Til Romsdalshornet sammen med Dag (24.06.2023)
| Startsted | Venjesdalen P-plass (740moh) |
|---|---|
| Sluttsted | Venjesdalen P-plass (740moh) |
| Turtype | Alpintur |
| Turlengde | 4t 57min |
| Distanse | 5,4km |
| Høydemeter | 1116m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Romsdalshornet (1550moh) | 24.06.2023 |
|---|---|---|
| Andre besøkte PBE'er | Venjesdalen p-plass (740moh) | 24.06.2023 12:19 |
Romsdalshornet er en av de syv Fjellkonge-toppene i Romsdalen. Når man har besteget denne, og de seks andre toppene, kan man sende inn bilde av seg selv på hver av de syv toppene til Norsk Fjellfestival, og få tildelt tittelen Fjellkonge eller Fjelldronning; og man kan få kjøpt en T-skjorte hvor denne tittelen er påtrykt. Selv har jeg tidligere vært på alle disse 7 toppene, men Dag manglet 4 av dem, deriblant Romsdalshornet; og dermed ble det til at vi tok turen dit, selv om jeg hadde vært på Hornet senest dagen i forveien.
Vi parkerte på parkeringsplassen øverst i Venjedalen, og startet derfra. Der stien deler seg oppe ved Hornvatnet, tok vi den venstre; dvs. den som leder opp til østryggen og deretter Hall's renne. Vi var alene der vi fulgte denne traséen oppover. Ved ca. 1200 høydemeter, kom vi til det første litt tricky partiet; hvor man klatrer og ikke klyver, i den forstand at man ikke lenger bare bruker armene til å støtte seg med, men også til å trekke kroppen oppover med under klatringen. Det er ikke uvanlig at man benytter trad-sikring opp dette partiet, dvs. fra ca. 1200 til 1250 høydemeter. Partiet er imidlertid mest krevende helt i starten, dvs. de første 10 høydemeter eller så, og blir deretter enklere igjen. Selv har jeg aldri følt behov for sikring i dette partiet, men er man usikker, anbefaler jeg at man trad-sikrer, for man kan falle både høyt og stygt dersom man her skulle miste taket.
Ved ca. 1300 m.o.h. kommer man til et lite platå, hvor jeg fikk dag til å posere for et bilde foran Venjetindtraversen (bilde #5). Derfra krysser man et svaberg, som i blant kan være litt glatt og ekkelt, for å komme bort på selve eggen av østryggen, hvor man får utsikt rett inn i Hall's renne. Her klyver man så oppover denne ryggen, til man på en måte kommer til topps på østryggen; eller i alle fall opp på et platå der den flater ganske godt ut. Herifra følger man så ei hylle som skråer oppover i fjellveggen på høyre side, dvs. på nordsida av Hall's renne, og som leder inn i renna et stykke høyere oppe. Til slutt står man på bunnen i bunnen av aller øverste del av Hall's renne, like nedenfor skaret mellom Romsdalshornet og Lillehornet [i gamle bøker kalt Lille Romsdalshornet]. Her krysser man over til sørsida av renna, dvs. til Lillehorn-sida, hvor man finner en slags smal grøft eller renne, som man kan følge oppover. Opp her er det ikke veldig vanskelig å klatre, dersom man har noe klatreerfaring, og man finner stort sett gode tak for hendene. Imidlertid er utspringene og hakkene man plasserer føttene på nokså små, og kan føles utrygge, så igjen altså et sted hvor man bør vurdere om man vil benytte sikring, selv om vi ikke gjorde det. Her sitter det forøvrig to fastslåtte bolter etter hverandre i fjellet, pluss at det er plassert en svær rappell-krok helt øverst. Skulle man ønske å sikre, er det fullt mulig å bruke disse, men der er også rikelig med sprekker i fjellet, hvor man kan plassere både kamkiler og "nøttekiler". Velger man å klatre opp her uten å sikre, og uten å ha med tau og annet utstyr, må man i hvert fall være sikker på at man klarer å komme seg ned igjen dette partiet, for det vil jo være ganske flaut å skulle måtte hentes ned igjen.
![Bilde #7: Ankomst på topplatået. Lillehornet [1538 m.o.h.] og Hornaksla [1511 m.o.h.] sees i bakgrunnen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230810_64d4bebbd8732.jpg?p=xtralarge)
Fra skaret og opp på toppen er det noe krevende, men egentlig ganske grei klyving (bilde #6). Da vi ankom toppen var det allerede seks andre der oppe, som alle var kommet opp nordveggen, og kort etter kom det opp to til, der i hvert fall den første var nokså tungt nedlastet med trad-kiler, som hang nesten som et skjørt ned fra klatreselen hennes. Vi satte oss til rette der oppe, og fikk i oss litt mat og drikke (bilde #8), og etterhvert kom vi også i hyggelig prat med et par av de andre karene der oppe. Men så var det tid for turen ned igjen. Jeg hadde i min uvitenhet tenkt at det ville gå fortere for dem som skulle rappellere ned igjen, men til det sa den ene karen vi pratet med der oppe at, "nei dere kommer nok mye fortere ned igjen enn oss, spesielt nå som det blir kø ved rappell-festene.
Og det fikk han faktisk rett i. Ned igjen beveget vi oss litt forsiktig fra toppen og ned til ca. 1480 m.o.h.; og deretter mellom 1250 og 1200 høydemeter; men utenom disse partiene gikk det egentlig ganske radig nedover. Mot slutten tok vi på oss snowline-brodder, og sprang nedover på en langstrakt snø-patch som fremdeles lå igjen i ei av rennene. Totalt brukte vi ca. 2 timer og 10 minutter opp, og deretter ca. 2 timer og 20 minutter ned igjen, pluss at vi var på toppen ca. 25 minutter. Da vi kom ned til bilen vår, var det fremdeles ingen ting å se til noen av dem som hadde rappellert nedover, men det er jo kanskje ikke så rart, for de skal jo tross alt ta seg ned noen hundre høydemeter til fots de også, etter at de er ferdig med de 5-6 rappellene de må ta.
Video #1: Fra ca. 950 m.o.h. og omtrent ned til Hornvatnet [760 m.o.h.], lå der fortsatt en langstrakt snøflekk, hvor vi sparte en del tid på å spenne på oss kjetting-brodder (Snowline Pro), og løpe nedover. Desverre hadde ikke Dag tid til å vente på at jeg klargjorde til video-opptak, og dermed fikk jeg bare med meg den aller siste biten på opptaket. Her nede er helningen slakk nok til at vi helt sikkert kunne løpt uten brodder, men høyere oppe, var det såpass bratt at vi følte det var tryggest med brodder; for der kunne det gått styggfort dersom man skulle falle, og gli nedover på snøen.
Kommentarer