Trugetur til Hælberget, Kammen, Benningsholten og Kolåsen (06.01.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kjørte inn til Åndalsnes og Isfjorden denne dagen, og deretter utover igjen på nordsida av Isfjorden, og ut på Rødvenhalvøya, hvor jeg fant fram til Eid Kirke [50 m.o.h.], og parkerte der. Jeg har tidligere vært på alle fjelltoppene på Rødvenhalvøya (i hvert fall alle de med PF > 100 m), men manglet Benningsholten [372 m.o.h.]. Ved nevnte parkeringsplass spente jeg på meg truger, og fant fram stavene, og la av sted. Jeg hadde på forhånd studert kartet ganske nøye, så jeg visste det skulle være en skogsvei opp på østsida av Hælberget [203 m.o.h.]. Hælberget er en liten knaus helt mi enden av en litt langstrakt rygg som strekker seg omtrent rett sørover fra Benningsholten. Denne skogsveien jeg hadde pekt meg ut, viste seg imidlertid å være ganske røff og dårlig planert, og var i tillegg dekket med en del snø. Det gikk for så vidt greit nok å ta seg fram med truger, men du visste aldri hva som var av steiner og trerøtter under snøen, så terrenget opplevdes temmelig ulendt, selv om det faktisk lå en slags vei under snøen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe i skaret mellom Hælbergeet og Benningsholten, møtte denne skogsveien en tilsvarende skogsvei fra andre sida, og den så faktisk ut til å være i litt bedre beskaffenhet, og jeg kom til at det antagelig er denne veien de fleste kommer gående når de skal opp på Hælberget. Jeg forlot skogsveien her oppe, og peilet meg rakt sørover, inntil Peakbook-app’en på telefonen min viste at jeg stod akkurat på toppen av Hælberget. Nå har jeg i etterkant av denne turen sett turbeskrivelser med bilder fra et utsiktspunkt litt lengre sør på Hælberget, hvor det er tilrettelagt med både ildsted og med benker å sitte på. Oppe på selve Hælberg-toppen, var det imidlertid nokså tett furuskog, så her var det knapt noen utsikt å sankke om (bilde #2). Hadde jeg vært klar over utsiktspunktet like nedenfor, hadde jeg selvsagt tatt turen dit ned også, om ikke for noe annet, så for å få noen bilder derfra; men ettersom jeg ikke kjente til stedet, snudde jeg oppe på toppen, og la kursen tilbake til skaret, og derfra rett oppover mot Benningsholten.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var ingen sti å finne fra skaret og oppover langs sørryggen av Benningsholten, men jeg fant stadig noen dyretråkk (hjortetråkk, tror jeg), som det var mulig å følge et lite stykke (bilde #3). Det første partiet på denne ryggen var temmelig bratt, og det var til tider litt vrient å klyve med truger på. Der det ikke var for bratt, var trugene imidlertid til god hjelp, ettersom det var svære "monster-brodder" på undersiden av dem. På steder der jeg måtte klyve, hadde jeg god hjelp av små og mellomstore trær, som det gikk an å ta tak i og trekke seg oppover ved hjelp av. På 288 høydemeter er det et knekkpunkt på denne fjellryggen, der den går fra å være ganske så bratt, til plutselig å slakke helt ut, og faktisk gå litt nedover igjen; slik at man får en aldri så liten fjellknaus her, som riktignok har en primærfaktor på bare ca. 10 meter. Denne knausen er ikke registrert som en egen PBE, men på kartet fra Statens Kartverk er det angitt at den heter Kammen, og at den har en høyde på 288,2 m.o.h. (bilde #4).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Kammen var det bare å labbe bortover til toppen av Benningsholten (bilde #5). Først gikk turen høydemessig så vidt litt ned igjen som nevnt, men så gikk det oppover, og mot slutten ble det litt brattere igjen, men ikke på noen måte slik som det hadde vært opp til Kammen. Litt tungt var det riktignok å gå, men det var på grunn av den til dels bløte snøen, som trugene sank ganske langt igjennom. Det som gjorde det mest ekkelt å gå på denne snøen, var det at den var så varierende: I ene øyeblikket gikk jeg på hard, skarelignende, vindomvandlet snø, som faktisk bar meg og trugene, og i neste øyeblikk sank jeg rett igjennom. Jeg kom meg imidlertid etterhvert bort på toppen (bilde #6), og der fikk jeg fin utsikt bort på Eidsfjellet [475 m.o.h.], et fjell som jeg og eldste-sønnen besøkte på vei ned igjen fra Kvitfjellet i mai 2022. Når jeg nå ankom toppen på Benningsholten, var sola allerede gått ned bak fjellene, så Eidsfjellet lå på en måte innhyllet i et nydelig twilight-lys som gjorde det ekstra vakkert å fotografere (bilde #6).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra toppen på Benningsholten la jeg kursen nordøstover mot Kolåsen [359 m.o.h.], og da ble det straks en del lettere å gå, selv om snøen var mye den samme, for det er nesten alltid lettere å gå nedover enn oppover. På vei nedover her, fikk jeg finfin utsikt bort på både Tarløysa og Smørbotsfjellet (bilde ## 8 & 9). Det er et slags sadel-formet skar mellom Benningsholten og Kolåsen, og fra bunnen av dette bar det så omkring 20 høydemeter opp igjen før jeg stod på toppen av Kolåsen. Fra Kolås-toppen hadde jeg ikke bare utsikt rett bort på Tarløysa (bilde #11), men også like bort på Skåla og Vesleskåla på andre sida av Langfjorden (bilde #12). Fra toppen av Kolåsen la jeg ferden videre nedover en rygg som først gikk nesten rett nordover, men som så gradvis dreide nordvestover (se GPS-trackingen). Her brukte jeg Varsom-app'en på telefonen som tracking-device, for hele tiden å kunne se hvor jeg befant meg, spesielt i forhold til det ca. 50 meter høye stupet ute på venstre hånd. Varsom-app'en har nemlig et fargekodet bratthets-kart, slik at man rimelig greit kan legge kursen mellom de bratte partiene, og ikke rett utfor høye stup. Man skal riktignok være oppmerksom på at det kan finnes stup som er for små til å være synlig på dette kartet, og som likevel kan være farlige; så man må like fullt bruke hodet...

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etterhvert som jeg nærmet meg nederste delen av denne nordvestryggen av Kolåsen/Benningsholten, dreide jeg ytterligere mot venstre, og kom ned i Øverdalen [235 - 255 m.o.h.], et dalføre som skiller dagens fjellrygg (Benningsholten m.m. fra Eidsfjellet og Kvitfjellet. Denne dalen fulgte jeg så sørvestover. Den er ganske flat, og litt kjedelig. Store deler av dalen er dekket av myr, men den var jo frosset på, og dertil dekket av snø, så det var bare å labbe av sted. Jeg hadde hele tiden Benningsholten ute på venstre side. Etterhvert kom jeg meg inn på en gammel, og til dels nokså gjengrodd skogsvei, som vi også hadde fulgt tilbake da vi besøkte Kvitfjellet og Eidsfjellet for 2 1/2 år siden. Ved enden av Øverdalen kom jeg så til Eidssetra, og hit opp går det en mye bredere, og veldig fint opparbeidet setervei, som jeg så fulgte et godt stykke nedover Hatledalen. Nå var det imidlertid blitt temmelig mørkt, så jeg måtte på med Hodelykt. Etter en stund tok den fine seterveien til høyre, og jeg tok i stedet en snarvei gjennom skogen på en litt dårligere skogsvei ned til Eidsvollan; og herfra var det bare å følge gårdsveien ned igjen til Eid Kirke, hvor jeg hadde bilen stående.

© Atle Solholm

© Atle Solholm