Skogsøytua (27.11.2017)

Turen ut til Skogsøytua, som jeg meget mulig har gått et firesifret antall ganger i løpet av de siste 25 årene, har ikke bare rent sportslige og friluftsmessige kvaliteter, som det unike klippelandskapet med alle grader av klyving og klatring ytterst mot storhavet.
Dyrelivet her er spennende; havørna ses regelmessig, hubro både ses og høres, i tllegg til flere andre rovfugler som falker og spurvehauk. Den oseaniske havsula er en elegant gjest som av og til seiler forbi ytterkysten. Ornitologer kan fortelle at de ytterste klippene i det hele tatt har svært mange observasjoner av arter som bruker Skogsøy som mellomstasjon på vei nordover eller sørover kysten. Hjorten trives i skogene innerst på øya, og oteren er nesten i ferd med å fortrenge villminken, såpass vanlig har den blitt de siste par tiårene etter lenge å ha vært nesten borte. Er man riktig så heldig, kan man se spekkhogger boltre seg utenfor klippene.

Plantelivet er særegent, og i vestvendte sprekker kan de sjeldne, rødlistede bregnene hjortetunge(bildet) og havburkne(på et par øyer litt lenger nord) finnes om man er heldige og har blikket med seg. I likhet med mange steder langs kysten, kan man finne steiner som definitivt "ikke hører hjemme" i det relativt ensartede grunnfjellsområdet øyene her er bygget opp av, bestående i all hovedsak av gneis. Spredt omkring kan man finne stein av larvikitt/labradoritt, stjerneporfyr, coronitt, fossilførende kalkstein, og den avbildete rombeporfyr, m.fl. Den mest sannsynlige teorien er at disse steinene har sittet fast i isflak som har fulgt havstrømmer rundt kysten av Sør-Norge og så blitt "droppet" etterhvert som isen har smeltet. Turer til Skogsøy kan være mangefasetterte og er sjelden kjedelige...