Venjetindtraversen med Dag, Lisa og Stian (19.08.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg har tidligere gått Venjetindtraversen alene én gang, og deler av den et par ganger utenom; én gang gikk jeg til Store og Lille Venjetind fra Naustvika, og én gang gikk jeg fra parkeringsplassen øverst i Venjedalen til Søre Venjetind Nord, før jeg snudde og gikk tilbake, for å være sikker på å komme meg ned igjen før det ble mørkt (hadde den gangen glemt å ta med hodelhykt). Forut for den turen som nå skal beskrives hadde jeg med andre ord gått det meste av Venjetindtraversen tre ganger, men altså med unntak av partiet mellom Søre Venjetind Nord og Lille Venjetind, som jeg kun hadde gått én gang. Jeg var med andre ord for "kjentmann" å regne, og dermed ble det til at mine turvenner Lisa og Stian spurte om jeg kunne ta dem med på turen over traversen. Jeg hadde egentlig avtalt en annen tur med min eldste sønn Dag denne dagen, men da jeg foreslo for ham at vi kunne ta Venjetindtraversen sammen med Lisa og Stian, lot han seg ikke be to ganger.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi kjørte i to biler inn til Venjedalen, og satte den ene igjen i Naustvika ved Venjedalsvatnet, og kjørte derfra sammen i én bil opp til øverste parkeringsplassen i Venjedalen, og startet turen derfra. Vi satte av sted i et relativt høyt tempo, for det var Stian som førte an i starten, og han er temmelig sprek og veltrent. Nå trener jeg jo for så vidt en del jeg også, men jeg er en del eldre enn de tre andre, så jeg måtte pushe meg selv ganske hardt for å klare å holde følge. Men det gjorde jeg, så godt jeg kunne, for jeg ønsker jo ikke å vise frem noen aldersbetingede svakhetstegn. Oppe i norsida på Olaskartinden (se kart) passerte vi to karer, hvorav den ene viste seg å være en gammel venn jeg har vært på fjellet med før. "Her kommer noen som har oksygenopptaket i orden," sa han, før han dro kjensel på Dag og meg. Vi hilste høflig, og ønsket hverandre god tur, før vi suste forbi.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi fortsatte forbi nordøstre bredde av Olaskarsvatnet, og tok oss deretter opp på sørryggen på Venjetindtraversen, litt nord for der denne starter mellom Olaskarsvatnet [1126 m.o.h.] og Svartevatnet [1078 m.o.h.]. Stigningen fra Olaskarsvatnet og til vi var oppe på ryggen er litt ulendt, og til dels med store steinblokker, så opp dette partiet blir det alltid litt lettere klyving. Like før vi var oppe på ryggen, møtte vi en gruppe på 8-10 personer, eller muligens mer, som lurte på hvor vi hadde tenkt oss. De var en blandet gruppe menn og kvinner, der i hvert fall de fleste så ut til å være yngre enn oss. Vi svarte at vi hadde tenkt oss over Venjetindtraversen og opp på Store Venjetind, og da sa ei av dem at de hadde forsøkt seg på traversen, men at de hadde gitt seg på grunn av den kraftige vinden, og at de nå var på vei tilbake. "Dere kan bare snu dere også," sa en av de andre, "for dere kommer dere ikke over der i dag." Vi ignorerte advarselen og fortsatte videre. Vi hadde jo sett på værmeldingen før vi dro hjemmefra denne morgenen at det var meldt vindstyrke på 14-16 m/s og over 20 m/s i kastene, men jeg hadde jo gått traversen før, og så for meg at jeg skulle klare å føre oss langs en trasé der vi fikk gå i le for vinden det meste av turen. Det jeg var mest spent på var i grunnen hvor hardt vinden tok akkurat når vi skulle over "Galleriet".

© Atle Solholm

© Lisa Silset Bakken

Ikke så mange minuttene etter dette, traff vi på to fjellklatrere til, som vi vekslet noen ord med; og som også hadde snudd på grunn av den kraftige vinden. De virket litt lei seg over å ha gitt opp forsøket på Venjetindtraversen denne dagen, men fortalte neste dag at de hadde tatt turen opp på Olaskartinden i stedet, og det er jo også en veldig fin tur. Vi valgte imidlertid å fortsette turen slik vi hadde planlagt. Neste dag, når Dag delte fra turen på sin Facebook-profil, skrev min gamle venn William, som vi hadde passert like før Olaskarsvatnet, i kommentarfeltet: (...) De fleste snudde og droppet turen, men ikke dere gutta krutt og en dame som det var fart i. Imponert! (...) Og det må jeg si, var jo veldig pent skrevet om oss.

Video #1: Litt lettere klatring opp ei smal kløft i en av de mange pinaklene på Søre Venjetind. Det går fint an å gå forbi denne pinakkelen på ene sida, men på den annen side, så er dette et fint sted å teste ut klatreferdighetene med tanke på resten av ruta over Venjetindtraversen. Kommer man seg ikke opp her, bør man egentlig snu...

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Selv om det jo var fristende å gå i le for vinden hele turen, førte jeg turfølget nå opp på selve eggen av fjellryggen, ikke minst for at de skulle få oppleve utsikten over mot Kvanndalstinden (bilde #2). Etter dette fulgte vi eggen et stykke framover, for det kunne skue bortetter traversen (bilde #6), er jo også en del av turopplevelsen; og jeg passet også på å legge turen oppom PBE-punktet "Søre Venjetind sør", slik at vi også hadde vært innom her. Litt etter denne PBE'en kommer man til en knaus eller pinakkel, som har ei kløft det er litt artig å klatre opp gjennom (video #1), så det gjorde vi, selv om det er fullt mulig å passere denne knausen på ene eller andre siden. Etter å ha passert denne knausen, la vi mye av turen videre litt ned på venstre side, dvs. på vestsida av traversen, for å få litt le for vinden igjen, for det er litt slitsomt når man innimellom nesten må krype, eller i hvert fall holde seg fast, for ikke å bli tatt av vinden.

© Lisa Silset Bakken

© Lisa Silset Bakken

Like før vi kom til Søre Venjetind [1729 m.o.h.], traff vi på to karer som var godt utstyrt med både klatreseler, tau og trad-kiler. Vi slo av en kort, men hyggelig prat også med disse to gutta, som viste seg å være fra Ålesund. Vi møtte dem akkurat oppe i skaret mellom to pinakler. De valgte å fortsette på høyre side av den neste pinakkelen, mens vi gikk til venstre for denne, og tok oss opp på Søre Venjetind (bilde #9), hvor vi tok oss tid til en kort pause og litt fotografering. Vi fortsatte deretter turen langsetter venstre side av fjellryggen, men switchet så over til høyre side et lite stykke. De to Ålesunderne hadde mye utstyr å bære på, og gikk i utgangspunktet ikke så fort som oss (i og med at vi hadde innhentet dem), men i og med at de ikke hadde brydd seg med å stikke oppom toppunktet på Søre Venjetind, hadde de nå dratt fra oss igjen, og var i gang med nedstigningen mot skaret mellom Søre og Lille Venjetind (bilde #16). Det er i grunnen tre måter å ta seg ned i dette skaret på:

1. Man kan ta seg ned på isbreen på østsida av fjellryggen, slik ruta er beskrevet her i Peakbook, men der er store og dype sprekker i dette partiet av breen, så man må vite hva man gjør, og man må ha kunnskap om hvordan man ferdes på en isbre som denne.
2. Har man med klatreseler, tau, og rappellbrems, kan man rappellere ned i skaret fra den bratte avslutningen på fjellryggen vi har fulgt hit.
3. Ønsker man å unngå både isbre og rappell, krysser man over til venstre side av fjellryggen like før den siste pinakkelen; og klatrer så litt ned i fjellsida her, og deretter opp igjen akkurat i skaret, eller så vidt forbi dette.

Vi hadde på forhånd planlagt opsjon 3 (og vi var heller ikke rustet for noen av de to andre opsjonene), mens de to nevnte trad-klatrerne vi passerte valgte opsjon 2 (bilde #16).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Turen over Venjetindtraversen er i det hele tatt en tur der man på forhånd bør vurdere nøye hva man trenger å ha med seg av utstyr. Turen har noen ganske bratte partier, og det bratteste partiet er nok oppstigningen til Lille Venjetind fra sør, dvs. fra skaret hvor vi nå etterhvert befant oss. Opp dette partiet vil nok de fleste velge å sikre med trad-utstyr, men dette forlenger nok turen med ganske mange timer; dels fordi det tar tid å anvende utstyret, men like mye fordi hele turen går langsommere når man får så mye å bære med seg, pluss at man da gjerne går fortere tom for energi, og må ha med mer mat og drikke, etc. Situasjonen for oss var imidlertid slik at jeg jo hadde klatret opp her før, samtidig som jeg visste dette var godt innenfor det de øvrige turdeltagerne var fortrolige med; så vi hadde planlagt dette som en kjapp tur med minimal oppakning, og vi hadde ambisjoner om å klare turen på under 8 timer.

Video #2: Noe av klatringen opp sørryggen på Lille Venjetind. Det er også fullt mulig å klatre opp selve eggen på sørryggen (jeg har gjort det før en gang), men eggen er langt mer eksponert, og dermed også mye mer vindutsatt; så ettersom det blåste over 20 sekundmeter denne dagen, valgte vi å gå godt inn til høyre for eggen, hvor vinden ikke tok så godt.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Opp sørryggen til Lille Venjetind [1822 m.o.h.], fulgte jeg forrige gang selve eggen på ryggen det meste av veien opp. Med den kraftige vinden vi hadde denne dagen, regnet jeg imidlertid med at det neppe var lurt, så vi klatret opp et lite stykke innpå østsida av ryggen (bilde #17 og video #2), hvor det var ganske god le for vinden. Klatringen opp her er ikke vanskelig, jeg vil mene den går opp til grad 3, men ikke grad 4; men det er definitivt klatring og ikke klyving, og man kan seile veldig langt nedover om man skulle falle, så her må hver enkelt vurdere om man er komfortabel med å klatre usikret, eller om man skal trad-sikre dette partiet. Tar man turen alene, er det ikke så lett å sikre, men klatrer man flere sammen, så ligger forholdene fint til rette for trad-sikring, for der er revner omtrent overalt i fjellet, så der er nok av egnede bergsprekker hvor man kan "smocke inn" både både kamkiler og "wahl-nøtt-kiler". Som det fremgår ovenfor valgte vi å gå usikret til tross for at vi var fire stykker. Jeg førte an oppover den traséen vi hadde sett os ut, ettersom jeg hadde gått denne ruta før; men de andre fulgte hakk i hel, og ingen av oss hadde problemer med klatringen underveis, og alle nådde toppen av Lille Venjetind i god forfatning (bilde ## 18 & 19, og Video #3).

Video #3: Vi ankommer toppen på Lille Venjetind [1822 m.o.h.]. Været vekslet stadig mellom solskinn og skyet, og vinden blåste omkring 16 sekundmeter, og over 20 sekundmeter i kastene denne dagen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra toppen på Lille Venjetind, skrået vi ned på vestsida av fjellet, og forsøkte å sikte oss nokså rett inn på skaret mellom Lille og Store Venjetind. Hadde det blåst mindre, hadde vi muligens fulgt eggen bortover (dvs. gått via "Lille Venjetinden Nord" [1803 m.o.h.]), men ved å gå litt nedi fjellsida, fikk vi litt le for vinden. Nå er det riktignok kanskje litt mer ulendt nede i fjellsida enn oppe på eggen, så jeg vet ikke om vi tjente noe på det rent tidsmessig. Uansett hvilken av de to nevnte traséene man velger her, er det imidlertid snakk om ganske grei klyving, og ikke klatring slik det var opp til Lille Venjetind. Fra skaret mellom mellom Lille og Store Venjetind, er det nesten loddrett opp til toppen av Store Venjetind, så her er det vanlig å benytte ei fjellhylle kalt Galleriet, som fører fra skaret og bort til østryggen av Store Venjetind. "Galleriet" viste seg veldig greit å gå denne dagen (bilde ## 20 & 21, samt video #4), for vindretningen var slik at vinden ikke tok så hardt på galleriet som man kunne fryktet. Galleriet er ikke på noen som helst måte teknisk vanskelig å gå, men det er svært så eksponert, og det er ca. 75 høydemeter ned til isbreen, så det er om å gjøre å ikke trå feil og falle utefor.

Video #4: På sørsida av Store Venjetind, er der ei hylle, kalt "Galleriet", som fører fra skaret mellom Lille og Store Venjetind, og bort til østryggen av Store Venjetind. Hylla er ganske brei, og lett å følge, men det er ca. 75 meter ned til isbreen nedenfor, så her skal man ikke snuble og falle utfor.

© Atle Solholm / Lisa Silset Bakken

Vi ankom østryggen i løpet av noen få minutter, og gav oss i kast med å ta oss opp til toppen av Store Venjetind. Østryggen fra galleriet og opp er igjen et klyveparti; hovedsaklig relativt enkel klyving, men med innslag av litt mer krevende klyving et par steder. Etterhvert som vi nærmet oss toppen, begynte vinden å ta ganske heftig igjen, men like nedenunder toppen, er der ei slags grop, der det er litt le for vinden, og her satte vi oss ned og tok oss en liten matpause. Etter at vi hadde spist, gikk én og én opp på toppen for å fotograferes (unntatt meg, som hadde vært der før), for man må ha bilde av seg selv på toppen, om man skal søke Norsk Fjellfestival om tittelen Fjelldronning/Fjellkonge (som krever at man har vært på Gjuratind, Kvanndalstind, Store Venjetind, Romsdalshornet, Store Trolltind, Kongen og Dronninga).

© Lisa Silset Bakken

© Atle Solholm

Turen ned igjen fra toppen var nokså grei. Her er det egentlig mest snakk om å finne den rette traséen i det øverste partiet, og det kan være tricky om man ikke har gått her før (bilde ## 25 & 26). Går man Venjetindtraversen uten å ha gått dette partiet før, kan det faktisk lønne seg å ha med rappell-utstyr, for det kan være i bratteste laget å klyve ned her, om man ikke finner rette ruta. Bestiger man Store Venjetind fra Naustvika, og man ikke har gått her før, bør man på vei opp forsøke å memorere traséen til man skal ned igjen. Vi var imidlertid så heldige at vi hadde med oss en kjentmann (nemlig meg), og jeg husket fremdeles traséen ganske godt fra de gangene jeg hadde gått her før. Noe lengre nede må man krysse et parti med svaberg, og det kan være både vanskelig å farlig om man skulle gå her i regnvær; men i tørt vær, sånn som nå, var det helt uproblematisk. Etterhvert går traséen litt ned på østsida av nordryggen på Store Venjetind, og her begynner stien å bli veldig tydelig og lett å følge, pluss at den er nokså godt merket med tydelige små-varder. Fra skaret mellom Store og Nordre Venjetind, går det ei renne som man følger like ned til Naustvika. I det aller øverste partiet her er det stort sett fast fjell, men så kommer man over på et parti med mye løs steinmasse, og enda lengre nede, er det mye løs grus, som har en lei tendens til å rulle under skoene, slik at man sklir og faller. Nedover her er det egentlig bare å gi på, men som eldste mann i gruppa var jeg litt forsiktig, og ble hengende litt etter de andre, for jeg ville jo ikke ramle og skade meg. Det gikk imidlertid ganske radig nedover denne renna selv for meg, og etterhvert som renna flatet litt ut, ble det lettere å holde følge med de andre, og snart var vi nede igjen ved bilen i Naustvika.

© Atle Solholm

© Atle Solholm