Min åttende bestigning av Romsdalshornet (29.07.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Romsdalshornet er et av de mest spennende fjellene vi har i vårt nærområde. Jeg har klatret opp til topps på dette fjellet syv ganger før, men jeg har klødd i fingrene etter å få meg en klatretur opp der i år også; og denne mandagen var værmeldingen på min side, så da tok jeg turen. Jeg parkerte på siste parkeringsplassen oppe i Vengedalen, og la avsted derfra. Jeg fulgte stien opp forbi Hornvatnet [760 m.o.h.], og derfra videre opp på fjellryggen mellom Litlefjellet og Romsdalshornet. Litt før jeg var helt oppe på ryggen, skrået jeg sørvestover i retning innsteget til klatrepartiet på nordveggen av Romsdalshornet. I det jeg kom opp på den lille knausen [1283 m.o.h.] rett før det skaret som kalles gapet, støtte jeg på flere andre klatrere; de fleste av dem på vei ned igjen fra «Hornet» to og to, men der var også et klatrepar som var på vei oppover (bilde ## 2 & 3). «Hei,» sa ei som stod og sikra en klatrer høyere oppe da hun så meg komme, og da jeg hadde hilst høflig tilbake, føyde hun til: «det er bratt her.» «Det gjelder å krype så tett inntil fjellveggen at man føler seg som en del av fjellet,» svarte jeg. «Da oppleves det ikke som fullt så farlig.» Hennes makker befant seg noen meter høyere oppe. Bedømt ut fra retningen på tauene, hadde han klatret nokså beint oppover. Jeg visste imidlertid, fra tidligere turer, at det var litt lettere å klatre ut til venstre fra dette sted, for så å følge ei renne som skråer oppover mot høyre, og som ender omtrent der makkeren hennes befant seg akkurat nå. Jeg tok denne veien oppover, men da jeg kom opp dit, var det dukket opp en kar til akkurat der; en som hadde soloklatret opp, i likhet med meg, og som nå var i ferd med å rappellere ned igjen. Jeg hilste på dem begge i det jeg passerte dem, og fortsatte ufortrødent videre oppover. Jeg passerte akkurat det vanskeligste punktet på ruta rett før jeg passerte dem, the point of no return, som jeg gjerne kaller det, selv om det nok skulle la seg gjøre å klatre ned igjen dette partiet også, dersom man var helt nødt. Litt høyere oppe møtte jeg på et svensk klatrepar, som jeg også hilste så vidt på. «Dere er godt forbi det vanskeligste partiet nå,» sa jeg oppmuntrende i det jeg passerte dem. «Herfra og opp er det enklere.» Rett før jeg nådde toppen, møtte jeg et svensk par til, som så ut til å gjøre seg klare til å rappellere ned igjen. «Blir det ny pers?» spurte han i det han hørte meg puste og pese. «Ja, det tror jeg,» svarte jeg, for tidligere har jeg alltid brukt omkring to timer opp, og nå står GPS'en på bare 1:31.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på toppen helte jeg i meg en halvliter Solo (av typen med sukker, for nå var jeg sliten, og trengte påfyll av energi. Deretter tok jeg fatt på nedturen, først litt klyving ned i skaret mellom Romsdalshornet og Lillehornet. Deretter forsiktig baklengs klatring for å komme ned i Hall's renne, for så å følge renna ned til der man kan gå ut på østryggen. Høyt oppe på østryggen møtte jeg en annen soloklatrer, som akkurat kom over fra nordsida, og som var på vei opp. Han hadde startet på nordveggen akkurat som meg, men så følte han at det var lit vel mange andre klatrere over ham; og dermed hadde han traversert over til østryggen, for å gå opp via Hall's renne i stedet. Videre nedover på østryggen følte jeg i hvert fall i starten at det gikk lettere enn det har gjort tidligere; at jeg nå var såpass godt kjent med traséen at jeg stort sett visste hvor det var lurt å gå, og slapp å bruke mye tid på prøving og feiling. På vei opp var det kun ett sted jeg hadde tatt feil, fordi jeg ikke husket om jeg skulle klatre til høyre eller til venstre akkurat der, og hvor jeg derfor tapte litt tid. Turen ned igjen gikk på tilsvarende måte veldig greit: Jeg fant riktig trasé nesten med én gang på hvert sted hvor det er mulig å ta feil, inntil jeg nede på 1175 m.o.h. klarte å gå ned på høyre side av en knaus, i stedet for å ta til venstre midt oppå knausen; slik at jeg endte opp med å runde innunder den, for så å måtte gå litt opp igjen på andre siden, for å komme tilbake på riktig trasé (som her nede forøvrig er rød-merket). Jeg tapte nok noen minutter på dette, men jeg endte uansett opp med å være tilbake ved bilen 3 timer og knapt 8 minutter etter oppstart, og det må jo være akseptabel tid for en mann i min alder, selv om jeg nok må innrømme at ambisjonen er å klare det på under 3 timer; jeg må bare la tempoet komme som et resultat av at jeg kjenner traséen godt, og at turen går smooth, og ikke som et resultat av at jeg speeder opp beyond det som er trygt.

© Atle Solholm

© Atle Solholm