På et tvetydig Yr-varsel for helgen som i alle fall vi(Sylvia, Jan-Einar, Ivar og jeg) valgte å tolke positivt, bestemte vi oss på kort varselpå å dra til Spiterstulen, nok en gang, for toppturer. Møtte hverandre i Øvre Årdal på ei kro over et varmt måltid, før vi tok fast på siste etappen til Spiterstulen. Neste morgen definitivt sprekker i skydekket og etter frokosten la vi avgårde med, skulle det vise seg; i overkant optimistiske turplaner; Veobreatinden og Veobreahesten.
Brukbart vær sørover Visdalen, men da vi nærmet oss brefronten på Hellstugubrean for å ta bratt oppover mot Veoskardet, hadde været grånet betraktelig til og det hadde så smått begynt å regne. Det ble er kraft -og tidkrevende affære oppover den etter hvert såpeglatte uren mot Veoskardet, og snart gikk nedbøren over i sludd. Ambisjonsnivået måtte helt klart nedjusteres.
Langt om lenge var vi klare for å binde oss inn i tau for å krysse over sørvestlige del av Veobrean i retning sørvestryggen til Veobreatinden, som vi realistisk etter hvert hadde kalkulert oss til kom til å bli dagens "topp-beholdning". Det var et tynt lag nysnø på breen, som vinden i tillegg hadde fordelt jevnt utover. Jeg, som var først i laget, klarte å tråkke gjennom ei snøbru, men uten noen som helstdramatikk; tro kun til hoften med ene benet og kom meg raskt opp igjen. Neste dag skulle jeg komme til å få nærkontakt med en atskillig skumlere bresprekk...
Akkurat da vi skulle gå ned fra toppen lettet tåken for en stakket stund slik at vi blant annet fikk et kort glimt av Veobreahesten, og vi innså at noe forsøk på denne under dagens forhold, og med vår framdrift; hadde vært fullstendig urealistisk. Ned igjen greit over Veobreaen, men IKKE greit ned Veoskardet. Som på turen opp ble dette en slitsom affære med svært glatte steiner og nesten uunngåelige knall og fall, og her ble den virkelig befestet; denne til dels intense aversjonen mot Veoskardet som skulle prege oss på flere turer i årene som fulgte. Men, ikke før var brasene unnagjort, så steg humøret igjen nedover langs høyresiden av Hellstuguåne, til dette bidro en lett lovende lysning i nordvest da vi omsider fikk Spiterstulen i sikte. Lite visste vi da om at vi neste morgen skulle våkne til et uvirkelig vakkert og skarpt høstvær, og en uforglemmelig stortopp-travers..
User comments