Fottur til Åsnakken på Vestnes (02.12.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Med litt lite snø, og litt begrenset med tid, valgte jeg ut en relativt lav fjelltopp denne dagen. Jeg kunne saktens parkert oppe i Åsbygda, men da ville ikke oppstigningen blitt på mer enn ca. 80 høydemeter; så jeg valgte i stedet å parkere ved ferjekaia ute på Furneset, og gå derfra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På Peakbook-kartet var det tegnet inn en rekke stier fra Furneset og oppover mot Åsnakken, men allerede etter et kort stykke bar det gjennom et hogstfelt, og hadde det ikke vært for at stien her var merket med røde teip-biter på trærne, så hadde jeg nok mistet den (bilde ## 3&4). Etter at hogstfeltet var tilbakelagt, bar det inn i barskog som ble gradvis tettere; og etterhvert var det så tett med skog at jeg gikk der og fikk greiner i ansiktet hele tiden, så jeg tror ikke denne stien er så veldig mye i bruk.

© Atle Solholm

Noe høyere oppe, ble imidlertid skogen mer åpen igjen, og det ble lettere å ta seg fram; og like før jeg var oppe på Halseberget [136 m.o.h.], så kom jeg inn på en gammel skogsvei som var veldig grei å følge. Jeg tok imidlertid kort etter av fra skogsveien, og la kursen ut på selve den knausen som kalles Halseberget, for å få med meg utsikten herfra (bilde #5).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Tilbake på skogsveien, gikk det ikke lenge før denne møtte en annen skogsvei, som jeg så fulgte mot høyre, det vil si noe over mot nordsida av fjellryggen jeg forsøkte å følge. Egentlig ønsket jeg å fortsette rett frem, men der var det tett granskog, og jeg fikk ikke øye på noen sti, selv om det i følge kartet skulle gå en sti omtrent rett frem herfra. Jeg fulgte den nye skogsveien ca. 400 meter, før jeg kom til et område hvor trærne stod mer spredt, slik at jeg kunne forlate vegen, legge kursen oppover i skogen, og på den måten komme meg opp igjen på fjellryggen jeg hadde tenkt å følge opp til Haggardshaugen [259 m.o.h.]. Etterhvert som jeg nærmet meg denne toppen/knausen, ble trærne mindre, og de stod enda mer spredt. Her oppe var det til dels også litt myrlendt, men det var stort sett frost i bakken, så det gikk helt greit å forsere myrene.

