Tur til Kvitnyken og Litlebottsrøra (28.10.2023)
| Startpunkt | Kjersemsetra (380m) |
|---|---|
| Endpunkt | Kjersemsetra (380m) |
| Tourcharakter | Bergtour |
| Tourlänge | 4h 46min |
| Entfernung | 11,6km |
| Höhenmeter | 1.718m |
| GPS |
|
| Besteigungen | Kvitnyken (1.242m) | 28.10.2023 |
|---|---|---|
| Litlebottsrøra (904m) | 28.10.2023 |
Vi var litt usikre på om Bygdevegen/Kjersemfjellvegen var åpen mellom Sollisætra og Kjersemsætra denne dagen, så vi kjørte over Ørskogfjellet og ned til Tresfjorden, og tok så veien oppover Kjersemdalen derfra. Vi parkerte på en stor og flott tilrettelagt parkeringsplass rett nedenfor Kjersemsætra. Parkeringsplassen er nok først og fremst tilrettelagt for dem som har hytte her oppe, men det var i hvert fall rikelig med plass også for oss turgåere denne dagen.
Vi fulgte grusveien gjennom hyttefeltet til der grusveien slutter, og ved enden av veien fant vi en god sti, som ikke egentlig fører opp på Kvitnykjen; men som går fra Kjersemsetra [390 m.o.h.] og over til Eirsdalssetra [375 m.o.h.], via dalføret mellom Kvitnykjen og Lauparen. Vi fulgte denne stien oppover. Den var til dels islagt og glatt, slik at vi mange steder valgte å gå i gresset og lyngen ved siden av, men oppover bar det, og vi fortsatte på denne stien til vi var oppe på sørvestryggen av Kvitnykjen, ved ca. 725 m.o.h.
Oppe på sørvestryggen tok vi skarpt av mot venstre, og fulgte ryggen oppover. Det har uten tvil en gang gått en sti også oppover her, for vi så rester etter både stien og rødmerkingen flere steder, men stien var gjengrodd, utydelig og dårlig, og rødmerkingen så ikke ut til å ha vært vedlikeholt på velding mange år. Etterhvert var det slutt på både mose og lyng, og turen bar mer preg av å skreve fra stein til stein. Frosten gjorde imidlertid at en del av steinene var glatte, så vi måtte bevege oss med en viss grad av forsiktighet.
Oppe i høyden ble det gradvis mer snø. Til å begynne med gjorde snøen det litt mer utfordrende å gå, for den dekket over dype groper mellom steinene, slik at vi stadig opplevde at et bein forsvant ned i dypet. Etterhvert økte snødybden imidlertid på, og da gikk det greit å gå på snøen, som noen steder bar oss, og andre steder ikke. Vi kom opp til en liten knaus (bilde #4), hvor fjellryggen flatet ut en del, og selv om vi fortsatt beveget oss oppover, så føltes det mer som om vi nå var kommet opp på et fjellplatå (bilde #7).
På vei opp sørvestryggen fikk vi mer og mer storslått utsikt mot Lauparen, Grytavasstinden og Brudefølget på ene siden (bilde ## 3 & 8); og mot Neremstindan og etterhvert Ørskogfjellet på den andre siden (bilde ## 6 & 12). Bak oss fikk vi også stadig bedre utsikt utover langs Storfjorden, og da vi nådde toppen, fikk vi også finfin utsikt utover Tresfjorden, og i retning Molde (bilde #9).
Kvitnyken har en ekstra knaus like nord for for toppen, og som ikke er mer enn kanskje 7 høydemeter lavere (bilde #9). Vi tok oss bort til den "toppen" også, men det var nokså vrient, for her var steinene dekket av hardpakket, frossen snø, som var som klunkis å gå på. Etter å ha vært på denne knausen også, bestemte vi oss for å forsøke å ta oss ned til Litlebottsrøra [904 m.o.h.], men det viste seg lettere sagt enn gjort, for også her var det hardpakket, glatt skaresnø, og til dels klunkis å gå på. Dag hadde et sett brodder med seg i sekken, så han klarte seg fint, men jeg hadde ikke tatt med mine, så jeg slet. Vi tok oss imidlertid sakte men sikkert nedover ved at dag hogde spor i snøen til meg med sine brodder, og så fulgte jeg etter i sporene. Fjellsida var såpass bratt nedover her, at man ikke kunne ake nedover her, i hvert fall ikke uten brodder; for her ville farten blitt så stor, at man kunne komme til å bli stygt skadet, om man skulle komme til å seile nedover, og for eksempel treffe på en stein.
Vi peilet oss inn på de partiene der steinene stakk opp av snøen, for der kunne man gå fra stein til stein, og ikke være avhengig av å gå på snøen. Denne nedstigningen (bilde #1) ble med andre ord ganske tidkrevende, men den gikk ellers greit. Snart flatet fjellsida også litt ut, og da ble det lettere; og snart var vi nede i den vesle dalen mellom Kvitnyken og Litlebottsrøra. Primærfaktor på Litlebottsrøra er ikke mer enn 38 meter, så det gikk ikke mange minuttene før vi var på toppen av denne knausen.
På samme måte som Kvitnyken, så har også Litlebottsrøra en sørvestrygg, og disse to ryggene går ganske parallelt. Vi fulgte nå sørvestryggen på Litlebottsrøra et stykke nedover, men dreide så mer direkte sørover, og ned i Setergrova, slik at vi fikk krysset elva her. Etter at elva var krysset, brukte vi så Garmin-trackingen min til å peile oss inn mot stien vi hadde fulgt oppover tidligere på dagen, og så fulgte vi denne ned igjen mot Kjersemsætra. Omtrent nede ved sætra delte stien seg, og her oppdaget vi litt for sent at vi nå fulgte en annen sti en den vi hadde benyttet da vi gikk oppover her tidligere på dagen. Det så ut til å være én gammel og én ny sti, der den gamle gikk tvers gjennom sætra, og omtrent gjennom hagene til folk, mens den nye var anlagt i utkanten av hyttefeltet, slik at den nok er mindre forstyrrende for hyttefolket som holder til her. Noen minutter senere var vi uansett nede ved bilen, og nå la vi kursen direkte over mot Vaksvika, for nå så vi jo at veien ned dit var åpen.
Benutzerkommentare