tur denne dagen enn en smågal vestlending. Med litt godvilje et svakt terningkast fire.