Vårskitur 2011 - Tverrådalskyrkja (28.04.2011)  

Bilder er tatt av og generøst godkjent for bruk i denne turartikkelen av flere turdeltakere

Det var tid for vårskitur, 7. året på rad. Vi hadde i de foregående årene holdt oss i Jotunheimen, men nå hadde Ivar kommet til det fremragende forslaget, skulle det vise seg, å legge 1. dag til en av de absolutte majestetene i Breheimen; Tverrådalskyrkja. Bjarte, Ivar og jeg kjørte fra Bergen og ankom Ivars bror Trond i Sandane om kvelden. Etter oppvartning med deilig middag bar det grytidlig av sted over Strynefjellet neste morgen. Allerede da vi ankom vannet før Sota Sæter fikk vi et glimt av dagens hovedmål i det fjerne, og det var nesten til å få gåsehud av.

Etter parkering ved Sota bandt vi skiene på sekkene og begynte traskingen oppover stien. Denne var stedvis glasert med is, så vi måtte være forsiktige. Etter en stund kunne vi spenne på oss skiene og vi fortsatt den lange anmarsjen. Etter nesten 5 timer var vi oppe på Steinkollen, dagens første topp, etter sugende høydemeter opp siste stykket sør for Tverrådalskyrkja. Noe skavlete på nedkjøringen mot bandet mot Søre Tverrådalskyrkja, og årets første skikkelige fall for min del var et faktum, slo stålkanten inn i leggen og hadde dette som et fysisk minne om turen flere uker fremover. På bandet mot Søre satte vi fra oss ski, og satte på stegjern, og trasket opp på neste topp, Søre Tverrådalskyrkja
Herfra så Tverrådalskyrkja intet mindre enn imponerende ut! Vi funderte litt på rutevalg, men foreløpig var mottoet som så mange ganger før; "vi må bort og kikke litt". I begynnelsen var eggen både bred og slak, men så kom vi til et markert brattere og smalere punkt på eggen, og tvilen begynte å melde seg; ville vi klare å sikre skikkelig her?, hvordan var snøforholdene? etc etc.
Etter en del funderinger og diskusjon endte vi opp med et annet alternativ; sørflanken. Denne hadde ligget i sola i ale fall i flere dager i strekk og vi antok at snøen var ganske homogen og rasfaren relativt liten. I tillegg hadde sola nå vandret lenger vest og verste innstrålingen gitt seg i den mange steder minst 45 gr. bratte sørflanken. Vi knyttet oss inn i tau og la i vei på traversen, nokså høyt oppe i sørflanken.
Etter å ha traversert et godt stykke bortover, så vi ennå ikke hvordan det så ut lenger framme hvor vi håpet at det gikk an å gå opp på toppryggen uten altfor bratt stigning. Stor var gleden da vi endelig så at både helningen på sørflanken avtok og at det åpenbarte seg en fin vei opp på toppryggen.
Ikke lenge etter var vi oppe på den spektakulære toppryggen, som var bred og fin, i motsetning til den bratte og smale sørvesteggen vi hadde omgått. De siste par timene hadde det vært en småsur vind og litt slørskyer, men oppe på toppen klarnet det til og vinden spaknet, og været var med på å gjøre det hele til en uforglemmelig opplevelse. Utsikten var formidabel, lyset var helt spesielt, og langt på ettermiddag som det etter hvert hadde blitt, kastet tindene lange skygger. Hele spenningen med vårt kanskje litt uvanlige, men absolutt anbefalelsesverdige, trasevalg under de rådende snøforholdene, var med på å gi turen en ekstra dimensjon.

Meget godt fornøyde med en kremtopp på aller høyeste hylle trasket vi tilbake samme vei, uten å glemme å være forsiktige i traversens bratteste partier. Selv om tiden begynte å løpe fra oss(vi hadde planer om å rekke fram til Spiterstulen innen kl 23) koste vi oss skikkelig i de lange nedkjøringene nedover mot Sota Sæter.

Et sted krysset vi noen store spor, som kanskje solen hadde gjort enda større en labbene til dyret som hadde laget dem. Vi forentes i konsensus om at det måtte være jervespor. Dessverre kom vi ned litt vel langt vest for Sota Sæter og det ble en heller kjedelig trasking med tung bør bortover våte myrpartier med smeltende snø før vi endelig var ved bilene etter 13 timer på tur. Trond reiste tilbake til Sandane, mens Ivar, Bjarte og jeg så fram til 2 ytterligere dager på topptur rundt Spiterstulen. Vår skitur til Tverrådalskyrkja rangeres fortsatt som en av mine Topp5 turer noensinne.