Til Kvanndalstinden med Lisa og Stian (01.09.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var meldt fint vær denne søndagen, og Lisa hadde i forkant sendt meg en melding der hun lurte på om jeg kunne tenke meg å være med henne og Stian opp på Kvanndalstinden. Jeg har vært på Kvanndalstinden bare én gang tidligere, da jeg og eldste sønn klatret opp nordryggen, dvs. samme rute som sir William C. Slingsby benyttet i 1885. Vi ble dermed enige om å ta denne ruta også denne dagen, for det ville jo ikke være noe poeng i å ha meg med som kjentmann om vi skulle benytte en rute jeg ikke har gått før. Vi møttes på parkeringsplassen ved matbutikken i Isfjorden, hvor jeg satte igjen min bil, og så kjørte vi sammen inn til Dalsbygda; hvor vi parkerte på parkeringsplassen akkurat der Erstaddalen møter Kvanndalen, og startet turen derfra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Første del av turen kan sees på som en ren transportetappe gjennom Kvanndalen, der det bare er en relativt slak stigning langs østsida av elva Kvanndøla. Nå var det to år siden sist jeg gikk denne turen, og det gjorde at vi mistet 8 minutter på at jeg lot meg lure av et litt malplassert skilt, og gikk feil helt i starten av turen; men vi brukte likevel ikke mer enn 1 time og drøyt 20 minutter frem til der stigningen for alvor begynner ved foten av Kvanndalstinden. Nå kan man selvsagt tenke at Kvanndalen er en såpass vakker dal, at det ikke gjør noe om man bruker litt tid på den, men nå er det først og fremst den majestetiske Kvanndalstinden i enden av dalen langt der fremme som gjør dalen vakker (bilde #1), og siden man vet det vil ta en del tid å klatre opp nordryggen, ønsker man ikke å bruke lenger tid i dalen enn det man er nødt til.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fremme ved foten av Kvanndaltinden tar man først på skrå oppover i dalføret på østsida, dvs. til venstre for nordryggen, fordi nordryggen ender i et stup nederst, der det nok ikke er så lett å komme seg opp. Ved ca. 1000 m.o.h., tar man så til høyre, og kommer seg opp på nordryggen, som man så følger oppover mot toppen, til man fra ca. 1660 m.o.h. følger ei renne på venstre side av nordryggen opp siste biten. For nærmere betraktninger omkring trasé og rutevalg, vises til min turbeskrivelse fra 2022, hvor jeg omtaler dette mer i detalj: Til Kvandalstinden via Nordryggen. Vi arbeidet oss rytmisk oppover uten for lange pauser underveis. Stort sett husket jeg traséen fra sist jeg gikk her, men et par steder måtte vi lete litt for å finne riktig rutevalg, for denne turen er såpass lang, at det er håpløst å huske hele traséen i detalj når det har gått så mye som to år siden sist. Kvanndalstinden har to spisse topper helt øverst, bare noen meter fra hverandre, og vi klatret ut av den nevnte renna like øst for «østtoppen». Herfra klatret vi langs østryggen opp på østtoppen. Nå er angivelig «vesttoppen» den høyeste av de to toppene og det er der det er utplassert ei kasse med bok etc., så for å ha vært på det høyeste punktet, traverserte vi nå bort på vesttoppen, slik også min sønn og jeg gjorde for to år siden. Traverseringen bort dit er egentlig ganske grei. Det er litt bratt ned i skaret fra «østtoppen» (bilde #10), men der er fine hull i fjellet man kan stikke føttene inn i, så det oppleves nesten som å klatre ned en stige, rent bortsett fra at hele toppartiet på Kvanndalstinden er såpass luftig, at det oppleves mye mer skummelt enn å klatre i en stige oppetter husveggen hjemme.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi nådde vesttoppen 5 timer og 10 minutter etter turstart. Her oppe ble det fotografering og utveksling av gratulasjoner, for med denne turen hadde både Lisa og Stian nå besteget samtlige av de syv romsdalstoppene som ut fra Norsk Fjellfestivals regler gir rett til titlene «Fjelldronning» og «Fjellkonge». Mens vi satt der oppe på toppen, kunne vi høre flere stemmer ikke så langt unna oss, og da vi kikket etter, fikk vi øye på 4 stk. som var på vei ned vestryggen igjen, og som vi antar hadde vært oppe på toppen ikke så lenge før oss, selv om jeg innbiller meg at det fra toppen er vanligere å rappellere direkte ned mot Svartevatnet rett sør for Kvanndalstinden, for å spare tid ned igjen. Ellers hadde vi finfin utsikt ned til Torshammeren herfra, en artig pinakkel som vi nok ville forsøkt oss på om vi hadde tatt normalveien opp i stedet for nordryggen. Vi passet på å få i oss litt mat og drikke mens vi var her oppe på toppen, for vi visste vi hadde en lang og strabasiøs tur ned igjen; og når det er såpass bratt som det er ned nordryggen, blir er man vanligvis så fokusert på å unngå feil underveis, at man helt glemmer å stoppe og ta til seg næring. Turen ned igjen gikk uansett veldig greit, men jeg tenkte med meg selv at denne turen mentalt er så krevende, at jeg ikke føler noe behov for å gå den flere ganger nå som jeg har gått den to ganger; og både Lisa og Stian sa at de av samme grunn nok ikke kommer til å bestige Kvanndalstinden via nordryggen flere ganger de heller, men at det var en artig tur å ha tatt. Selv tenker jeg at min neste tur på Kvanndalstinden (dersom det blir flere), blir opp vestryggen, og med trad-utstyr, slik at det også blir mulig å «plukke med seg» Torshammeren underveis.

© Lisa Silset Bakken

© Lisa Silset Bakken