Til Gjuratinden med Dag (01.07.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Gjuratinden er en av de 7 fjellkonge/fjelldronning-toppene i Romsdalen. Jeg var oppe på de to toppene for 2 år siden, men Dag, eldste sønnen min, hadde ikke vært der; og siden han nå hadde vært på både Romsdalshornet og Kvanndalstinden, så burde jo også Gjuratinden kunne være innenfor rekkevidde. Han var da også snar med å takke ja når jeg tilbød meg å ta ham med opp der. (Jeg er jo egentlig litt skeptisk til at barna mine går såpass bratte og eksponerte fjellturer, men så tenker jeg det er tryggere at de går slike turer sammen med meg, enn at de vaser seg opp på slike fjell på egen hånd). Vi kjørte gjennom Isfjorden og Grøvdalen inn til Rabben, hvor vi parkerte på en parkeringsplass som er tillaget like før man kommer frem til hyttefeltet. Der snørte vi på oss fjellstøvlene, og begynte å gå. Gjuratinden er litt spesiell på den måten at det er et ganske langt stykke å gå innover i noen daler, før man kommer til det partiet som klatre- eller klyvemessig kan by på litt utfordring. Nå er det i og for seg en jevnt bratt stigning hele veien, slik at det rent kondismessig kan være en viss utfordring helt fra start til topp. Vi fulgte ruta fra Rabben oppover Nyheidalen i retning Hoemsbu til vi nærmet oss Hoemskaret [1302 m.o.h.]. Ved 1097 høydemeter passerer man et vakkert vann, som jeg ikke har klart å finne navngitt på noe kart, men det ligger jo høyt oppe i Nyheidalen, og like innunder Nyheitinden, så skulle jeg forsøkt å gjette meg til hva dette vatnet heter, ville nok valget falt på Nyheivatnet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Gjuratinden har to vanlige adkomster: Man bestiger fjellet enten via nordryggen, eller man gjør det via sørryggen. Skal man bort på sørryggen, fortsetter man omtrent opp til Hoemskaret, før man tar til høyre, krysser Hoembreen; og tar seg så fra breen opp på ryggen. Jeg har ikke gått denne ruta selv, men jeg har lest at det kan by på både utfordringer og fare å komme seg over fra breen til fjellryggen; og så byr ruta på litt eksponert klatring / krevende klyving helt på slutten opp mot toppen. Her skriver de fleste at de velger å trad-sikre, men at man klarer seg fint med alminnelige fjellsko; men jeg har også lest en turbeskrivelse av en som mente det motsatte: Han hadde ikke følt noe behov for å sikre, men han ville ikke klatret opp der uten klatreskoene sine. Ned igjen den veien er det vanlig å bruke rappell (bilde #14). Skal man gå nordryggen, tar man vanligvis av fra traséen opp mot Hoemskaret ikke så lenge etter at man har passert den nevnte innsjøen på 1097 høydemeter. Da krysser man først over noen svaberg, og så ei renne eller to med snø (avhengig av hvor mye snø som ligger igjen etter vinteren), og så peiler man seg inn på et parti av nordryggen hvor man ser at det kan være nemt å komme seg opp på den.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi møtte på et par eldre karer omtrent ved 780 høydemeter, dvs. omtrent der man tar fatt på den bratte bakken opp til "Nyheivatnet". De hadde tenkt seg via sørryggen opp på Gjuratinden, men hadde måttet gi tapt, da det viste seg å ha smeltet vekk såpass mye is, at der var en to meter bred kløft mellom breen og sørryggen i det området der man vanligvis tar seg over. Men det var andre som hadde tatt nordryggen opp, fortalte de, og blant annet skulle der være tre Fjellfestival-deltagere der (Norsk Fjellfestival ble avholdt denne uka). Vi takket høflig for info, og forklarte at vi hadde tenkt oss opp via nordryggen; og så fortsatte vi turen oppover. Kort tid etterpå møtte vi to yngre karer, som hadde vært oppe på toppen. De hadde gått nordryggen opp, og deretter sørryggen ned igjen. Med bakgrunn i det de to første hadde fortalt, spurte vi