Randonnee-tur til Rjuptind og til Snarketind (22.02.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fikk idéen til denne turen i forbindelse med at jeg gikk flere andre randonee-turer i området. Tidligere på vinteren var Skrokkenseterveien brøytet ganske langt oppover i dalen, men da jeg tok turen opp på Skrokkenfjellet for knappe to uker siden, var det kun brøytet opp til Ellingsetra [225 m.o.h.]. Ut fra kartet så imidlertid Ellingsetra ut til å være et ypperlig utgangspunkt for å bestige både Rjuptinden og Snarketinden, og det skulle være lett også å unngå skredterreng med dette utgangspunktet (bilde #7). Jeg kjørte med andre ord inn til Mittet, og innover Mittetdalen, forbi Dale, og opp til Ellingsetra. Der var det brøytet en stor snu- og parkeringsplass, og der parkerte jeg bilen, og tok på meg utstyret. Det var ingen merket skitrasé gjennom skogen der jeg hadde tenkt meg, men jeg fant en slags liksom-trasé der det var åpent nok mellom trærne til at jeg kunne begi meg oppover. Etter at jeg hadde gått 3-400 meter, fikk jeg imidlertid inntrykk av at jeg kanskje fulgte en slags sti likevel, bare at den var dekket med snø, så jeg ikke kunne se den; for passasjen mellom trærne dreide gradvis litt mot venstre, og etter ytterligere 3-400 meter kom jeg til ei hytte (bilde #2), som i følge kartet lå på Øverlia.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ovenfor hytta på Øverlia, var det tett granskog, men til venstre for denne, så det ut til å være en slags trasé videre oppover på fjellet, og denne gikk gjennom lauvskog, som ikke var i nærheten så tett som den nevnte barskogen. Traséen jeg nå fulgte oppover, gikk langsmed granskogen så lenge denne varte, og der granskogen sluttet, var jeg kommet såpass høyt opp, at også lauvskogen begynte å bli mer glissen. Ved 600 m.o.h. var det stort sett slutt på skogen, og jeg fikk endelig et godt overblikk over toppene jeg hadde tenkt meg opp på (bilde ## 3-5).

© Statens Kartverk

© Statens Kartverk / NVE (Varsom/Regobs)

Noe av greia ved denne turen, er den at jeg jo "samler" på fjelltopper i Romsdal med primærfaktor > 100 meter, med basis i en liste her i Peakbook; og her hadde jeg sett muligheten for å bestige ikke mindre enn 3 slike fjelltopper på én og samme tur. Nå har det seg slik at man på denne turen også passerer en del topper med primærfaktor < 100 meter (se bilde #6). I Peakbooksystemet er topper med PF > 100 meter avmerket med rød kartnål, mens de med PF < 100 meter er avmerket med grønn kartnål. Hadde jeg hatt bedre tid denne dagen, hadde jeg nok "plukket med meg" rubbel og bit av topper, både de med grønn og de med rød kartnål; men klokken var allerede 10 over halv ett da jeg begynte å gå, og jeg visste at det fortsatt blir forholdsvis tidlig mørkt, og dermed bestemte jeg meg nokså fort for å droppe de "grønne" toppene (se bilde #6).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Straks jeg var kommet ut av skogen, siktet jeg meg nå rett inn på Heimre Rjuptinden, som også kalles Dalefjellet. Riktig nok la jeg kursen oppover i en slakk bue, men det var mest fordi det passet slik i forhold til hvor bratt det var behagelig å gå med hælløfteren først i laveste, og deretter i høyeste posisjon. Jeg nådde toppen, som er et slags platå med 3-4 knauser på, og hvor man har flott utsikt i egentlig alle retninger (bilder ## 8-12). Herfra var det også utsikt ned på en av de nevnte knausene med grønn kartnål, den som her i Peakbook er kalt Dalefjellet Nordvest; og det var i grunnen da jeg bestemte meg for å droppe denne, for den lå nesten 40 høydemeter lavere enn der jeg stod, og det ville bety av og på igjen med fellene én gang ekstra om jeg skulle ta turen nedom der. Så jeg droppet tanken på å kjøre dit ned, og labbet i stedet bort til den høyeste knausen på platået der jeg stod. Denne knausen var avblåst, og manglet snø på toppen, så jeg smatt av meg skiene, og gikk de siste metrene bort og opp med bare støvler og staver (men det var litt steinet, glatt og ulendt, så det var godt å ha skistavene å støtte seg til).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På vei fra Heimre Rjuptinden bort til Fremre, skulle jeg ikke ned igjen mer enn ca. 116 høydemeter (Fremre Rjuptinden har PF på bare 101 meter), så det ble til at jeg bare beholdt fellene på skiene, og kjørte forsiktig nedover (bilde #12), til jeg stod ved foten av dette neste fjellet, og det bar oppover igjen. Også denne toppen var uten snø de siste høydemtrene (bilde #14), og igjen ble det til at jeg tok skiene av, og klatret de siste høydemetrene opp til toppen med bare støvler og staver. Nå viste randostøvlene seg ikke akkurat å være de beste klatreskoene, men jeg kom meg nå opp på et vis, og fikk overblikk over denne toppen. Nå viste det seg selvfølgelig at jeg bare kunne gått rundt denne knausen, og besteget den fra øst, så hadde jeg ikke behøvd å ta av meg skiene; og herfra hadde det vært nokså grei skuring bort på Ryptinden Øst [942 m.o.h.]. Jeg hadde imidlertid allerede bestemt meg for å droppe denne (se ovenfor), og dermed ble det til at jeg bare klatret ned igjen til der skiene stod og ventet, og så fortsatte jeg derfra i retning Blåfjellet [1080 m.o.h.] og Snarketinden [1149 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Her valgte jeg imidlertid å ta fellene av skiene før jeg fortsatte, dels fordi det er litt bratt nedover akkurat i det man runder Fremre Rjuptinden (bilde #7), og dels fordi det, spesielt sideveis, er litt brattere ned mot skaret mot Klauva; så jeg følte behov for å kunne utnytte stålkantene på skiene fullt ut, og man får ikke full nytte av dem når man har feller på skiene, selv om de stikker ca. 2 mm utenfor kanten på fellene. På vei nedover nå, var jeg glad jeg hadde droppet de grønn-merkede toppene. Høydemessig hadde det ikke vært noen større utfordring å legge turen oppom Klauva [950 m.o.h.], men den var avblåst og steinete, og selv om jeg allerede har en del riper under skiene mine, så så det ikke veldig fristende ut å skulle legge turen oppom denne knausen. Da så det mer lovende ut å fortsette oppover mot Blåfjellet og Snarketinden, for der fremme så det ut til å være god snø uten for mye stein som stakk opp.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Like vest for Klauva, akkurat i skaret mellom Rjuptinden og Klauva, var det på med fellene igjen, for herfra bar turen videre oppover. Det bratnet til litt oppe i nordvestsida av Blåfjellet, og her var føret dessuten litt hardere; men det gikk greit å ta seg oppover, når man bare tok stigningen en anelse på skrå. Oppe på Blåfjellet, og enda mer på Snarketinden, var det tydelig at vinden hadde tatt godt gjennom vinteren, for her vekslet føret mellom hardt skareføre, og mer pudderaktig snø som var blitt liggende som et tynt lag oppå. Det er et høyt stup på nordøst-sida av Blåfjellet og Snarketinden, flere steder med tydelig skavel som henger ut over stupet. For å være på den sikre side unngikk jeg derfor å gå for langt til venstre, så det er mulig jeg aldri var bortom det høyeste punktet på Blåfjellet, men det spiller jo heller ikke noen rolle, ettersom denne toppen bare har en grønn kartnål...