© Atle Solholm

Når jeg kom opp på Haggardshaugen, var sola i ferd med å gå ned bak fjellene, og sør- og vest-himmelen var badet gul-oransje farge (bilde ## 7 & 8), og det var et svært så vakkert skue å bivåne. Fra Haggardshaugen fortsatte jeg videre over til neste knaus på samme fjellrygg. Det er ikke angitt noe navn på denne i kartene fra Statens Kartverk, men man kan lese av ved hjelp av høydekurvene, at den rager ca. 274 meter over havet. I luftlinje er det ikke mer enn kanskje 450 meter fra denne knausen og bort på Åsnakken [316 m.o.h.], men de to toppene er adskilt av Litlevassdalen. Det høyeste krysningspunktet i denne dalen ligger på 246 m.o.h., hvilket gir den ikke navngitte knausen en primærfaktor (dvs. vertikal separasjon) på ca. 28 meter.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fortsatte imidlertid vestover langs fjellryggen, for jeg hadde egentlig tenkt å legge turen oppom Leirvågfjellet [203 m.o.h.] også denne dagen. Jeg hadde imidlertid brukt en del tid opp hit, og dagene er korte på denne tiden av året, så det var ikke lenge igjen til det ble mørkt; og i tillegg til alt dette, måtte jeg i dag passe på å være hjemme igjen i tide til at kona, som går nattevakt, skulle ha bilen til jobb. Og slik hadde det seg at jeg gradvis begynte å tvile på om jeg ville få tid til å plukke med meg Leirvågfjellet denne dagen. Toppen er imidlertid bare en grønn-topp, dvs. en med primærfaktor < 100 meter; og er dermed ikke inkludert i lista over Romsdalstopper jeg samler på. Nå kan det selvsagt være at utsikten fra Leirvågfjellet er verdt å få med seg, men i så fall går det jo an å ta turen dit en annen gang. Skulle jeg finne på å gjøre det, kommer jeg antagelig til å parkere nede i selve Leirvågen, og så gå opp på Leirvågfjellet og Åsnakken derfra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra fjellryggen jeg fulgte skrået jeg gradvis nedover i Langvassdalen, og nærmet meg etterhvert Langvatnet [148 m.o.h.] og Leirvågfjellet, så det var sånn sett ikke så langt igjen dit. Nå hadde jeg imidlertid innsett at jeg risikerte å komme for sent hjem med bilen dersom jeg fortsatte dit, så jeg dreide i stedet sørover, og kom inn på en skogsvei som går fra Åsbygda og opp til Langvatnet. Langs denne veien viste det seg å være veldig godt skiltet for turfolk (bilde #9). Jeg fulgte skogsveien til jeg kom til et kryss der jeg kunne ta til venstre mot Åssetra; og like før setra var der et nytt kryss, der jeg tok av fra seterveien, og fulgte en bred og fin sti (bilde #10) videre oppover mot Åsnakken.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Åsnakken er på en måte en litt langstrakt rygg, hvor man fra vest først kommer opp til en knaus, 304 m.o.h., hvor det er hengt opp en postkasse med bok (bilde #11); og hvor Kartverket også har hatt et av sine mange trigpunkter. Herfra var det fin-fin utsikt mot Flatevågen med bygdene Misfjord og Flate (bilde #12). Dette er imidlertid ikke det høyeste punktet på Åsnakken, så jeg fortsatte videre, og kom da kort etterpå opp på selve Åsnakk-toppen [316 m.o.h.], hvor det var tilrettelagt for turfolk med både stoler og bord (bilde #13), og en forseggjort gapahuk (bilde ## 14-16). Gapahuken ser man først bare taket på når man ankommer fra denne kanten, men det var ikke så vanskelig å skjønne hva det var, så jeg tok turen rundt til nedsiden av den for å ta den nærmere i betraktning. Den vender nordover mot Moldeleia/Storfjorden, og her er det sikkert fint å sitte å se på solnedgangen ved midtsommer.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra toppen fortsatte jeg videre østover langs åsryggen, og kom til Ramnehaugen [304 m.o.h.], en knaus med nok et trigpunkt (bilde #17). Herfra var det skiltet diverse stier ned mot Åsbygda, så vel som ned mot Furneset, men stiene var stort sett nedsnødde; og avstanden mellom merkene var stor, og dermed var det uansett ikke så lett å følge disse stiene. Jeg endte med å ta meg ned fra Ramnehaugen på nordsida, for så å krysse tvers over myra nedenfor. På andre sida av myra fant jeg et parti av stien mot Furneset, men den var håpløs å følge, så jeg mistet den til stadighet, og endte med å gå etter GPS'en i stedet; hvilket fungerte ganske greit, i og med at akkurat denne stien faktisk var tegnet inn som en stiplet linje på Garmin-kartet. Jeg kom etterhvert ned på en skogsvei av relativt ny dato, og fulgte denne til endes. Deretter bar det inn i skogen, men her var det begynt å bli mørkt nå, så jeg måtte på med hodelykta. Etter en del leting i skogen (ved hjelp av GPS'en), fant jeg til slutt stien, og så fulgte jeg denne ned til skogsveien som krysser over Halseberget, og som jeg hadde fulgt et lite stykke tidligere på dagen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Halseberget og ned igjen, forsøkte jeg stort sett å følge samme traséen som jeg hadde fulgt oppover noen timer tidligere, men jeg mistet stien ett sted der skogen var i tetteste laget. Men akkurat der viste det seg lettere å gå ute i et åpent hogstfelt rett ved siden av skogen, og dermed gjorde jeg ikke noe forsøk på å gå inn i skogen for å peile meg inn igjen på stien. Ved ca. 90 m.o.h. dukket plutselig rødmerkingen på trærne opp igjen, pluss at jeg fikk øye på mine egne fotspor fra tidligere på dagen; og så ble det til at jeg bare fulgte disse ned igjen til ferjekaia og bilen.

© Atle Solholm