Slitetur til spektakulær kremtopp (18.06.2023)  

Etter to vellykkete turer i perfekt nordnorsk sommervær (Suliskongen og Lurfjelltinden) var vi, dvs Knut Sverre og jeg noe mer usikker i forhold til det tredje toppturmålet vi hadde tankt ut for denne mini-turneen til Nordland, nemlig Skjelåtinden, som er kombinert kommunetopp i Beiarn og Meløy. De fleste registrerte turer på Pb hadde gått på ski, men også noen sommerturer. Nå var vi "midt i mellom" rent årstidsmessig. Vi forhørte oss både ved turistkontoret(hyggelig prat her!) og en lokalkjent(Marius) som vi fikk tlf nummeret til. Våre største usikkerhetsmomenter var snøbeskaffenheten generelt og kryssing av Fonnelva under brefronten til Skjelåtindbreen spesielt. Skibestigning hadde vi for lengst slått fra oss, til det mente vi det var for sent på sesongen, med usikkerhet ift bresprekker etc, særlig med det varme været som hadde vært de siste dagene. Marius mente snøkvaliteten var bra, og at vi kunne omgå Fonnelva ved å runde på breen like over der elven kommer ut fra brefronten.
Søndagen opprant med strålende vær igjen, kanskje i varmeste laget; det var 23-24 gr C da vi kjørte fra vår residens de siste to dagene, Arctic Cabins nær Misvær. Vi kjørte helt opp i Beiardalen og parkerte ved tunnelmunningen på Stornes. Fant ikke noe tråkk, men gikk etter andres spor i nordlig retning, i tett bjørkeskog. Etter ca 150 meter støtte vi på tydelig rødmerking som ledet bratt rett oppover lia før merkingen svingte mot høyre under en høy bratt fjellvegg. Men plutselig var det slutt på rødmerkingen(?), og vi fortsatte i uryddig bratt terreng, snart inn på bratte snøfelt, hvor vi fant det greit å ta på stegjern. Sammenhengende bratt opp til vel 800 moh der det flatet ut og vi gikk inn i et karrig morenelandskap. Vi lokaliserte snart Fonnelva, som gikk vannrik og frådende og som var helt uaktuell å krysse

Etter niste bak stor stein som ga ly for kald bretrekk rundet vi på nederste del av breen i god avstand fra der breelva kom ut fra brefronten og videre bratt opp på den snødekte ryggen som ligger langs sørsiden av Skjelåtindbreen. Ganske myk snø, og sank ca en knapp skohøyde ned for hvert steg, altså god aerob trening tidvis på grensen til det anaerobe..
Fra ca 1100 moh flere større snøbare partier på ryggen, hvor vi holdt på venstre(sørlige) side, hvor terrenget var ganske uryddig(vi holdt oss på toppen av ryggen på tilbaketuren, som var noe enklere) Niste på bandet mellom Øst for Skjelåtinden og Skjelåtinden før vi ga oss i kast med en ny lang snøflanke opp ryggen sørøst for Skjelåtinden
Ikke så verst snøkvalitet opp det bratteste siste stykket av sørøstryggen, menst det på toppplatået var råtten snø og med gjentatte dype gjennomtråkk, og det ble mer eller mindre tråkking fra stein til stein.
Endelig var vi opp til en storslått utsikt; i sør mot Svartisen og tilhørende topper, i sørøst Saltfjellet med drabanter og bakenforher Solvågtind m.fl.
Meget tilfredsstillende å komme oss opp på denne kremtoppen under relativt krevende forhold med tråkking i myk snø i godt over tusen høydemeter og med den usikkerheten vi hadde kjent på i forkant av bestigningen!
Greit ned igjen den bratte snøbakken uten flere fatale gjennomtråkk(jeg hadde fått på meg lange bukser nå etter traumatisering av leggskinn fra hard snø på veien opp)
Et stykke under toppen ble jeg oppmerksom på en sommerfugl som lå tilsynelatende livløs i snøen. Jeg tok den opp i hånden og barr den ned i neste oppstikkende varme "steinøy", bare for å oppleve at den flagret rett ut på breen igjen, og i skjære uløkka!
Matpause på varm klippe på bandet mellom Øst for Skjelåtinden og Skjelåtinden i 19-tiden, i baris på 1150 moh, med lav kveldssol og vindstille! Og det kjentes ikke kjølig en gang!
Stort sett greit siste stykket bortsett fra at vi stusset litt på nedgangen i nivået 500-600 moh, terrenget er i det hele tatt ganske uryddig her, men etter litt sondering gikk det greit. Tusen takk til Knut Sverre for nok en kremtur og for tre uforglemmelige dager under forhold som er umulig å toppe. Tilbake til Nord-Norge? Oh, yes!!