Randonne-tur til Nonstinden i Rauma (06.04.2024)
| Startsted | Nedre Røsta P-plass (440moh) |
|---|---|
| Sluttsted | Nedre Røsta P-plass (440moh) |
| Turtype | Randonnée/Telemark |
| Turlengde | 3t 14min |
| Distanse | 8,7km |
| Høydemeter | 1168m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Nonstinden (1572moh) | 06.04.2024 |
|---|---|---|
| Andre besøkte PBE'er | Nedre Røsta p-plass (440moh) | 06.04.2024 14:28 |
Snøen hadde minket på en hel del den siste tiden, så man måtte litt opp i høyden for å finne gode skiforhold. Bøstølen ligger imidlertid ca. 420 m.o.h., og Nedre Røsta Parkeringsplass ligger 440 m.o.h. Da min eldste sønn tok turen opp på Nonstinden i begynnelsen av Mars, var ikke veien brøytet helt inn til Bøstølen, og han måtte parkere nede ved Herdslan Parkeringsplass [355 m.o.h.] og gå derfra; hvilket gjør turen 3,5 km lengre i hver retning, dvs. 7 km lengre tur retur. Jeg var derfor litt spent på om veien inn til Bøstølen nå var åpen, og hadde mentalt egentlig forberedt meg på eventuelt å måtte gå helt nede fra Herdslan jeg også. Veien var imidlertid åpen, men telehivet hadde sluppet taket, så veibanen var som gelé å kjøre på, og jeg måtte holde tunga beint i munnen for ikke å gli ut noe sted. Oppe på Nedre Røsta p-plass spente jeg på meg ski og utstyr, svingte på meg sekken, og la avsted. Første del av turen gikk langs et preparert skiløype med ett spor i hver retning. Så vidt jeg har forstått går denne skiløypa opp til Litlevatnet [575 m.o.h.], og når der er tilstrekkelig snø, og trygge forhold, så tråkkes det langrennsløype hele veien ut til Pusken/Overøye også. Det var mye folk ute denne dagen. Jeg hadde ikke en gang begynt å gå, før der begynte å komme telemark- og randokjørere i full fart nedover, som hadde startet tidligere på dagen, og som allerede hadde vært oppe på Nonstinden. Og jeg møtte også en kar på trøsykkel, som hadde syklet med ballongdekk på snø oppe i skiløypene, og som jeg slo av en liten prat med.

![Bilde #4: Middagstinden [1568 m.o.h.] sett fra Nedre Røsta parkeringsplass. Gullkoppen sees ikke fra denne vinkelen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240410_6616f0ef69a18.jpg?p=medium)
Mens jeg gikk oppover, forsøkte jeg å se etter skispor ut til høyre, for ikke å gå glipp av punktet der jeg skulle ta av fra den tråkkede skitraséen. Det hadde jeg imidlertid ikke behøvd å gjøre, for snart hørte jeg hoiing og skriking litt oppe i fjellsida, og ned kom der en ny gjeng på en 6-7 stykker, som tydeligvis også hadde vært oppe på Nonstinden. Det var forbløffende mange av dem som kjørte telemark; nesten så mange at jeg følte meg forlegen som kom der med rando-utstyr. Jeg hadde innbilt meg at telemark var gått litt av moten i topptursammenheng, for det går en del raskere med randoutstyr, både opp og ned. Det gjør i alle fall det for meg med det utstyret jeg har, men det kan jo være at disse hadde lettere og mer moderne telemarkutstyr enn det jeg har, og større ferdigheter hva angår telemarkkjøring enn det jeg har. Jeg forlot sporet, og gikk opp der jeg så dem komme ned; og her fikk jeg finfint skispor på skrå oppover fjellsida, og dette var tydelig brukt av mange av dem som hadde tatt turen opp på Nonstinden denne dagen. Ned igjen hadde folk kjørt mindre samlet, for de slyngede nedfartssporene var spredt utover over alt.
![Bilde #5: Langs tråkket skispor mellom Bøstølen og Litlevatnet [575 m.o.h.]. Når det er nok snø, hender det at skispor blir kjørt opp like frem til Pusken i Stordalen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240410_6616f4a720270.jpg?p=medium)

Da jeg kom opp i hengedalen mellom Nonstinden og Litlevasstinden, var det også slutt på småskogen, og videre oppover var det bare noen spredte trær her og der. Nå kunne jeg se langt oppover Nonstinden, som liksom hadde en renne mellom to rygger (bilde #6). De to ryggene var noe avblåste, spesielt den til venstre; men jeg kunne se folk både på vei opp og på vei ned oppi der, og det var tydelig at traséen alle benyttet var renna mellom de to ryggene. Med tanke på snøskred kan ei slik renne kan naturligvis være en slags terrengfelle, men denne ligger på lo-sida av fjellet, og ikke på le-sida; og varslet faregrad denne dagen var moderat. Jeg krysset fra høyre til venstre side av renna oppover, og det gikk til å begynne med veldig greit. Etterhvert begynte imidlertid venstre ski å lugge, til å begynne med bare litt; men etterhvert mer og mer, da det lå et tynt lag med nokså tørr nysnø her oppe, som festet seg til venstre skifelle, så jeg fikk store snøklumper å gå på (bilde #12). Til å begynne med lot de seg skrape av ved at man stoppet opp og gned skia frem og tilbake i skisporet, men gradvis ble dette mer og mer håpløst å gå på.
![Bilde #7: Utsikt mot Litlevatnet [575 m.o.h.]. Fortsetter man videre innover dette dalføret, kommer man til slutt til Pusken i Stordalen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240410_6616f80d9a084.jpg?p=medium)
![Bilde #8: Utsikt mot (fra venstre): Gamlestølsfjellet [1528], Sjøboltinden [1656], Grønfonnfjellet [1509], Brekkehornet [1525] og Taskedalstinden [1609 m.o.h.]](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240410_6616f952ba029.jpg?p=medium)
Jeg ble nå tatt igjen og forbigått av en skiløper som var en hel del raskere enn meg (det hadde han nok vært selv om jeg ikke hadde hatt problemer med fellene, for denne karen var sprek). Vi vekslet noen ord i det han passerte, men så forklarte han at han hadde noen kompiser som han måtte prøve å ta igjen, for de hadde begynt å gå mens han var hjemom og hentet skistøvlene sine, som han hadde oppdaget at han hadde glemt igjen da de var kommet frem til Bøstølen. Straks denne karen hadde passert, tok jeg en liten pause, dels for å spise og drikke litt, men først og fremst for å få gjort noe med venstre skifell. Jeg husket at en kollega av meg nokså nylig hadde nevnt for meg, etter at han hadde vært på topptur-kurs, at der hadde de lært at man i nøden kunne bruke solkrem til å impregnere fellene med, så ikke snøen festet seg. Jeg skrapet vekk snø og is fra skifellen så godt jeg klarte med ene skistaven min, og så smørte jeg fellen inn med solkrem i det område der snøen hadde kladdet seg fast. Jeg hadde to typer solkrem i sekken min, den ene en vannbasert faktor 25 som jeg bruker på armene når det er T-skjorte-vær; og den andre en veldig feit faktor-50-krem som jeg kjøper på apoteket, og som er den jeg bruker i ansiktet, fordi den er så feit at den ikke renner inn i øynene når man svetter. Jeg valgte denne siste, og maserte den godt inn mellom fibrene i fellen; og fikk da også presset ut en hel del vann.
Turen videre oppover gikk veldig greit, men nå hadde jeg bedre både gli og feste med venstre ski enn det jeg hadde med høyre. Hadde ikke denne solkremen vært så dyr, skulle jeg tatt en pause til, og impregnert den andre skifellen med samme solkrem også. Renna jeg fulgte flatet nå først ut litt, men bratnet så til igjen, før jeg kom opp i skaret mellom vesttoppen [1504 m.o.h.] og hovedtoppen [1572 m.o.h.] av fjellet. Nå hadde det skyet til ganske kraftig, og såvidt begynt å snø litt også, så toppen kom nok ikke til å bli helt den samme opplevelsen som de hadde hatt de som hadde vært der oppe tidligere på dagen. Akkurat i det jeg kom over kanten og opp i skaret eller sadelen mellom de to toppene, møtte jeg på tre karer som nå var på vei ned; hvorav én var den karen som hadde gått forbi meg på vei opp. Jeg spurte om det var flere igjen oppe på toppen, og da sa de at det var én til der oppe, men at det var bare å skynde på, for nå begynte været å bli dårlig.
![Bilde #11: Utsikt over mot Litlevasstinden [1491 m.o.h.]. Grensa mellom kommunene Rauma og Fjord, og dermed grensa mellom Romsdal og Sunnmøre, går akkurat over toppen på dette fjellet.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240410_6616fd9c9bc4c.jpg?p=medium)

Jeg la nå kursen på skrå oppover på østsida av skaret, og slik at jeg peilet meg inn nokså rett på toppen. Man så ikke mye av terrenget, slik som været nå var blitt, men jeg hadde hjelp av GPS'en til å navigere. Det kan henge store snøskavler utfor kanter hvor det er høyt ned, så det gjelder å være sikker på hvor man er, så man ikke plutselig tråkker utfor en kant eller går gjennom en skavel. Da jeg nærmet meg toppen, så jeg den andre skiløperen passere som en skygge litt til venstre for meg. OK, tenkte jeg: nå er jeg alene her oppe, så nå gjelder det å ikke brekke beine eller et eller annet. Oppe på toppen blåste det kraftig, så det pisket snø i ansiktet på meg hele tiden. Heldigvis hadde noen bygget en liten le-vegg av snø og is rett ved siden av varden, og i le av denne fikk jeg tatt av meg skiene, vrengt av fellene; og så tatt på igjen skiene og strammet opp støvlene, så jeg var klar for nedfarten. Mat og drikke fikk man imidlertid bare utsette, for det var ikke vær til å ta pause av noe slag slik været var her oppe akkurat nå. Nedover så jeg fint lite i starten, og det var litt ekkelt å kjøre, for plutselig kjørte man på en snøfonn eller et eller annet annet som man ikke kunne se. Det gikk med andre ord litt trått i starten, men jeg brukte GPS'en flittig, så jeg hele tiden var sikker på hvor jeg var. Da jeg var kommet ned på ca. 1200 høydemeter, var jeg igjen under skydekket, og kunne igjen se hvor jeg kjørte, og da gikk det litt lettere. Videre nedover kjørte jeg noe lengre øst enn der jeg hadde gått opp, men så begynte det å blit litt tett med bjørkeskog rundt meg, så da peilet jeg meg inn igjen på den traséen jeg hadde brukt på veien opp; og ikke lenge etter var jeg nede igjen ved bilen.




![Bilde #13: Ved varden på toppen [1572 m.o.h.]. Men det var ikke mye til utsikt da jeg kom opp dit.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240410_6616ff2d50f67.jpg?p=medium)
![Bilde #14: Kammen [1096 m.o.h.] og Litlevatnet [575 m.o.h.] kommer til syne igjen i det jeg kommer meg under skydekket.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240410_6616ffb4e0dde.jpg?p=medium)
Kommentarer