Til Haugbukkberget, Bjørnatua og Høgåsen (28.07.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Dette er en tur jeg nok ikke ville gått, om det ikke var for at jeg hadde begynt å samle på Romsdalstopper med primærfaktor over 100 meter. Sånn sett var det bra at jeg hadde begynt å gjøre det, for det ble en fin tur, som det ville vært dumt å gå glipp av. Jeg parkerte oppe på Vikåsen, der det er skiltet P-Vikåsen (se kart/GPS-tracking. Stien opp på Haugbukkberget, eller bare Nakken, som fjellet kalles lokalt, begynner egentlig ved et gårdsbruk litt lengre øst på Vikåsen, men jeg tenkte det var dumt å parkere rett foran driftsbygningen deres, og dermed ble det til at jeg parkerte der borte hvor det er tilrettelagt en parkeringsplass nettopp for turgåere, og så gikk jeg i stedet til fots de kanskje 800 metrene bort til gårdsbruket som kalles Gjerdet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Traséen opp på fjellet er både rødmerket og godt skiltet (bilde ## 1-8). Den følger først innkjørselen til det nevnte gårdsbruket oppover lia, og det er skiltet "Nakken" med turskilt allerede nede ved veien, og skiltet peker rett oppover mot husene på gården. Like før man kommer opp til Våningshuset, tar traséen imidlertid av mot venstre, og her står det et nytt skilt (bilde #1). Ved utkanten av innmarka, er det så et par gjerder man må krysse for å komme over i skog/utmark. Det første gjerdet passerer man ved å åpne og deretter lukke grinda bak seg, mens man ved det neste gjerdet slipper å bruke grinda, ettersom det er laget til en slags trapp/stige som man kan benytte for å komme seg over (bilde #5).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Stien oppover gjennom skogen var veldig grei å følge. Etter å ha gått i skogen et lite stykke kom jeg til nok et gjerde som måtte krysse (antagelig et gjerde mellom to forskjellige eiendommer), men også her var det bygget trapp over gjerdet, slik at det var lett å komme seg over (bilde #8). På knapt 350 høydemeter kommer man til Daumålskaret, hvor det er fin utsikt mot nordvest, utover Hjelvika, Hjelvikbukta, og like ut på Gjermundneset (bilde #11). Jeg ble ikke stående lenge her, men fortsatte videre opp på toppen, hvor jeg i tillegg til utsikt vestover, også hadde utsikt mot Vågstranda, og utover Romsdalfjorden (bilde ## 13 - 16). Det var noe lavt skydekke denne dagen, ellers hadde jeg nok hatt utsikt også sørover mot traversen mellom Svartevasstinden og Trolltinden; men disse toppene er såpass høye at de raget godt opp i skydekket denne dagen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Nakken, eller Haugbukkberget, tok jeg meg ned til en liten knaus som kalles Bjørnatua [406 m.o.h.], og som bare ligger kanskje 200 meter fra toppen. På vei ned hit endret utsikten seg en anelse; ikke mye, men man kommer litt lengre nord, og vinkelen derfra gjør at man får sett litt mer av Gjermundneset og av Vestnes(bilde #17). Ned til Bjørnatua, og videre nedover i retning Hjelvikneset, var det ingen sti, og dermed heller ikke noen merking, hverken med skilt, eller med rødmaling på trær og steiner. Jeg hadde imidlertid på forhånd bestemt meg for å ta Haugbukkberget og Høgåsen [149 m.o.h.] på én og samme tur; så jeg hadde tatt på meg gode turstøvler som duger i myrlendt område, og jeg lot meg ikke stoppe av at der ikke var noen sti mellom disse to toppene.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg hadde studert kartet på forhånd, og var selvfølgelig klar over at det var bratte fjellsider ned på begge sider av Nakken/Haugbukkberget, men jeg visste også at det omtrent rett nordover gikk en rygg som ikke var brattere enn at det skulle gå an å følge den. Jeg aktiverte Varsom-app'en på telefonen min (bilde #22), og brukte inklinasjons-kartet i app'en til å navigere mellom de bratte partiene, slik at jeg unngikk at det ble for bratt for meg. Nedover denne fjellryggen var det vekselvis nokså tett skog og mer glisen skog med myrlendte flater i de åpne partiene (bilde ## 19 & 20). Jeg forsøkte i størst mulig grad å holde meg til de åpne partiene, for ikke å gjøre turen vanskeligere for meg selv enn nødvendig; men det var også enkelte halvbratte nedstigninger, hvor det kunne være greit å ha noen trær å holde i.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kom meg etterhvert ned i gropa mellom Haugbukkberget og Høgåsen, og fortsatte opp igjen på andre sida. Bunnen av skaret ligger på nokså nøyaktig 130 m.o.h., mens toppen på Høgåsen ligger 149 m.o.h., så man må opp igjen nesten 20 høydemeter. Det er selvsagt ikke så mye, men her er terrenget litt ulendt, og det var fortsatt ikke noen sti å følge. Jeg brukte nå kartet i Peakbook-app'en på telefonen min, og peilet meg nordvestover, direkte i retning av Høgåsen. Som en kuriositet kan nevnes, at etter ca. 100 meters gange fra jeg passerte bunnen av skaret, indikerte samtlige kart-app'er på telefonen min at jeg nå befant meg rett over Hjelviktunnelen (bilde ## 21 - 23).

© Atle Solholm

På Garmin-appen, la jeg forøvrig merke til at der var inntegnet to forskjellige stier opp på Høgåsen (bilde #23), og at jeg befant meg ikke mer enn kanskje drøyt 100 meter fra den ene av dem. Jeg peilet meg da inn på denne, og ganske riktig, så dukket det plutselig opp en fin og tydelig, og faktisk rødmerket sti der i skogen, som det bare var å følge et lite stykke nordover, til jeg stod på toppen av Høgåsen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På Høgåsen var det postkasse med bok til å skrive seg inn i (bilde #25), og forholdene var tilrettelagt med en hengekøye, såvel som et par benker å sitte på (bilde ## 26 & 27). Toppen hadde først og fremst utsikt vestover, dvs. utover Hjelvikbukta og utover mot Gjermundneset; østover og nordover var furuskogen for tett til at det var noen utsikt å snakke om.

© Atle Solholm

Ned fra Høgåsen valgte jeg å fortsette nordvestover (se kart), og følge den nordligste av de to stiene som fører dit opp. Denne var rødmerket, og fin og tydelig å følge, akkurat som den andre; og det var bare å dure på. Det tok ikke lange tiden før jeg var nede ved den smale bilveien som går rundt neset ("Hjelviksvingan"). Nede ved veien, der stien krysset et gjerde, var det nok en gang tilrettelagt med en slags trapp som er til hjelp når man skal over gjerdet (bilde #31). Herfra fulgte jeg så bilveien sørover langs østsida av Hjelvikbukta, til der veien svinger opp på riskveien (E136). Hjelviksvingan og Vikåsveien kommer inn på riksveien på samme sted, i ett felles kryss, så her var det bare for meg å krysse riksveien, og fortsette oppover Vikåsveien, til jeg var tilbake der jeg hadde bilen stående.

© Atle Solholm

© Atle Solholm