om hvordan de hadde kommet seg over fra fjell til bre, og da forklarte de at de hadde rappellert ned på breen et sted der fjellet liksom henger litt utover breen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ved ca. 1250 m.o.h., etter at vi hadde forlatt Hoemsbu-traséen, og var på vei bortover mot nordryggen av Gjuratinden; møtte vi to unge damer, som hadde satt seg godt til rette på et stort svaberg; hvor de nå satt og spiste lunch, og samtidig slikket sol. De hadde både tau og trad-utstyr med seg, så vi spurte om de hadde vært oppe på Gjuratinden; men det hadde de ikke. De hadde først vært borte ved sørryggen, og funnet ut at det var for langt mellom breen og fjellet de også; og så hadde de forsøkt seg på nordryggen, hvor de hadde gitt tapt ved et vanskelig punkt, hvor det var lite å holde seg fast i, og hvor det samtidig var svært langt ned om man skulle skli utfor svaberget man måtte krype over. Men det var andre som hadde fortsatt videre, og som også hadde tilbudt dem å ta tauet deres med forbi dette cruxet, og forankre det litt ovenfor, slik at de hadde sikring til å komme seg forbi; men de hadde takket nei til dette tilbudet, ettersom de hadde hatt et ønske om å klare turen på egen hånd. Jeg gjenkjente cruxet ut fra beskrivelsen. Det er et punkt ca. 1600 m.o.h., dvs. ca. 100 høydemeter før toppen; hvor man kommer til et overheng, som man intuitivt går til høyre for, bare for å støte på et nytt. Her vil de fleste krype eller åle seg over et svaberg på høyre side for å komme seg videre, men det er litt ekkelt, for skulle man gli av svaberget, er det omkring 250 høydemeter ned til isbreen nedenfor. Rent klatreteknisk er det nok ikke mer enn et sted mellom grad 2 og grad 3. Teoretisk kan man nok klatre rett frem for å unngå svaet, men da øker man vanskelighetsgraden ganske betraktelig, uten at man reduserer eksponeringsgraden veldig mye. Så løsningen for de som føler det blir for risikabelt å klatre/klyve forbi her, er nok å forankre med 2 - 3 trad-kiler før man krysser over svaberget, og at den som leder deretter gjør tilsvarende på andre siden av cruxet før den/de andre kommer etter. Ned igjen kan man eventuelt rappellere langs selve eggen på fjellryggen akkurat her (da jeg gikk turen for to år siden, hang det en rappellslynge her).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi sa høflig adjø til de to damene, og ønsket dem god tur ned igjen. De skaffer seg nok mer trad-erfaring etterhvert, og så kan de forsøke å ta denne turen på nytt en annen gang. Men, som Dag påpekte, da vi var blitt alene, så ville det nok ikke hjulpet dem om de hadde kommet seg over fra isbreen til sørryggen; for om du ikke kommer deg forbi cruxet på nordryggen med såpass god utrustning som de hadde, så kommer du deg antagelig ikke opp siste partiet på sørryggen heller, for det er vanskeligere. Nordryggen på Gjuratinden har en liten knaus som rager ca. 1499 m.o.h., og som er adskilt fra resten av nordryggen med et lite, ca. 4 meter dypt skar. Vi entret nordryggen litt nord for denne knausen, og fulgte så ryggen sørover, over knausen, og ned i skaret. Etter skaret bratner ryggen betydelig til, men dette partiet er likevel ikke krevende å gå/klyve, før man ved ca. 1600 høydemeter kommer til det ovenfor utførlig omtalte cruxet. Turen oppover nordryggen gikk nokså radig, og forseringen av cruxet gikk veldig greit. Jeg hadde kløvet over svaberget før, og satte kanten på ene fjellstøvelen mot en liten uregelmessighet på svaberget som jeg husket fra sist, mens jeg hadde gode tak med begge hender i overkant av svaberget. Dag fant en litt annen måte å komme seg over cruxet på. Han holdt seg mer inni kroken mellom svaberget og fjellet ovenfor, men også han holdt seg fast i overkant av svaberget, inntil han reiste seg opp, og tok tak i fjellet ovenfor (se bildene ## 9 & 10 og video #19.