Rundtur over Hoemskaret (27.07.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På Vikebuktsida av Tresfjorden ligger et knippe på 4-5 fjell (litt avhenging av hvordan man teller), som jeg lenge hadde tenkt det måtte være mulig å besøke i løpet av én enkelt tur. Fjellene jeg snakker om er Hoemstinden [927 m.o.h.], Sandfjellet [1041 m.o.h.], Storknubben [1208 m.o.h.] og Øspetinden [1228 m.o.h.]; og så kan man eventuelt ta med Blåfjellet [1043 m.o.h.], selv om denne har primærfaktor på bare 55 meter, og dermed grønn og ikke rød kartnål, og derfor ikke figurerer i listen over Romsdalstopper med PF > 100 meter. Jeg leste meg opp litt med henblikk på de aktuelle toppene her i Peakbook i forkant av turen, og fant da ikke mindre enn tre turbeskrivelser fra folk som hadde tatt nettopp en slik runde rundt Sessdalen og over Hoemskaret, og plukket med seg alle disse toppene (i hvert fall de "røde"); og to av dem hadde sågar klart turen på under 5 timer. Jeg ble ganske så oppmuntret av dette, og så for meg at jeg skulle kunne gjøre dette unna som en kjapp runde jeg også, for jeg er vanligvis ikke noen sinke i fjellet; men av forskjellige grunner endte jeg med å bruke 9 1/2 time på runden.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kjørte til Indre Daugstad, og tok seterveien oppover i retning Daugstadsetra. Ved 113 m.o.h. kommer man til en bomstasjon, hvor man må betale (med kort) for at bommen skal åpne seg. Derfra fortsatte jeg videre oppover til jeg kom til Sakselia P-plass [Sakselia p-plass], som ligger på 236 m.o.h., og rett ved Sesselva (Bilde #1). Stien starter ved øverste/innerste hjørne av parkeringsplassen, og går bratt ned til elva, der det er bygget ei bru som man kan krysse over på (bilde #4). Jeg krysset elva, og gav meg i vei i langs stien videre. Jeg passerte ganske straks noe som så ut som et gammelt gårdsbruk, hvor jeg hørte en del støy fra noen ungdommer som hadde overnattet i telt på et jorde litt nedenfor de gamle husene; og jeg regner med det er dette bruket som fra gammelt av heter Sakselia. Etter omkring en kilometers gange kom jeg til Hoemselva, hvor det var bygget ei litt enklere bru (bilde #6), men hvor det også var helt greit å krysse. Straks etter at jeg hadde krysset denne elva kom jeg til Sesselva kraftverk, et elvekraftverk som etter hva jeg har kunnet lese meg til henter vann fra begge disse elvene. Nå gikk det jo da selvsagt opp for meg at jeg kunne spart en del tid på å kjøre opp på motsatt side av Sesselva, og parkert ved her oppe ved kraftverket i stedet; men det forstod jeg først etter at jeg hadde tatt meg hit bort på regnvåte og til dels gjørmete stier, og da var det jo for sent.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra kraftverket gikk det rødmerket sti innover i dalen og opp til Hoemssetra. Her var stien tørrere og bedre å gå på, men nå var fjellstøvlene mine allerede begynt å bli våte, og det gjorde selvsagt turen litt tyngre å gå. Skydekket hang ganske lavt denne dagen, men ikke lavere enn at jeg fikk ganske fin utsikt utover Tresfjorden da jeg kom opp til Hoemsetra (bilde #8). Ellers var Sessdalen vakker nå på sommerstid, med grønne skoger, og flotte fossefall (bilde #7). Hoemsetra viste seg å ligge svært vakkert til. Jeg fikk øye på hyttene fra langt hold, selv om de ikke på noen måte ruvet i terrenget; men de lå øverst i en bratt skråning der også Hoemselva går som en foss like bortenfor (se bilde #7, med fossen til venstre, og setra oppe i øverste høyre hjørne av bildet).