Romsdalshornet - nok en gang (27.09.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Romsdalshornet er et veldig artig og spennende fjell å bestige, og jeg hadde veldig lyst til å få meg én tur til oppom toppen før vinteren setter inn. Jeg har vært på dette fjellet 6 ganger før, men bare to ganger opp nordveggen; så jeg hadde på en måte ventet på en liten pause i det dårlige været vi har hatt de siste ukene, i håp om å kunne ta turen opp på Hornet én gang til denne sesongen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg parkerte på vanlig sted øverst i Venjedalen, og gikk forbi Hornvatnet, og oppover mot nordryggen. De to foregående gangene jeg klatret opp nordveggen, passerte jeg begge ganger en gruppe trad-klatrere litt før innsteget til klatrepartiet, men i dag så jeg ut til å ha hele dette fjellet for meg selv. Jeg hadde imidlertid sett for meg at dette skulle være en treningsøkt, så jeg pushet litt på, selv om det ikke var noen å gå forbi her oppe.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Omtrent da jeg kom opp til der klatringen tar til, kom et helikopter flyvende, som så ut til å smette inn i skaret mellom Hornet og Lillehornet. Fra der jeg klatret oppover, kunne jeg ikke se hva de holdt på med, jeg bare hørte helikopterlyden runge mellom fjellene. Men etter en stund fløy de av sted med noe som så ut som en svær stein hengende i en wire under helikopteret. Det kan selvfølgelig hende det var noe helt annet, for jeg så det jo bare fra ganske stor avstand; men det så ikke ut til å være en båre med en pasient på, i hvert fall.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg klatret ufortrødent oppover. Klatringen opp denne veggen er stort sett relativt enkel (grad 3), men med ett innslag av mer krevende klatring (grad 4) et sted mellom 1360 og 1400 høydemeter. Traséen er imidlertid svært eksponert, og det er veldig høyt ned, så sjansen for å overleve et fall om man klatrer usikret opp dette partiet, er ikke så store. Denne gangen passerte jeg imidlertid dette cruxet raskere og smidigere enn jeg har gjort ved tidligere anledninger, selv om det nylig hadde regnet, og fjellet ikke var helt tørt enda. Da jeg nærmet meg toppen, kom helikopteret tilbake (bilde #9), og igjen forsvant det inn i skaret mellom Hornet og Lillehornet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fortsatte opp det lille stykket til jeg stod på toppen (bilde #10), der jeg tok meg tid til to bilder av utsikten, og så krysset over topp-platået til der nedstigningen til skaret begynner. Her hang helikopteret fortsatt mellom de to toppene (bilde #12). Jeg kunne ikke se noen forulykkede nede i renna her, så det var antagelig en øvelse de holdt på med. Jeg tok fatt på klatringen ned i skaret. Jeg regnet med at helikopteret ikke kom til å henge der "for ever", men jeg hadde uansett ikke noen alternativ vei å gå ned igjen, i og med at jeg ikke hadde med meg noe tau å rappellere med. Da de fikk øye på meg, fløy de imidlertid ut av skaret, og ned til Olaskarsvatnet, hvor helikopteret ble hengende like over vannflata, til jeg var kommet meg godt forbi både skaret og Hall's renne; før de fløy opp igjen til skaret, hvor de fortsatte med hva de nå enn holdt på med. Jeg tolket aktiviteten deres dithen at det antagelig var en form for øvelse de hadde på gang, og at de nede ved Olaskarsvatnet kanskje drev og heiset en redningsmann opp og ned fra vannflata, imidlertid var jeg for langt unna til å kunne se noe slikt.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kom meg greit ned i skaret, og derfra klatret jeg på vanlig måte ned i Hall's renne. Traséen videre nedover på østryggen, og i fjellsida nedenfor, gikk greit. Et litt krevende klatreparti mellom 1200 og 1250 høydemeter unngikk jeg ved å ta til venstre ved en svær krok som er limt fast i fjellet like ovenfor, og som fungerer som et rappellfeste for dem som vil rappellere ned her. Ved å ta til venstre her, kommer man bort til en bred flate, hvor det i og for seg også er ganske bratt, men hvor det er gode fotfester, om man bare snur seg rundt, og klatrer baklengs nedover. Etterhvert som traséen ble mindre bratt, pushet jeg igjen på litt, i og med at intensjonen med turen var å få en slags treningsøkt. Jeg hadde forsøkt å gå og klatre ganske raskt hele veien, men ikke raskere enn det jeg var komfortabel med, ettersom denne turen kan være farlig dersom man skynder seg for mye. Jeg var nede igjen ved bilen mindre en 3 1/2 time etter at jeg hadde tatt fatt på turen, og det synes jeg ikke er så verst for en mann på min alder. Og etterpå dro jeg til Tindesenteret på Åndalsnes, og var der et par timer, for å trene litt mer klatring. Det er forresten en veldig flott klatrehall, som kan anbefales på det varmeste.

© Atle Solholm