Store Knutsholstinden - en skjellsettende opplevelse (22.08.2002)

Min første tur til en alpin stortopp hadde jeg tenkt i dag, dagen etter at Kalvehøgdmassivet(minus Austre Rasletind) var gått. Overnatting på Torfinnsbu med relativt lite søvn, hadde ikke lagt noen demper på min motivasjon. Hadde truffet et følge på Torfinnsbu kvelden før som hadde vært på nettopp Store Knutsholstind, bl.a en godt voksen kar som fortalte at han nesten hadde fullført bestigning av alle Stortoppene, som var hans distinkte mål i fjellheimen.

Nydelig vær, fant ut jeg ville prøve vestflanken rett forbi vannet 1491. Lurte en stund på hvor tråkket gikk, fant til slutt noen (i begynnelsen meget) spredte varder som viste vei opp i vestflanken fra vannet. Kunne gå med bar overkropp helt til topps, og selv her oppe på 2431 m.o.h. kunne jeg nyte toppfølelsen lenge uten at det føltes sjenerende kjølig.

Opplevelsen av å være på denne fantastiske tinden under de rådende forholdene kan ikke beskrives. Med unntak av Kyrkja var dette min første noenlunde luftige topp, og det hadde gått veldig greit å komme opp. Det å stå på dette punktet med vissheten om at en nybegynner som jeg hadde kommet meg greit opp på et slikt sagnomsust fjell; på en slik dag, ga en helt ubeskrivelig tilfredsstillelse. Der og da tenkte jeg med meg selv at bestigning av høye og gjerne bratte fjell ville jeg fortsette med så lenge hodet og kroppen min var i stand til det! Det er ingen overdrivelse å si at det var på Store Knutsholtinden det hele for alvor startet for mitt vedkommende; dette suget mot de høye fjell, som siden bare har hatt et eneste botemiddel; fjellene selv! Stemmer i med Leonard Cohen: "There ain't no cure, there ain't no cure..."

Men; alt har en ende; på kort sikt oppholdet på denne crême-de-la-crême toppen; jeg kunne ikke være her i all evighet. En falsk varde 50 meter under toppen viste vei rett nedover vestflanken på nedturen, og jeg gikk flere ganger rett ned i retning og forbi denne, bare for å ende i bratte sva og hamre, og det tok litt tid før jeg så (og husket) at jeg her skulle traversere rett til høyre(nord). Etter å ha besteget dette nesten magiske Fjellet fortsatt jeg videre nordover Svartdalen og tok inn på Gjendebu for natten, nesten litt utladet og litt usikker på hva jeg skulle finne på neste dag, men helt klar på en ting; jeg ville ha MER..