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter at cruxet var passert, kløv/klatret vi langs nordryggen videre helt opp på nordtoppen [1705 m.o.h.], se GPS-trackingen. Jeg er klar over at det går en litt enklere trasé direkte opp til hovedtoppen, men jeg tenkte jeg ville ha Dag med opp på begge de to spenene nå som vi først var her. Jeg er klar over at Gjuratinden skrives med "Gj" på alle kart jeg har sett, men fjellet ligner jo unektelig på et geitejur (bare at det er opp ned), så man kan jo lure på om ikke navnet egentlig skulle vært skrevet Juratinden. Vi kom oss i alle fall opp på nordtoppen, og traverserte så derfra bort til hovedtoppen. Denne traverseringen er ikke på noen måte vanskelig, men de to toppene er bare forbundet med en smal egg, og det er ekstremt bratt ned på sørsiden, så man må gjøre det forsiktig, og gjerne også gå noen meter nedi fjellsida på nordsida av eggen. De siste metrene opp til hovedtoppen innebærer igjen litt krevende klyving, men her er det mye mindre eksponert enn cruxet lengre nede, og det bød ikke på noe problem for oss å komme oss opp.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På toppen ble det litt fotografering (bilde ## 15 & 16, og vi puttet også i oss litt å spise og å drikke. Det henger et rappellfeste oppe på toppen (bilde #14), med i hvert fall 4 tau og slynger i ulike farger; men rappell ved hjelp av disse benyttes først og fremst når man skal ned igjen langs sørryggen. Vi skulle imidlertid ned igjen samme vegen (mer eller mindre) som vi var kommet opp, så vi ålte oss bare forsiktig ned igjen fra toppen med beina først, mens vi stemplet beina mot diverse kanter og ujevnheter i fjellet, så det ikke skulle gå for fort nedover. Nede fra selve toppen, fulgte vi så den ovenfor nevnte traséen som skråer fra hovedtoppen over mot nordryggen (se GPS-tracking), og så fortsatte vi bare nedover. Cruxet passerte vi ved å klyve baklengs ned omtrent slik vi var kommet opp, og resten av nordryggen bød ikke på noen veldige utfordringer; man må bare være konsentrert og forsiktig hele veien, så man ikke snubler eller glir eller mister fotfestet, og faller.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nede i skaret mellom 1499-knausen og resten av nordryggen, tok vi så på oss kjettingbrodder (Snowline Pro), og tok oss fra skaret og ned på snøen/isbreen, som bare manglet et par-tre høydemeter på å nå helt opp i skaret. Breen var her temmelig bratt helt i starten, men med Snowline-brodder gikk det nokså greit å gå nedover (video #1). Etterhvert som breen flatet litt ut, kunne vi så speede opp tempoet litt; og slik fortsatte vi nedover nesten til vi var nede igjen ved 1097-vatnet ("Nyheivatnet"). Jeg er sikker på at vi sparte i hvert fall 30 minutter på å gå raskt nedover breen/snøen med brodder på denne måten, sammenlignet med om vi skulle hoppet fra stein til stein nedover der vi var kommet opp. Turen videre nedover forløp uten noen større begivenheter. Vi var ikke nede ved bilen igjen før i ni-tiden på kvelden, men det er jo lange lyse kvelder (og netter) på denne tiden av året, så det var helt uproblematisk.

Video #1: Noen korte videoklipp fra turen. Først på filmen sees en filmsnutt på ca. 5 sekunder, der Dag akkurat passerer "cruxet" på nordryggen ved ca. 1600 m.o.h. Deretter kommer ca. 16 sekunder hvor han kommer slentrende nedover mye lengre nede på nordryggen (på vei ned igjen fra fjellet). Så kommer et parti der han går med kjetting-brodder (Snowline Pro) nedover Hoembreen (breen er mye brattere her oppe enn hva det ser ut til på filmklippet, så kramper var nødvendig). På slutten av filmen snur jeg meg rundt, og zoomer inn på toppen av fjellet, hvor vi nettopp hadde vært.

© Atle Solholm

© Atle Solholm