Til Vardfjellet og Rishaltheia (16.12.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi har ikke vært på så mange av toppene på nordsida av Moldefjorden enda, hverken min sønn eller jeg, så denne dagen ble vi enige om besøke en av toppene ute ved kysten. Dermed ble det til at vi tok ferja over til Molde, og kjørte ut til Julsundet, for så å ta turen opp på Rishaltheia [556 m.o.h.]. Været som var meldt var ikke akkurat det beste, men vi har vært ute i hardt vær før, så vi tenkte det skulle gå bra. Vi parkerte i ei lomme i veikanten ute ved Julbøen (se kart), og la i vei oppover Julaksla/Stor-Julaksla, dvs. oppover sørvestryggen på Rishaltheia. I starten gikk turen helt greit, og vi hadde faktisk litt utsikt utover mot Otrøya og Solholmen (bilde #2), men etter hvert kom vi opp i skydekket, og det begynte i tillegg å regne. Ved ca. 250 m.o.h., like før Julbøsætra, kom vi opp til ei myr, der vi gikk litt feil; men vi da vi ikke lenger fant stien, sjekket vi kartet i Peakbook-app'en, og hanket oss tilbake til riktig trasé. Her oppe lå det fortsatt mye snø, som ikke hadde rukket å regne vekk under de siste dagenes regnvær, og på stien var det mange steder issvuller, som var regelrett ekle å gå på. På en dag med fint vær, hadde vi nok lagt kursen fra Julbøsetra bort til vestryggen på Vardfjellet [476 m.o.h.], hvor det så ut til å være et fint klatre/klyve-parti. På en dag som denne, var det imidlertid bare å holde seg til stien, for fjellet var både glatt og vått. Stien går oppover på sørsida av fjellet, og ankommer en vestknaus på Vardfjellet fra sørøst.

© Atle Solholm

© Dag Solholm

Akkurat på denne knausen er det egentlig et fint utsiktspunkt, men akkurat i dag var det ikke mulig å se noe som helst derfra. Vi vendte derfor ryggen til «utsikten», og fulgte i stedet fjellryggen nordøstover opp til det høyeste punktet på Vardfjellet. Herfra bar det så ned i Seterdalen, som er navnet på skaret mellom Vardfjellet og Rishaltheia, men vi skulle ikke mer enn 32 høydemeter ned før det igjen bar oppover. Til tross for regntøy var vi søkk våte når vi ankom toppen på Rishaltheia; og fuktighet på kameralinsene, i tillegg til at det var begynt å bli mørkt, gjorde det håpløst å få brukbare bilder der oppe fra (bilde ## 5 & 6). Før vi tok fatt på turen ned igjen, var det på tide å finne frem hodelyktene våre, men det viste seg at Dag hadde glemt å putte sin i sekken, og dermed ble det til at vi måtte klare oss med lyskjeglen fra den ene hodelykta vi hadde. Turen ned igjen fulgte samme trasé som vi hadde fulgt oppover, med unntak av at vi nå klarte å holde oss til stien der vi hadde mistet den på vei oppover, pluss at vi ett eller to steder lengre nede havnet på en alternativ sti et kort stykke. Hadde det vært glatt og lett å skli på vei oppover, føltes det enda verre på vei ned, og når snøen og isen to slutt på omkring 200 høydemeter, så var det både gjørmete partier og glatte trerøtter i stien, så vi måtte fortsatt gå forsiktig videre nedover. En fordel med å komme ned i skogen var selvsagt at man kunne støtte seg til, og holde seg i trærne langs stien, og unngå å falle på den måten. Deilig var det uansett å komme ned igjen til bilen, og få på seg tørre klær. På en dag som denne er det alpha og omega å ha et tørt klesskift liggende klart i bilen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm