Til Veten og Frisvollfjellet (18.11.2023)

© Atle Solholm

Det ligger for tiden en del snø og is i høyden, så i stedet for å prøve meg på de virkelig høye fjellene inne i Rauma, hadde jeg denne dagen planlagt å bestige et par litt mindre topper, og dermed falt valget på Veten [503 m.o.h.] og Frisvollfjellet [467 m.o.h.]. Jeg kom litt seint i gang med turen, men det er fordi det er et stykke å kjøre inn til Rødvenhalvøya fra der jeg bor ute på kysten. Dagene er ganske korte nå i november, så jeg tok for sikkerhets skyld med meg hodelykt i sekken, men i og med at denne turen ikke er så skremmende lang, holdt det akkurat uten (jfr. bilde #16).

© Atle Solholm

Jeg parkerte bilen i ei svær lomme i bakkene ned mot Øygarden innerst i Hamrevågen (se kart/GPS-tracking). Denne lomma er nok anlagt i forbindelse med skogsdrift i området, og er sånn sett egentlig ikke for en parkeringslomme å regne; men det var ingen aktivitet der nå, så det kunne umulig by på noe problem om jeg lot bilen stå der noen timer mens jeg var på fjellet. Jeg tror nok det er vanligere å starte ute på Klungneset når man skal bestige Veten i Rauma, men i og med at jeg hadde tenkt å plukke med meg Frisvollfjellet i samme slengen, tenkte jeg at Hamrevågen var et bedre utgangspunkt, i og med at jeg da ville få kortere vei tilbake til bilen når jeg kom ned igjen fra de to fjellene.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte først grusveien videre innover langs Hamrevågen og opp til Gjerdsetvatnet [35 m.o.h.], men ved Mjørneset forlot jeg så grusveien, og fulgte i stedet en skogsvei/traktorvei oppover nordsida av Gyldenåsen (bilde #3). Imidlertid så det på kartet ut som at denne skogsveien gikk rundt Gyldenåsen, og bort til ei myr på vestsida av denne. Dette måtte jo være en omveg om jeg skulle opp på toppen av denne åsen, tenkte jeg; og dermed forlot jeg skogsveien også, og fulgte i stedet en sti, som så ut til å føre oppover mot toppen (bilde #4). Gyldenåsen viste seg imidlertid å ha to topper med et skar imellom, og jeg havnet nå på østtoppen, som er 142,1 m.o.h.; mens vesttoppen rager 156,1 m.o.h. Etter å ha nådd østtoppen, kløv jeg derfor ned i Klingskaret, som skiller de to toppene fra hverandre, og hvor det passerer ei strømlinje; og så tok jeg meg videre fra skaret, og opp på toppen av Gyldenåsen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra toppen av Gyldenåsen [156 m.o.h.], fortsatte jeg ned i Røsskaret, som skiller Gyldenåsen fra Veten/Klungnesveten. Ifølge Peakbook-kartet, skulle man her kunne finne en sti, som det skulle være mulig å følge opp på Klungnesveten. Jeg fant i og for seg stien, men den var stort sett gjengrodd, og dermed svært vanskelig å følge, så til slutt ga jeg opp, og siktet meg i stedet rett oppover mot toppen av Klungnesveten (bilde ## 5 & 6). Fra Klungnesveten var det svært så fin utsikt i stort sett alle retninger, det være seg mot Rødvenfjorden, Åndalsnes, Innfjorden eller Måndalen. Jeg tok noen bilder der oppe (bilde ## 7 & 8), og så fortsatte jeg turen i retning Veten.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Veten i Rauma har på en måte 3 topper. Den første jeg kom til var som nevnt Klungnesveten [484 m.o.h.]; deretter kommer Høgberga [497 m.o.h.], og så selve Veten [503 m.o.h.]. Veten i Raumaer dermed både navnet på den høyeste toppen, og på fjellet som helhet. Jeg fikk tatt et par utsiktsbilder også fra Høgberga, hvorav det ene nå er lastet opp som PBE-bilde for Klungnesveten. Utsikten er ikke så aller verst fra Høgberga og fra Veten heller, men best utsikt er det i grunnen fra Klungnesveten, i og med at det her er bygd opp en plattform i tilslutning til fjernsynsmasta som står der oppe. Fra toppen på Veten fortsatte jeg videre vestover. Først kom jeg ut i ei steinrøys, som strekker seg nedover en stor del av nordvestsida av Veten, og som går under navnet Gråura. Så oppdaget jeg imidlertid på Garmin-kartet på Earthmate-appen på telefonen min, at der skulle gå en sti langs vestryggen av Veten nedover mot Orungdalen. Jeg la kursen derfor litt over mot sørsida av ryggen, der kartet indikerte at stien skulle gå, og da fant jeg den med én gang (bilde #11). Det hadde vært fullt mulig å fortsette nedover Gråura, og på en måte gå fra stein til stein nedover der, men jeg sparte antagelig ganske mye tid på å følge stien nedover.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Like før jeg nådde bunnen på dalføret som skiller Veten fra Frisvollfjellet, kom jeg imidlertid inn i et hogstfelt, og der forsvant stien helt, og ble håpløs å følge. Jeg fant den igjen én gang, men så forsvant den på nytt, og jeg gav opp, og brukte i stedet trackingen på en av telefon-app'ene mine til å navigere. Jeg tok meg opp til en grusvei oppe i dalen der, og fulgte denne et lite stykke, før jeg la kursen rett gjennom skogen, og opp til en annen grusvei, som førte oppover østsida av Frisvollfjellet. Også her skulle det egentlig være en sti gjennom skogen, men jeg fant kun enkelte rester av den, og noen steder tror jeg kanskje det var dyretråkk jeg fulgte. Jeg kom meg imidlertid opp på den nevnte grusveien, som etter et par hundre meter gikk over i en skogsvei som ikke var gruslagt. Denne kunne jeg så følge nesten helt opp til toppen på fjellet, og det var kunne det siste lille stykket opp til toppen man måtte gå på en sti, som både var lett å finne, og tydelig merket (bilde #14). Toppen på Frisvollfjellet er stort sett skogkledd, men man kan på flere av sidene ta seg gjennom skogen, og bort til kanten, og der er ikke skogen tettere enn at man kan få noen fine utsiktsbilder (bilde #15).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ned igjen fra Frisvollfjellet gikk turen langs den samme stien og traktorveien som jeg hadde fulgt på vei opp. Nå fulgte jeg imidlertid grusveien et stykke videre, før jeg tok til høyre, på en skogsvei som førte over til en grusvei på andre sida av dalen. Hadde det ikke vært så langt på dag nå, hadde jeg nok lagt turen over Orahamrane [211 m.o.h.], for jeg hadde jo bilen stående på andre sida av denne knausen. Det hadde imidlertid begynt å skumre litt, for dagene er jo korte på denne tida av året, og dermed tenkte jeg at det kanskje var raskere å bare følge veien ned til Ora og derfra ned igjen mot Hamrevågen, der jeg hadde bilen stående.

© Atle Solholm

© Atle Solholm