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ved Hoemssetra delte stien seg i to, og jeg tok den til høyre, som snirklet seg oppover på høyre side av Sessdalen. Cirka 1/2 km senere, svingter stien skarpt ca. 90 grader til høyre igjen, og kom opp på et platå med en rekke fjellvann, med Trollvatnet [666 m.o.h.] som det største (bilde #10). Her oppe fra så Hoemstinden ut som en kantret færing (bilde #9). Dessverre stakk toppen opp i skydekket, jeg hadde selvsagt håpet på litt bedre vær denne dagen; men man kan jo heller ikke bli sittende hjemme hver gang man ikke har været på sin side, for da kommer man seg jo relativt sjelden ut på tur. Oppe i myrområdet mellom Trollvatnet [666 m.o.h.] og Åvatna [678 m.o.h.] mistet jeg stien, og la da i vei på skrå (men likevel ganske bratt) oppover sørsida av Hoemstinden. På GPS-kartet mitt kunne jeg se at jeg snart kom til å krysse stien (som var inntegnet på kartet), men så fulgte jeg ikke helt med på GPS'en, og plutselig var jeg kommet alt for langt over mot venstre på fjellryggen, og måtte legge kursen mer nordøstover igjen. Da jeg fant igjen stien, viste den seg faktisk å være ganske fin her oppe hvor det var tørt og ikke lenger myrlendt; og den var fortsatt rødmerket. Litt før toppen snirklet stien seg forbi en liten knaus, før man passerte en "falsk topp" på høyre handa, og fikk den "ekte toppen" rett fram. I klarvær er det nok ikke noen fare for å ta feil av de to toppene, men nå som tåka lå tett her oppe, kunne man potensielt la seg lure, for høydeforskjellen mellom de to toppene er ikke mer enn 7 meter.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra toppen på Hoemsfjellet gikk jeg ned igjen den veien jeg var kommet opp (se GPS-trackingen), bortsett fra at jeg nå klarte å følge stien til jeg var nesten nede i Sylteskaret [709 m.o.h.], hvor det igjen var myrlendt, og stien forsvant og ble vanskelig å følge. Nå var jeg imidlertid igjen under skydekket, og det var ikke så vanskelig å ta seg bortover i retning Sandfjellet [1041]. Her var det tidsmessig sikkert en tabbe av meg å ta meg opp nordryggen på Sandfjellet, og ikke vestryggen, som er slakkere; men eggen jeg endte opp med å følge oppover mot denne toppen bød på korte innslag av spennende klyving og klatring (bilde #13), så jeg endte aldri opp med å angre på trasévalget likevel. Kan også nevne at jeg aldri fant noen sti oppover her, men om det går noen sti oppover vestryggen aner jeg ikke, for der har jeg jo ikke gått; men når jeg nå i ettertid har tatt en ny titt på andres turbeskrivelser (og deres GPS-tracking) av denne rundturen, ser jeg at noen har gått vestryggen, mens andre har valgt nordryggen slik jeg gjorde. (Bemerk: I denne turbeskrivelsen forsøker jeg konsekvent å omtale dette Sandfjellet som Sandfjellet [1041], for å skille fjellet fra Sandfjellet [1470], som ligger ca. 5 km lengre sørøst, og som er høyeste toppen i Vestnes kommune.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kom meg uansett ganske greit opp på toppen av Sandfjellet [1041], men da var jeg igjen oppe i skydekket, så noe særlig til utsikt fikk jeg ikke (Bilde #14). Topp-partiet på dette fjellet hadde et bratt stup mot nordøst (Bilde #15), og ettersom jeg nå skulle østover til neste fjelltopp (Blåfjellet 1043 i Vestnes), fulgte jeg kanten mot stupet nedover i sørøstlig retning (se kart/GPS-tracking). Det var ikke særlig bratt nedover her, men mye løste steiner, som til dels hadde en tendens til å vippe over ende når man trødde på dem. Dette trasévalget førte meg ned til Sylteråket [ca. 890 m.o.h.], ei ca. 10 meter djup renne, som løper tvers over bunnen på skaret mellom Sandfjellet [1041] og Blåfjellet [1043] (Bilde #16). Jeg tok meg ned i renna, og opp igjen på andre sida; og herfra var det ikke mer en drøyt 60 høydemeter opp på sørvestryggen av Blåfjellet. Litt rart er det, riktig nok, at et punkt på denne ryggen har fått en egen grønn PBE-nål, med primærfaktor på bare 5 meter; men nå ble det da slik at jeg innlemmet den i "samlingen" min.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra denne sørøstryggen var det nå rake vegen opp på selve Blåfjellet (se bilde #17). Da jeg kom dit opp, hadde skydekket begynt å sprekke opp litt (bilde #19), slik at jeg blant annet faktisk kunne se bort igjen på Sandfjellet [1041] som jeg nettopp hadde vært oppe på. Herfra bar det så videre, nå i sørøstlig retning igjen, og jeg peilet meg da inn på enden av fjellkjeden med Øspefonna [1084 m.o.h.], Geitemjølktinden [1361 m.o.h.] og Sandfjellet [1470 m.o.h.]. Mens jeg beveget meg bortover i den retningen, kom og gikk skydekket litt, slik at jeg fikk noen glimt av fjellene på andre sida av Sessdalen (bilde #21), dvs. fjellkjeden jeg snart skulle følge tilbake til parkeringsplassen ved Sakselia. Jeg hadde imidlertid denne dagen ikke tenkt meg opp på hverken Øspefonna, Geitemjølktinden eller Sandfjellet [1470], så da jeg nærmet meg Øspefonna, la jeg i stedet kursen mot venstre over et parti med svaberg og løse stener; et parti som for meg så ut som at det inntil nylig har vært dekket av bre-is (bilde #22). Traverseringen over dette partiet var relativt grei, og førte meg bort på ryggen mellom Øspefonna og Øspetinden (bilde #23).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte ryggen mellom Øspefonna og Øspetinden nedover, og kom ned til det laveste punktet på denne ryggen [874 m.o.h.]; og som er det stedet som kalles Hoemskaret. Herfra fikk jeg faktisk ganske bra utsikt ikke bare utover Instebotsvatnet [723 m.o.h.], men like ut til Tresfjorden og Vestnes (bilde #24). Fra Hoemskaret bar det så oppover igjen, og her ble det ganske raskt også mye brattere enn den siste biten jeg hadde gått. På vei oppover denne sørvestryggen av Øspetinden var utsikten ikke så verst, for skyene kom og gikk, og sprakk opp og samlet seg igjen. Det var nå allerede langt på dag, og jeg hadde brukt mye mer tid på turen enn det jeg hadde regnet med, så jeg forsøkte å "pushe på" litt oppover denne ryggen; og da tok det ikke veldig lang tid før jeg var opp på toppen. Her oppe var jeg igjen imidlertid igjen oppe i skydekket, og hadde ikke lenger noen utsikt, for dette var jo den høyeste av toppene på dagens tur.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Øspetinden [1228 m.o.h.] bar turen nå nordvestover mot Sessknubben/Storknubben. Sessknubben er en rekke topper/pinnakler, som her i Peakbook er blitt tildelt 3 kartnåler; to grønne og én rød, og som henholsvis er kalt Søre Sessknubben [1178 m.o.h.], Midtre Sessknubben [1205 m.o.h.] og Storknubben [1208 m.o.h.]. Partiet mellom Søre og Midtre Sessknubben er imidlertid temmelig opprevet, og har i hvert fall små pinnakler som kan by på litt klyve- og klatremessige utfordringer (se bilde #21, som gir et visst inntrykk om man zoomer inn på dette partiet).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ryggen bortover fra Øspetinden til Søre Sessknubben var grei, og var raskt unnagjort. Mellom Søre og Midtre Sessknubben tapte jeg nok imidlertid igjen en hel del tid. Skal man gjøre denne delen av turen raskt unna, bør man nok følge den første renna litt ned på sørøstsida av tinderekka, for så å ta seg opp igjen på ryggen når man nærmet seg Midtre Sessknubben (jeg ser av GPS-trackingene at flere andre har valgt å gjøre det på denne måten). Med min forkjærlighet for klatring og klyving, ble det imidlertid til at jeg forsøkte å følge eggen bortover så godt det lot seg gjøre med mine klatreferdigheter. Dette var gøy, men tok en del tid, ikke minst fordi fjellet var vått, og jeg måtte være forsiktig. Jeg vil uansett ikke anbefale folk flest å gjøre det på denne måten, for dette er egentlig et parti hvor man burde være to stykker, og da sikre hverandre med trad-utstyr.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Straks jeg var kommet meg bort på Midtre Sessknubben ble det lettere igjen, og turen derfra og bort på Storknubben var grei skuring. Nå begynte det imidlertid å regne, og jeg var glad jeg hadde regnhette å dra over hodet. Traséen ned fra Storknubben var rød-merket, det vil si den var rødmerket fra toppen og et godt stykke ned i fjellsida nordvest for toppen; men så tok det slutt på rødmerkingen (hvis ikke det bare var jeg som mistet den). Det var imidlertid øverst oppe man hadde størst nytte av rødmerkingen, for lengre nede ble fjellsida slakkere, og da var ikke problemet lenger å finne en fornuftig trasé, men snarere det at man igjen hoppet fra stein til stein, og at de hadde en lei tendens til ikke å ligge stille. Da jeg var kommet under skydekket, fikk jeg nå flott utsikt bort på traveresen mellom Trollvasstinden og Svartevasstinden (bilde #35), men værforholdene gjorde at bildet jeg tok ikke helt klarer å gjengi opplevelsen av å se rett bort på denne flotte traversen som jeg har gått en gang tidligere.

© Atle Solholm

Jeg fulgte nordvestryggen videre nedover, og det gikk veldig greit så lenge jeg var over skoggrensen. Etterhvert kom jeg ned til en fjellknaus ca. 650 m.o.h., like ovenfor en rygg som på kartet er kalt Botnryggen. Etter å ha rekognosert litt, endte jeg her opp med å ta meg ned på høyre side av knausen (det var litt bratt rett fram). Her kom jeg ned i skogen, men den var ikke tettere enn at det gikk greit å ta seg fram; og der det er litt bratt er det jo ofte fint å ha trestammene å holde seg fast i. Skogen varte imidlertid ikke lenge, før jeg var nede på den store myra mellom Sessetra og Sakselia. Nå var skoene mine allerede ganske soaket med vann på grunn av nedbøren som hadde vært underveis, men jeg forsøkte likevel å følge kanten mellom myra og Sessdalen (dvs. langs Lianakkan, se kart/GPS-tracking).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Da jeg nærmet meg enden på myra fant jeg ikke noen av de stiene som er inntegnet på de gamle kartene til Statens Kartverk (de er antagelig grodd igjen). Jeg kom til en vei, men nå var jeg allerede så våt på beina, at det ikke spilte noen rolle for meg om jeg måtte vasse gjennom bekker og sørpehøl nedover i lia, så jeg bare krysset veien, og fortsatte i den retning GPS'en viste jeg hadde bilen stående. Snart kom jeg til et passende sted der jeg kunne krysse Sesselva. Jeg måtte ta meg ned en bratt skråning for å komme ned til elva, men også her var det rikelig med trær og stubber å holde seg i, og snart stod jeg nede ved bredden av elva. Nå hadde det begynt å skumre litt, men ikke verre enn at jeg fikk et brukbart bilde av en foss som var akkurat her (bilde #39). På andre sida av elva var skråninga ikke fullt så bratt. Når jeg var kommet opp på kanten, var jeg like ved Daugstadseterveien igjen, og så var det bare å følge den de ca. 40 metrene ned til bilen (se GPS-tracking). Etter at jeg hadde skiftet til tørre klær og sko som jeg hadde liggende i bilen, kjørte jeg nå opp til avkjørselen til Sessetra bare for å se meg litt om, og da jeg kom dit opp, så jeg at skydekket hadde lettet, litt, slik at jeg fikk tatt bilde #40 av Storknubben, før jeg snudde bilen, og kjørte hjemover.

© Atle Solholm

© Atle Solholm