Trugetur til Bolfjellet (04.01.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Snøforholdene hadde tapt seg de siste ukene, og jeg hadde sett mange skrive på nettet at føret var temmelig avblåst i høyden, så da tenkte jeg at en trugetur måtte være tingen, snarere enn en randonnée-tur. Jeg plukket ut Bolfjellet [770 m.o.h.], en topp jeg ikke hadde vært på før, og som samtidig ikke er så gruelig høy, i og med at dagene er korte på denne tiden av året, og det kan være vanskelig å rekke så veldig lange turer før dagslyset forsvinner.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kjørte inn til Mittet, og oppover Mittetdalen på vestsida av Mittetelva, så langt opp som veien var brøytet. Jeg hadde selvsagt håpet at det skulle være brøytet like opp til P-plassen ved Yttermittetsetra [320 m.o.h.], men det var det ikke, så jeg spente på meg skiene ved ca. 125 m.o.h., og la i vei på truger oppover seterveien (bilde #1).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Turen opp til setra tok ikke så gruelig lang tid, bare drøyt en halvtime, og når jeg ankom setra, kom også Bolfjellet til syne (bilde #2). Fra setra og bort til foten av Bolfjellet, var snødybden litt varierende. Snøen hadde i stor grad lagt seg der vinden ikke tok, men jevnt over var det nok snø her til at man like gjerne kunne gått dette partiet med Randonnée-ski som med truger. Lanskapet her oppe var et slags hei-landskap, der skogen var mer åpen enn lengre nede (bilde ## 3 - 6), og stigningen var ganske slakk, så jeg vant ikke mer enn ca. 140 høydemeter på de 40 minuttene det tok å gå fra setra og bort til foten av østryggen på Bolfjellet. Denne strekningen var ikke lengre enn drøyt en kilometer lang, men jeg stampet jo i tildels nokså dyp snø med relativt små truger, og da tar det jo sin tid.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det er jo ganske ofte dårlig vær på denne tida av året, men denne dagen var himmelen ganske klar, og været egentlig strålende. Sola var imidlertid gått ned bak fjellende allerede før jeg startet på turen, så jeg fikk nøye meg med det vakre gul-oransje lysskjæret som den etterlater på himmelen over horisonten i sørvest og i vest.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg nådde bort til østryggen av Bolfjellet, og gav meg i kast med stigningen oppover her. Denne ryggen har noen knauser, slik at turen gikk litt i sikksakk fra den ene knausen til den neste. Ett sted der det hadde vært lettere å gå opp ei renne litt til høyre for ryggen, valgte jeg likevel å klyve opp selve ryggen, selv om den var steinete, og jeg måtte ta tak i trærne som vokste der, for å trekke meg opp med armene. Det var ganske mye snø i den nevnte renna, og dette var eneste stedet på hele turen jeg kunne tenke meg det kunne være en viss skredfare. Det var bratt ned på begge sider av denne østryggen, men ved å følge ryggen oppover, hadde jeg valgt meg en stort sett ganske slakk trasé hvor det ikke skulle være noen skredfare. Eneste bratte stedet jeg gikk var den nevnte oppstigningen der jeg måtte klyve opp på en av de siste knausene, men her var det såpass avblåst, at snømengden var for liten til at det skulle kunne gå noe skred.

© Atle Solholm

Etterhvert som jeg nærmet meg toppartiet, kom Store Trolltind og Adelsbreen til syne mellom Gravfjellet og Smørbottinden (+ Breitinden og Trollryggen og hele tinderekka på toppen av Trollveggen - se Bilde #11). Dette var faktisk et veldig vakkert syn i det spesielle twilight-lyset som var akkurat nå, og dette synet alene var i grunnen verdt hele denne turen. Jeg fortsatte imidlertid ufortrødent videre, og nådde toppen ca. 2 timer og 10 minutter etter at jeg hadde startet turen. Her oppe blåste det noe, men jeg fikk tatt noen bilder (bilde ## 12 - 15), før vottene måtte på igjen.

© Atle Solholm

Fra toppen var det fin utsikt bort på Smørbotsfjellet og Kvasstinden (bilde #12), og kikket man nordover (bilde #13), så raget Skåla og Skålaksla høyt nok til at man kunne kikke over Skarven og bort på dem, mens Vesleskåla akkurat ikke var synlig. Og mot nordvest, kunne man se like til Molde, selv om både husene og det som ellers er å se der blir nokså små på denne avstanden.

© Atle Solholm

Ned igjen fulgte jeg stort sett samme traséen som jeg hadde fulgt oppover. Snøen var like dyp som den hadde vært da jeg gikk oppover, men det er likevel en hel del lettere å gå nedover (pluss at det gjør det litt lettere når man kan gå i sine egne trugespor), så det tok meg ikke mer enn 1 time og 12 minutter å gå fra toppen og like ned igjen til bilen. Nå var imidlertid sola for lengst gått ned, og det ble gradvis mørkere, så i det jeg passerte setra, måtte jeg stoppe og ta på meg hodelykta. Man blir litt svett i løpet av en trugetur som dette, så jeg pleier å ha tørre klær liggende i bilen og vente på meg. Det er litt kaldt å kle av seg ett og ett plagg, før man får på seg de tørre, men man unngår å fryse under bilturen hjem igjen når man har tørre klær på seg, så det er uansett lurt å skifte straks man er kommet ned igjen til bilen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm