Til Romsdalshornet med to nye klatrevenner (29.07.2023)

© Atle Solholm

© Lisa Silset Bakken

Jeg var i slutten av juni på Romsdalshornet to dager på rad; 23. klatret jeg opp nordveggen, og 24. opp Halls renne. Etter at jeg delte et innlegg på Instagram med diverse bilder og en video fra den første av disse to turene, fikk jeg en forespørsel fra Lisa, om ikke jeg kunne tenke meg å være med henne og mannen som kjentmann opp på Romsdalshornet. Jeg sa ja til dette, for selv om Lisa og jeg på dette tidspunkt kun kjente hverandre fra Instagram, så visste jeg at både hun og Stian var godt fjellvante, og vi hadde tidligere utvekslet info om diverse turer via meldinger, så jeg kjente dem jo på en måte litt likevel. Jeg møtte dem ikke langt fra Åndalsnes, og så kjørte vi sammen inn i Venjedalen, hvor vi parkerte på parkeringsplassen lengst inne i dalen, og gikk derfra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi var på forhånd blitt enige om å gå opp via Halls renne, så vi fulgte stien som også fører opp til Olaskarsvatnet oppover i dalsida, til der de to stiene skilles ad, ved ca. 1000 m.o.h. Den felles stien man følger i starten er rødmerket, og rødmerkingen fortsetter også et stykke etter at de to stiene har skilt lag; opptil ca. 1200 m.o.h., der fjellsida med ett blir brattere. Frem til dit kan man i stor grad gå oppreist, selv om man må klyve eller klatre opp en og annen litt bratt kant her og der. Like før vi kom opp til klatrepartiet mellom 1200 og 1250 høydemeter passerte vi to andre klatrere, som hadde med seg både seler og tau og annet trad-utstyr. Vi hilste pent, og utvekslet noen ord før vi fortsatte. Det var litt vått og glatt på en del av steinene der vi klatret oppover (bilde #4) denne dagen, men takene vi fikk med hendene var gode, så det var uproblematisk å fortsette. Her hadde det vært mulig å klyve i stedet for å klatre, dersom vi hadde valgt en trasé litt lengre til høyre, men det kom jeg ikke på før etter at vi hadde begynt å klatre oppover.

© Atle Solholm

Vi fortsatte oppover, og det er ikke så veldig mange høydemeter man egentlig må klatre, før utfordringene blir mindre igjen, og man vekselsvis kan gå og klyve. Ved 1300 m.o.h. er det en liten knaus som man må passere på ene eller andre siden av, og som har et slags lite platå oppå; og derfra tar man seg så over et svaberg, og bort på selve eggen av østryggen. Denne ryggen følger man så vider oppover, til man ved ca. 1375 m.o.h. står på toppen av østryggen (bilde #6). Herfra går det så en slags hylle som fører inn i Halls renne, og som fortsetter på skrå oppover på høyre side inne i renna, inntil man står øverst oppe i Halls renne, og fjellsidene på alle kanter synes uoverkommelige.

© Lisa Silset Bakken

Jeg hadde imidlertid vært på dette fjellet 5 ganger før, så jeg visste hvor veien gikk videre. Vi krysset over til andre sida av Halls renne, og opp til en smal renne, nærmest som en slags grøft, litt oppe i Lillehorn-sida av Halls renne. Her klatret vi opp, først jeg, så Stian, og så Lisa (bilder ## 7 - 10). Dette er det andre litt tricky partiet, hvor det er svært vanlig å sikre med tau og klatreseler m.m. Der er imidlertid slått inn to bolter i fjellet med mellom 1/2 og 1 meters avstand på høyre side av denne "granittgrøfta", så her kan man egentlig klare seg med én carabinslynge i hver bolt, samt to carabinslynger (én hver vei) over rappell-kroken øverst, dersom man skulle ønske å sikre klatringen ut av Halls renne med tau og klatreseler. Klatremessig hadde Lisa og Stian imidlertid vist hva de dugde til lengre nede, så jeg lot tau og slynger og klatreseler bli liggende i sekken, og klatret videre.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra skaret og opp til toppen var klatringen grei. Jeg er klar over at dette i blant omtales som et klyveparti, men hvis man definerer det som klatring i det øyeblikk man bruker armer/hender til å trekke kroppen oppover med, og ikke bare til å krype med og støtte seg til, så har man også i dette partiet flere punkt hvor man per definisjon må klatre for å komme seg opp. Nede i Venjedalen hadde vi hatt tåke og lavt skydekke, men når vi nå var kommet opp i høyden, så hadde vi mye av skyene plutselig under oss, så det ble ganske brukbart med utsikt fra toppen (bilde ## 11 - 14).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På toppen ble vi en times tid, mens vi nøt utsikten, tok en masse bilder, og spiste og drakk det vi hadde med oss i sekkene våre. Og mens vi satt der oppe, dukket det opp en østlending, som var kommet opp samme veg som oss, men som hadde med seg et langt tau, og hadde tenkt å rappellere ned nordryggen. Ned igjen fulgte vi stort sett samme trasé som vi hadde fulgt oppover, bortsett fra at vi mellom 1250 og 1200 høydemeter gikk lengre til venstre, slik at vi unngikk det bratte partiet på bilde #4. Vel nede igjen i bilen, akkurat i det vi hadde begynt å kjøre, dukket østlendingen fra toppen opp. Vi sveivet ned ene vinduet, og slo av nok en prat. Denne dagen var det ingen andre enn denne karen på vei hverken opp eller ned nordryggen, og da tar det altså ikke mye lenger tid å rappellere ned den veien, enn det tok for oss å gå/klatre ned den andre veien. På en dag med rappell-kø i nordryggen, må man imidlertid belage seg på at det kan ta atskillig lengre tid ned der enn ned via Halls renne.

© Atle Solholm / Lisa Silset Bakken