Hermannsdalstinden; når virkeligheten overgår drømmene! (30.07.2019)  

Jeg er en drømmer. Å drømme tror jeg for de fleste er en nødvendig og viktig prosess i forkant av større og mindre prosjekter. Fra første gang jeg hørte om dette fjellet for mer enn ti år siden ; beliggende på Moskenesøy; den ytterste av hovedøyene i denne perlekjeden av øyer som kalles Lofoten og som strekker seg langt ut i Norskehavet; det høyeste fjellet i ytre Lofoten og som reiser seg over tusen meter over havet; et hav som det omgis av på tre kanter; har jeg med lengsel sett fram til den dagen jeg skulle få sette min fot på; Hermannsdalstinden! Drømmen fikk ytterligere næring da vi besøkte Lofoten noen strålende men så altfor få sommerdager for 5 år siden; fascinasjonen for denne overdådig vakre delen av landet ble uutslettelig, og mitt profilbilde på Peakbook er ikke uten grunn nettopp fra Reine på Moskenesøy.
Nå var drømmen nær ved å bli virkelighet; vi hadde reist nordover første uken av sommerferien på et meget godt langtidsvarsel og hadde allerede hatt flotte dager lenger nord i landsdelen. Knut Sverre hadde til vår glede uttrykt ønske om å gå noen turer sammen med meg/oss i Lofotenområdet, og hadde ankommet med Moskenesfergen sent kvelden før. Det hadde imidlertid dukket noen skjær opp i sjøen; det viktigste var at Reine Båtrute akkurat fra denne uken av og flere uker fremover ikke hadde anløp til Forsfjorden grunnet utbedring av kaien. Anløp til Vindstad var mulig, men dette ville forlenge turen med anslagsvis en time hver vei, og ville kunne medføre tidspress i forhold til å rekke siste båtrute for returen. Alternativet ville være å gå fra Sørvågen via Munkebu; i beste fall en meget lang dagstur. Heldigvis ble jeg tipset om en privatmann som for en grei penge kunne skysse oss i småbåt til Forsfjorden, og slik ble det; tre personer var "innafor" i forhold til størrelsen på båten. Værmeldingene for denne tirsdag 30.juli var de aller beste og Bente og jeg, som var innlosjert i Kabelvåg, møtte Knut Sverre på kaia i Reine litt forsinket etter litt trafikalt kluss, og snart var vi på vei mot Forsfjorden med vår blide skysskar med stødig hånd på påhengsmotoren. Inne i Forsfjorden var ingen kaireparatører å se og vi kløv i land på kaien og bega oss oppover i bratt og frodig terreng, dels til høyre og dels til venstre for rørgaten fra Tennesvatnet.

På bandet mellom Tennestinden og Tennestinden Sørvest en liten pust i bakken(Her klarte jeg det "kunststykket" å legge igjen en stor sjokoladeplate som noen senere må ha sett på som en gave fra oven; i alle fall var den forduftet på returen..) før nye bratte høydemetre opp til Tennestinden Sørvest.
Her oppe ble vi for første gang oppmerksomme på Hermannsdalstinden; vi hadde sett den litt lenger nedefra uten å vite at det var den; herfra så det ikke veldig langt ut! Først måtte vi imidlertid ned knapt hundre høydemeter fra Tennestinden Sørvest, og videre opp i sørhellingen av Lamheia, fortsatt på utmerket sti i noe kupert terreng. Været var aldeles strålende, og en lett bris holdt innpåslitne insekter borte. Rett vest for Lamheia skikkelig matpause på et sva.
Vi hadde allerede truffet flere andre glade turgåere, bl.a. to unge nordnorske damer som hadde gått fra Vindstad og som holdt et litt større tempo enn oss. De aller fleste vi traff i løpet av dagen var imidlertid utlendinger; belgiere, franskmenn, sveitsere, tyskere, og de fleste hadde gått fra Sørvågen via Munkebu, evt med overnatting underveis. En sveitser vi traff ga fjellene en fin karakteristikk: "They are like Switzerland, just steeper".. Vet ikke om det stemmer helt, men absolutt flatterende for Lofotens fjellverden!
Videre i retning rygg som var en forlengelse av sørøstryggen fra Hermannsdalstinden mrk. 650m. Oppover her traff vi et følge som kunne fortelle at vi nærmet oss turens crux; et luftig og tildels eksponert parti hvor det var lagt ut tau og kjetting. Vi kom oss rimelig greit opp hit og videre til høyde 650m og derfra over et flatere parti før de siste seige 400 høydemetrene til Hermansdalstinden. Stien var lagt i fine slyng. Det bratnet noe til på slutten, uten at det kan kalles luftig; her var flere mulige markerte stier opp til toppkronen. Stedvis enkel klyving, i all hovedsak relativt skjermet, delvis mellom grove blokker til toppen av; Hermannsdalstinden! Det var virkelig et stort øyeblikk å komme opp hit på den forjettede topp! Luftig var det imidlertid ute på topphammeren, som hadde temmelig begrenset utstrekning, med stup på 3 sider!
Utsikten her oppe var bare helt ubeskrivelig, med spisse alpine tinder både nordøstover Lofoten og sørvestover mot Lofotodden, såvel som sørøstover mot Reine og Reinefjorden/Kjerkesfjorden. Ute på havet i vest kunne vi se et eiendommelig strømningsfenomen, muligvis forårsaket av Moskenesstraumen. Lyset og atmosfæren var bare helt spesiell her oppe denne dagen, og snart ankom flere turgåere; alle med et fornøyd smil om munnen
Over oss kunne vi se to havørner som svevde på de oppadgående luftstrømmmende rundt fjellet; det var som om alt denne dagen var regissert! Vi oppholdt oss en god stund på toppområdet for å "suge på karamellen" lengst mulig og memorere inntrykkene, før vi omsider startet på turen ned.
Bente hadde etter turen på Leirtinden noen dager i forveien slitt med et vondt kne, og dette kjentes godt på veien nedover. Passasjen med tauene og kjettingen gikk greit også på returen, og med stadig lavere sol og lengre skygger beveget vi oss nedover, over Tennestinden Sørvest og bratt, og for Bente smertefullt; ned til Kaien i Forsfjorden, hvor vår venn skysskaren lå og ventet, etter at Knut Sverre hadde ringt ham opp fra Tennestinden Sørvest, hvor vi visste at det var mobildekning.
Etter velsmakende pizza i Reine sa vi farvel til Knut Sverre og kjørte tilbake til Kabelvåg, med lys fra en sol som hadde gjort sitt for å gi oss en uforglemmlig dag, og som nå gradvis ble rødere og lavere på horisonten helt til den da vi krysset Gimsøysundbrua "danset på havet".
Dette ble en tur jeg aldri kommer til å glemme og som overgår det aller meste av turer gjennom et etterhvert innholdsrikt turliv! Hjertens enig i kåringen av Moskenesøya som Norges vakreste øy (Theculturetrip.com: Norway`s Most Beautiful Islands, Ranked).
Og Hermansdalstinden må utvilsomt være kronjuvelen på denne øya! Tusen takk til Bente og Knut Sverre for en fantastisk tur og for alle tiders turfølge!