Til Ormula med Dag (19.10.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Været så ut til å skulle bli brukbart denne dagen, og da foreslo min sønn Dag at vi kunne ta turen opp på fjellet Ormula [1418 m.o.h.] i Valldalen. Vi var bare noen uker tidligere på Seljebottstinden som ligger rett ved siden av, men da hadde vi ikke nok tid på oss til å kunne stikke oppom Orrmula samtidig. Vi kjørte inn til Valldal sentrum, og videre opp til Storhaugen, hvor vi krysset elva, og fortsatte oppover langs andre sida av elva til vi kom opp til Jamtegarden. Her slet vi litt med å finne et egnet sted å sette fra oss bilen, men så tok vi en ny titt på kartet, og fant at vi kunne kjøre tilbake, og litt forbi brua, for så å ta skarpt opp til høyre, og følge en skogsvei/anleggsvei opp til et vassverk et stykke oppe i fjellsida. Vi så gjorde, og endte opp ved en fint opparbeidet parkeringsplass 126 m.o.h., og hvor det i forbindelse med anleggelsen av vassverket var bygget både ei lita demning og ei lita bru tvers over elva Berdøla (se bilde #1). Og fra parkeringsplassen her, gikk det sti både opp til Berdalssetra, og, dersom man krysset elva, opp til Jamtesetra, og dermed også opp til Ormula, hvor vi hadde tenkt oss.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi krysset elva, tok noen bilder ved fossefallet ovenfor brua (bilde #2), og fant en sti vi kunne følge oppover. Vi hadde ikke gått mer enn hundre eller to hundre meter, før vi støtte på stien som kom opp fra Jamtegarden; og så fortsatte vi på denne oppover mot Jamtesetra [485 m.o.h.]. Stien slynget seg i sikksakk oppover gjennom skogen, og etter ca. 300 høydemeter på stien kom vi til en lysning, der seterhyttene lå (bilde #3). Vi fortsatte forbi hyttene, og fant igjen stien i skogkanten ovenfor. Herfra fortsatte vi ytterligere 200 høydemeter, og kom så til skoggrensa, der snaufjellet begynte. Ute av skogen kunne vi nå skue foran oss en fjellrygg som ledet like til topps på Ormula (bilde #4), og det var denne fjellryggen vi skulle følge oppover.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Videre oppover var der nå vekselvis nokså ulendt terreng med løse steiner, men der var også partier med tydelig sti, og hvor det ikke var så vanskelig å gå. Hva utsikten angår, ble det selvfølgelig bedre jo høyere opp vi kom (bilde #5). Vi holdt ganske høyt tempo oppover, og da vi nærmet oss toppen, fikk vi øye på en stor varde (bilde #6) noe nedenfor toppen. Vi gikk bort til denne varden, og tok noen bilder derfra (bilde #7), men fortsatte så opp til toppen, hvor der var reist nok en varde (bilde #8). Der lå flekkvis noe snø her oppe i høyden, men ikke på noen måte slik at det var behov for brodder eller ekstrautstyr, så lenge vi holdt oss til standard-traséen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi hadde imidlertid vært inne på tanken om vi skulle legge en snartur bortom Litlehornet [1420 m.o.h.] også, men etter å ha tatt en titt på ryggen bortover dit, var vi begge enige om at dette ikke så lurt ut uten stegjern eller i det minste brodder. Det ble litt mat og drikke oppe på toppen, før vi gikk løs på turen ned igjen. Turen ned igjen var veldig grei å gå. Det var riktignok noe ulendt i det øverste partiet, og en del av steinene vi gikk på hadde en lei tendens til å vippe over når man tråkket ned på dem; men vi jobbet oss da suksessivt nedover, og snart var vi nede ved skoggrensa igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

I skogen fulgte vi først samme trasé nedover som vi hadde fulgt oppover, men så havnet vi på feil sti et sted, og havnet nesten borte ved elva (Berdøla), som vi kunne høre suset av gjennom skogen. Imidlertid svingte stien snart etter mot venstre, og så viste det seg at denne også gikk ned til Berdalssetra. Fra setra fulgte vi så samme stien ned igjen, som vi hadde gjort oppover; og snart var vi tilbake i bilen, og kunne kjøre hjemover igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm