Til Bjorlitoppen, Raudmyrhøa, Kaldbottinden og Kaldhøa (23.09.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var dårlig vær på kysten denne dagen, men det var meldt bedre lengre inne i landet, så vi bestemte oss for å dra inn til Bjorli, og gå en fjelltur der i området. Vi brukte kartet i Peakbook-app'en for å finne et sted i hyttefeltet der en liten hyttevei sluttet, og en sti opp på fjellet begynte; og derfra ga vi oss i kast med turen opp på Bjorlitoppen. Stien vi fulgte gikk på høyre side av elva Bøvre omkring 1 km, men krysset så over elva på ei bru, og fortsatte deretter oppover på venstre side av elva. Vi gikk i skog (bilde #1) til vi var et sted mellom 800 og 900 høydemeter, og kom så ut i åpent lende, der vegetasjonen stort sett bestod av lyng og gras (bilde #2). Man ser Bjorlitoppen stort sett hele veien langs denne ruta, dvs. det man ser er ikke selve toppunktet på 1253 m.o.h., men snarere en knaus på 1238 m.o.h.; som også er den knausen man kan se helt nede fra hyttefeltet på Bjorli. Her er det bygget et par varder, og det har også vært et trigonometrisk punkt med et oppmålingsmerke der, men dette var nå ødelagt, og restene lå igjen på bakken.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Akkurat i det vi ankom den siste oppstigningen til Bjorlitoppen, møtte vi på en familie på fire, som kom gående over myra ved sørenden av Bøvervatnet (de hadde antagelig krysset Bøvre-elva mye høyere oppe enn det vi hadde gjort); men nå fulgte de oss hakk i hæl opp det siste stykket opp på Bjorlitoppen. Dag og jeg ankom fortoppen, eller den fremre knausen av Bjorlitoppen et par minutter før dem, men vi rakk ikke mer enn å ta noen bilder av utsikten utover dalen (bilde #4), før denne familien også var oppe. "Toppen er denne veien," ropte de til oss i det de hastet forbi. Vi var jo klar over det, men ville uansett ha med oss utsikten også fra denne knausen. På den annen side hadde vi sett for oss at vi skulle fortsette turen i hvert fall bort på Raudmyrhøa [1616 m.o.h.], så her var det bare å stå på og fortsette videre. Vi fulgte etter den nevnte familien langsetter fjellryggen vi var på, og kom til et nytt høydepunkt, beliggende ca. 1251 m.o.h. Jeg sjekket Peakbook-app'en på telefonen min, men nei, heller ikke dette var det høyeste punktet på Bjorlitoppen; selv om de fire som var ankommet like før oss så ut til å tro det, for toppunktet på 1253 m.o.h. lå fortsatt omkring 1/2 km lengre nord. Utsikten fra denne knausen var imidlertid fabelaktig; herfra kunne man se like til de høye fjellene omkring Åndalsnes, og man kunne også se både Raudmyrhøa og Kaldhøa, topper vi skulle komme til å besøke i løpet av denne dagen.

© Atle Solholm

Vi pekte ut Romsdalshornet, Venjetindane og Store Trolltind for turfølget vi hadde hatt den siste kilometeren, og så ønsket vi dem god tur ned igjen. At de fremdeles ikke var på det høyeste punktet av Bjorlitoppen, hadde vi ikke hjerte til å fortelle dem, selv om jeg i ettertid tenker at det burde vi jo selvsagt ha gjort dem oppmerksomme på. Når man studerer kartene fra Norges Geografiske Oppmåling, er det ikke tvil om at Peakbook-app'en har rett. Når man forstørrer opp kartet slik at hver høydemeter har en egen høydekurve, er det enkelt å se; for da ser man med én gang at toppunktet har tre høydekurver innenfor den bredere 1250-kurven; mens det punktet vi nå var på bare hadde én. Dag og jeg fortsatte bortover fjellryggen til Peakbook-app'en viste at vi stod på toppunktet, og deretter fortsatte vi videre nordover langs fjellryggen som på en måte skiller Bøvredalen fra Gatudalen og Romsdalen (se kartet).

© Atle Solholm

Vi siktet oss inn på fossen som kommer ned mellom Raudmyrhøa [1616 m.o.h.] og Bøverhø [1403 m.o.h.], se bilde # 6. Denne elva heter Nordre Bøvre, og kommer fra Raudmyra, et myrlendt dalføre med ganske mange små og store vann i hengedalen ovenfor. Vi tok oss frem gjennom småskog og kratt, og kom oss bort til foten av fossen. Denne elva delte seg, slik at mesteparten av vatnet fulgte et elveløp som dreide mot venstre, og løp ned til Bøvervatnet; mens et mindre elveløp dreide mot høyre, og rant i retning Brue, og ble en del av elva Søre Raudåa, som renner ned i Rauma. Vi fulgte venstre side av fossen til vi kunne se innover Raudmyr-dalen, og så la vi kursen mer nordvestover i retning toppen på Raudmyrhøa (bilde #8).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På toppen av Raudmyrhøa [1616 m.o.h.] var utsikten fabelaktig i retning Åndalsnes. Vi så mange av de samme toppene også fra Bjorlitoppen [1253], men nå var vi kommet ytterligere 350 meter opp i høyden, så herfra var utsikten enda bedre. Vi ble ikke lenge på Raudmyrhøa, bare lenge nok til å få i oss litt proviant og litt drikke, for Dag hadde foreslått for meg, at når vi nå likevel var komne såpass langt, kunne vi også legge turen bortom Kaldbottinden. Kaldbottinden rager hele 1854 meter til værs, og er altså 2 meter høyere enn Store Venjetind. I likhet med Bjorlitoppen, har også Raudmyrhøa en fjellrygg som vi kunne følge nordover. Her er det temmelig bratt ned på høyre side, mens det å følge ryggen nordover, ikke bød på noen problemer. Etterhvert som vi nærmet oss dalbunnen mellom Raudmyrhøa og Kaldbottinden, siktet vi oss direkte inn mot sørsida på fjellet. Et alternativ ville vært å ta turen oppom Svartranden [1613 m.o.h.], en rygg på sørsida av Kaldbottinden; men dette ville nok vært en liten omvei, og da vi heller ikke følte noe behov for å stikke oppom denne knausen, lot vi det være, og gikk i stedet langs østsida av den (se kartet).

© Atle Solholm

Oppstigningen opp sørsida av Kaldbottinden [1856 m.o.h.] var steinete og ulendt, og her var det ikke hverken noen sti eller merking på noe vis. Vi hoppet først fra stein til stein, men så ble fjellsida brattere, og slik at det noen steder nærmest gikk over i lettere klyving, pluss at steinene vi gikk på mange steder nærmest hadde lyst til å rase ut, slik at vi måtte være litt forsiktige. Etterhvert flatet fjellsida imidlertid ut igjen, og vi fikk øye på toppen med en varde i det fjerne. Vi fulgte sørryggen antagelig omkring 400 meter fra vi først fikk øye på toppvarden, før vi faktisk var borte ved den. Her oppe blåste det imidlertid kaldt, så vi ble ikke lenge på selve toppen, men skyndte oss videre, ned mot skaret mellom Kaldbottinden og Børa [1916 m.o.h.]. I gropa her ligger det en liten isbre (se kart). Vi hadde egentlig lurt på å ta oss videre nedover langs nordsida av denne isbreen, og bort til Grovåbotnen, og videre opp på Grovåkampen [1642 m.o.h.]. Det var imidlertid til dels glatte svaberg nedover langs denne breen, i tillegg til at det noen steder var ganske bratt, og siden spesielt Dag ikke hadde på seg noen egnede sko til mer krevende klyving, valgte vi å avstå fra å besøke Grovåkampen denne dagen, og heller ta en annen vei tilbake til Bjorli.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi snudde med andre ord der ved breen, og tok oss i stedet ned i Kaldbotnen. Vi kunne saktens ha holdt til venstre for Kaldbotsvatnet [1397 m.o.h.], og så funnet veien over Raumyra tilbake til Bjorli. Men nå så vi Kaldhøa [1640 m.o.h.] rett foran oss, og så fikk vi lyst til å "plukke med oss" denne toppen på vei tilbake. Vi krysset Kaldåa like nedenfor utløpet fra Kaldbotsvatnet, og så fant vi oss ei relativt renne som vi kunne følge opp mot toppen på Kaldhøa. Denne renna var både bratt og med store steiner, men den var mindre bratt enn fjellet på begge sider av renna, for der var det til dels stup utfor fjellsida. Det brukte ikke så veldig lang tid opp på Kaldhøa, og vi angret ikke på at vi tok turen oppom her, for herfra fikk vi blant annet utsikt innover langs Store Sandgrovvatnet (bilde #14). Nå begynte det imidlertid å skumre, så nå var det om å gjøre å ta mest mulig strake vegen tilbake til Bjorli. Vi lurte litt på å ta oss ned i Sandgrovdalen, og så følge grusveien herfra ned i Romsdalen, og deretter riksveien tilbake til Bjorli. Vi kom imidlertid til at det antagelig var raskere å gå tilbake over Raumyra, pluss at da slapp vi å gå langs riksvegen i mørket uten refleks.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi la i vei så raskt vi kunne ned fra Kaldhøa, og deretter nedover Raudmyrdalen. Vi hadde begge med oss hodelykter, men det er uansett lettere å gå når det er lyst, så vi forsøkte å komme så langt som mulig før det ble helt mørkt. Omtrent når GPS'en viste at vi krysset sporet vårt fra da vi gikk andre veien (se kart), var det blitt såpass mørkt at vi bare måtte ta på oss hodelyktene. De lyste i og for seg mer enn godt nok til at man ser å fote seg der man går; problemet er at man ikke ser noe særlig langt fremover terrenget, og dette gjør det vanskelig å planlegge turen, og velge en nogenlunde fornuftig trasé. Før mørket la seg, kunne vi skimt de største vatna i Raudmyrdalen langt der fremme, men nå fikk vi ikke øye på dem før vi var tett innpå. Vi klarte nå likevel å tråkle oss mellom disse vatna, og sikte oss inn på passasjen/dalen til venstre for Bøverhø [1403 m.o.h.]. Vi kom etterhvert bort på sørøstryggen på Bøverhø, og fulgte så denne ryggen nedover, til den gikk i ett med fjellsida på nordøstsida av Bøvervatnet. Herfra og ned til vatnet, var der stadige små elver og bekkefar vi måtte krysse, og litt myrlendt var det også enkelte steder; men vi navigerte ved hjelp av Garmin-GPS'en min, og kom oss ved hjelp av denne først ned til Bøvervatnet, og deretter bort til stien som går fra enden av vatnet og ned til Bjorli. Denne stien går på motsatte side av elva, sammenlignet med den stien vi hadde benyttet på vei opp på Bjorligtoppen 10 timer tidligere. Omkring 300 meter før vi var nede igjen ved bilen, løp stien imidlertid sammen med den vi hadde fulgt oppover; og straks etter at vi var kommet inn igjen på denne stien, var vi nede igjen ved bilen, og kunne vende nesen hjemover igjen

© Atle Solholm

© Atle Solholm