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Blåfjellet har en primærfaktor på bare 24 meter, som altså var det antallet høydemeter jeg nå måtte ned igjen, før jeg kunne ta fatt på den siste bakken opp til toppen av Snarketinden (bilde #18); og det var selvfølgelig ikke noen grunn til å ta av fellene bare for å kjøre ned et så lite antall høydemeter, så jeg fortsatte med fellene på. Den siste bakken opp på Snarketinden utgjør 93 høydemeter, og skulle vært helt grei. Her var det imidlertid skareføre vekslende med partier med blankpolert is, så her var det ganske så utfordrende å ta seg fram. Jeg har tenkt mange ganer at jeg skulle kjøpt skarejern til Dynafit-bindingene mine, men det har så langt ikke blitt noe av. Jeg kom meg uansett til slutt opp på et vis, og var glad jeg kunne plukke fellene av skiene, for selv om føret var like isete når jeg skulle ned igjen, er det alltid en fordel når man kan kjøre uten feller, slik at stålkantene på skiene kan få god kontakt med skaren eller isen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ned igjen ville jeg unngå å kjøre bratte fjellsida rett ned igjen fra Snarketinden i retning Ellingsetra, i og med at det var meldt stor snøskredfare (3! på Varsom-app'en), så jeg valgte i stedet å returnere i retning der jeg var kommet opp. Nå hadde jeg ikke lenger fellene på, og det var jo ikke noe poeng i å gå oppom Blåfjelltoppen én gang til; så jeg valgte å runde Blåfjellet litt nede i fjellsida, slik at jeg kunne renne, og utnytte tyngdekraften til å komme meg framover. Fra vestsida av Blåfjellet siktet jeg meg så i retning der jeg var kommet ut av skogen ovenfor Øverlia, og kjørte nedover mot Djupbotnen. Nå hadde jeg ikke akkurat nypreppa ski, så jeg så for meg at jeg kunne bli vanskelig å gli helt fram til kanten ovenfor skogen, dersom jeg la turen helt ned i Djupbotnen, så jeg valgte i stedet å følge en rygg som lå på venstre side av Djupbotnen, og som mer eller mindre gikk helt fram på kanten. Jeg mistet imidlertid likevel såpass med fart, at jeg ikke kom meg helt bort til der jeg tidligere på dagen var kommet ut av skogen, og dermed ble det i stedet litt skogskjøring på meg gjennom lauvskog som var langt tettere enn den jeg hadde gått gjennom på vei oppover. Nå var det også begynt å bli mørkt, så jeg måtte stoppe og ta på hodelykt før jeg kunne fortsette nedover (bilde #21). Det tok ikke veldig lang tid å kjøre nedover gjennom skogen. Jeg stoppet et par ganger og sjekket GPS'en, og kunne konstantere at jeg var på vei ned mot den traséen jeg hadde gått opp tidligere på dagen; og ikke lenge etter kunne jeg fortsette langs mine egne skispor ned til Ellingsetra og bilen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm