Til Romsdalshornet via Nordveggen for 2re gang (23.06.2023)
| Startsted | Vengedalen P-plass (740moh) |
|---|---|
| Sluttsted | Vengedalen P-plass (740moh) |
| Turtype | Alpintur |
| Turlengde | 4t 04min |
| Distanse | 3,6km |
| Høydemeter | 946m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Romsdalshornet (1550moh) | 23.06.2023 08:42 |
|---|---|---|
| Andre besøkte PBE'er | Venjesdalen p-plass (740moh) | 23.06.2023 08:42 |
I fjor var jeg tre ganger oppe på Romsdalshornet, først to ganger via Hall's renne, og deretter én gang via nordryggen (men med retur via Hall's renne). Denne turen ble altså min fjerde bestigning av Romsdalshornet, men bare andre gangen via nordryggen. For bilder og beskrivelser fra de foregående turene, følg disse lenkene:
- Solotur til Romsdalshornet via Hall's renne
- Solotur til Romsdalshornet og Litjhornet
- Solotur til Romsdalshornet via Nordryggen
Jeg parkerte som vanlig på parkeringsplassen øverst i Venjedalen, og startet turen derfra. Romsdalshornets nordrygg strekker seg fra Litlefjellet [780 m.o.h.] og oppover mot toppen av Romsdalshornet. Der er et par fjellknauser underveis, men ser man bort fra disse, så blir nordryggen gradvis brattere, og fra ca. 1350 m.o.h., er det vanlig å snakke om Nordveggen snarere enn om Nordryggen. Mot slutten, like før man klyver over kanten mot topplatået, flater den en liten anelse ut igjen. Man trenger imidlertid ikke gå hele ryggen nede fra Litlefjellet, med mindre man for eksempel har overnattet i telt der (for Litlefjellet er en yndet teltplass om sommeren). Det vanlige når man går fra den øverste parkeringsplassen, er at man så vidt runder hornvatnet, og derfra følger en sti som fører deg opp på eggen av nordryggen omtrent der den begynner å bratne til ved ca. 1150 m.o.h.
I starten innbilte jeg meg at jeg var alene om denne turen i dag, for, som det fremgår av bildene, var det litt skyet, og ikke noen ideell dag for tindebestigninger. Det stod riktignok parkert noen biler på parkeringsplassen, men det kunne for den sags skyld være fra folk som hadde gått opp i fjellene dagen i forvegen, og som overnattet i telt; for eksempel oppe ved Olaskarsvatnet, det var jo tross alt midtsommer. Jeg så i hvert fall ikke et menneske nede ved parkeringsplassen, og til å begynne med heller ikke på stien foran meg. Da jeg imidlertid kom så høyt opp mot nordryggs-eggen, at stien begynte å flate ut, fikk jeg øye på tre mann foran meg på stien. De var tungt nedlesset med utstyr, og gikk derfor en del saktere enn meg; men jeg tok ikke sjansen på skulle bli ventende i kø bak dem oppe i klatrepartiet, så jeg forlot stien, og gikk på skrå direkte opp mot det såkalte Gapet, et lite skar mellom Nordveggen og knausen rett nedenfor. Den som er først framme ved innsteget til klatrepartiet, får klatre først, tenkte jeg.
Jeg hadde ikke behøvd å forhaste meg. Ikke bare gikk de en del saktere enn meg, men da de kom til Gapet, tok de seg også god tid til å klargjøre, og se over utstyret, slik man selvsagt bør gjøre. Inntrykket mitt var at den ene av de tre var fjellfører, og at de to andre var gjester som hadde booket en guidet tur opp på Hornet, men jeg snakket aldri med dem, så det vet jeg ikke sikkert. Oppe i fjellsida på Nordveggen er det ikke så vanskelig å finne fram, traséen gir seg egentlig nokså av seg selv. Høyere oppe blir det litt flere valgmuligheter, men i den nedre delen av nordveggen, kommer man nokså naturlig inn på den traséen som andre har fulgt før. Slik fulgte jeg også denne gangen ei rute det var lett å se var brukt av mange før meg, og endte nokså automatisk opp i renna/hylla på bilde #5, sånn som i fjor når jeg klatret opp her. Denne renna er grei å klyve oppover i, men når man kommer til enden av den, kommer man også til traséens bratteste, vanskeligste og mest eksponerte punkt. Her fomlet jeg også denne gangen en stund i et forsøk å finne bedre tak enn det som finnes, og i et forsøk på å finne en litt mindre eksponert plass å gå opp. Etterhvert demret det imidlertid for meg at man ved akkurat dette punktet bare må akseptere at det er veldig eksponert, og at det er lite å holde i; og jeg erindret sånn omtrentlig hvordan jeg kom meg videre i fjor høst.
Video #1: Den vanligst brukte traséen opp på Romsdalshornet er i dag Nordveggen. Ikke desto mindre har denne et crux ved ca. 1400 høydemeter. Ved dette punktet er ikke bare klatringen litt tricky, men stedet er også svært eksponert. Denne videoen viser passasjen forbi cruxet, pluss litt før og litt etter. Man kan på videoen høre meg si "Yes!", i det jeg har kommet meg forbi cruxet. Som det fremgår både av filmen og av turbeskrivelsen, var dette en såkalt "free solo klatring." På generelt grunnlag anbefales imidlertid trad-klatring med tau, taubrems, kiler og klatreseler etc.
Nytt av året er for øvrig at jeg har anskaffet et GoPro-kamera som jeg hadde på meg mens jeg klatret opp nordveggen. Kvaliteten på opptakene er litt preget av at de er gjort på veldig nært hold (kameraet var montert på klatrehjelmen), men etter litt redigering, har jeg nå fått til en videosnutt på tre og et halvt minutt som ikke er så aller verst (se Video #1). På steder hvor jeg nølte en del, som ved det nevnte cruxet på ca. 1400 m.o.h., samt på steder hvor jeg ble stående og hente inn igjen pusten, har jeg naturligvis også måttet redigere bort en del, så filmen ikke skulle bli for lang og kjedelig. Klatringen videre oppover, dvs. etter cruxet, er teknisk sett ikke så krevende, men det er fortsatt bratt oppover (bilde #8), så man kan lett bli anpusten, spesielt om man forsøker å pushe på litt, hva tempoet angår. Ved ca. 1470 m.o.h. passerer man et slags knekkpunkt på traséen, der fjellsida flater litt ut, slik at man ikke lenger kan se nedover langs traséen. Fram til da hadde jeg hatt en viss formening om hvor langt de tre andre klatrerne var kommet, men nå kunne jeg ikke lenger se dem.
Jeg ankom topplatået nokså nøyaktig 2 timer etter turstart, og var godt fornøyd med denne tiden, i og med at jeg i fjor brukte 3 timer opp langs samme ruta. Oppe på toppen var det overskyet, og med et lett slør av tåke, selv om tåka ikke var veldig tykk (bilde #10). Jeg var alene der oppe, og følte at jeg liksom hadde fjellet helt for meg selv, selv om jeg visste det var tre til der nede i fjellsida som var på vei opp. Jeg somlet litt der oppe, og fikk blant annet i meg litt å drikke, men drøyde det likevel ikke veldig lenge før jeg begynte på nedturen via Hall's renne. Jeg kløv forsiktig ned de drøyt 50 høydemetrene fra toppen og ned i skaret mellom Hornet og Lillehornet, og her nede lå tåka en del tettere enn oppe på toppen, slik det var et slags mystisk preg over fjellet. Jeg var nesten kommet ned i bunnen av skaret [1496 m.o.h.], da jeg plutselig hørte noen bak meg. Jeg snudde meg rundt, og der, bare en meter fra meg, som et spøkelse i tåka, stod denne spanske karen, som åpenbart hadde kommet opp samme veien som meg, bare tre eller fire ganger raskere, og som dermed etterhvert hadde innhentet meg. Situasjonen føltes surrealistisk, og tanken på å spørre om å få ta et bilde av oss to sammen der oppe i tåka, slo meg rett og slett ikke. Jeg hilste høflig, og lot ham sippe forbi meg; men i det han passerte rakk jeg å spørre hvor mange ganger han hadde vært på Hornet, og da svarte han (på engelsk): Jeg vet ikke, men kanskje 50 eller 60 ganger. Han klatret så ned den smale renna fra skaret og ned i Hall's renne, og ropte opp til meg (på norsk): God tur! før han vendte ansiktet nedover, og forsvant i tåka.
![Bilde #11: Utsikt fra toppen [1550 m.o.h.] ned mot Litlefjellet [780 m.o.h.], Holstinden [1078 m.o.h.] og Blånebba [1320 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230807_64d15e3113455.jpg?p=xtralarge)
![Bilde #12: Utsikt fra Romsdalshornet over mot Lillehornet [1538 m.o.h.]. Her skal jeg ned i skaret mellom de to hornene, for så å ta meg ned i Hall's renne.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230807_64d15ef655564.jpg?p=xtralarge)
Jeg klatret ned i Hall's renne jeg også, og fortsatte videre ned til østryggen på Hornet. Jeg tok meg relativt god tid på turen nedover, for ikke å trø feil, eller skli på grus eller en glatt stein. Jeg må innrømme jeg var blitt litt sliten etterhvert, og når man ikke lenger klarer å holde konsentrasjonen helt på topp, kan det være viktig å redusere tempoet. Det ville være veldig synd om jeg skulle komme ut for en ulykke, og pådra meg en alvorlig skade nå, under den enklere delen av turen, når den vanskelige, og farligere delen hadde gått så fint. Men jeg var godt kjent langs denne ruta, som jeg tidligere hadde gått to ganger opp og tre ganger ned, så jeg kom meg velberget og greit ned. Fra ca. 950 m.o.h. lå der en langstrakt snø-patch nesten like ned til Hornvatnet [760 m.o.h.], så her spente jeg på meg et par Snowline-brodder ("kjettingbrodder"), så jeg kunne løpe nedover på snøen. Det kan godt være man kunne løpt på snøen uten også, men det var såpass bratt i øvre delen, at jeg så for meg at man kunne få nokså stor fart nedover om man skulle være uheldig å falle på denne snøen.
Kommentarer