Til Store Trolltind via Lavskar (18.06.2023)
| Start point | Soggemoen (53m) |
|---|---|
| Endpoint | Soggemoen (52m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 12h 52min |
| Distance | 17.3km |
| Vertical meters | 1,907m |
| GPS |
|
| Ascents | Store Trolltinden (1,788m) | 18.06.2023 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Vestre Trolltind - skar i øst (1,700m) | 18.06.2023 08:53 |
![Bilde #1: Store Trolltind [1788 m.o.h.], slik den kommer til syne når man nærmer seg toppen på Norafjellet [945 m.o.h.]. Fjellmassivet som sees på bildet, er oppdelt av to skar, Lavskar og Høgskar, slik at fjellet mellom de to skarene kalles Vestre Trolltind [1708 m.o.h.], mens fjellet vest for Høgskar heter Trollklørn [1701 m.o.h.]. Breen som sees ved foten av fjellmassivet er Adelsbreen. Dagens tur skulle gå opp snørenna som fører opp til Lavskar, og derfra videre opp til topps på Store Trolltind.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230622_6494bb02eda98.jpg?p=xtralarge)
Denne søndagen gikk turen til topps på Store Trolltind [1788 m.o.h.] via Norafjellet, Adelsbreen og Lavskar. Store Trolltind har en bred rygg som strekker seg vestover, og denne ryggen er oppdelt av to skar, henholdsvis Lavskar og Høgskar, som deler opp fjellet slik at det vest for Lavskar kalles Vestre Trolltind [1708 m.o.h.], mens det vest for Høgskar kalles Trollklørn [1701 m.o.h.]. Det går ei bratt renne fra Adelsbreen opp til Lavskar (se bildene ## 1-3). I øvre del av renna er det stort sett alltid snø, men renna smalner inn ved ca. 1540 m.o.h., og det gjør at det oppstår et isfall akkurat der, som man må ha stegjern, og en isøks i hver hånd, for å forsere. Nedenfor isfallet smelter snøen ofte bort om sommeren, og da oppstår det i tillegg også en stor glipe mellom breen og fjellet, slik at denne turen ikke lar seg gjennomføre.
Jeg har tidligere gjort hele 4 forsøk på å komme meg opp Lavskar-renna uten å lykkes; to ganger fordi det var smeltet bort for mye snø, og to ganger fordi jeg ikke hadde utstyret og ferdighetene i orden. Én gang valgte jeg da å bestige Store Trolltind via Trollklørn og Vestre Trolltind i stedet, mens jeg de andre tre gangene gav opp, snudde og gikk ned igjen i stedet. Siste gangen jeg var der var i April i år, og da hadde jeg nok kommet meg opp om jeg hadde hatt én isøks i hver hånd. Med bare én isøks, føltes det imidlertid for farlig å skulle trekke seg opp forbi isfallet med begge hender på denne; for skulle isøksa slippe taket, ville jeg komme til å falle, og antagelig rulle et godt stykke nedover den bratte nedre delen av renna. Jeg gikk derfor til innkjøp av én isøks til, og var egentlig gira på å gjøre et nytt forsøk så snart som mulig etter dette. Imidlertid måtte jeg blant annet en tur til Afrika i mai i år, og ellers var det travelt på jobben denne våren, så jeg fikk ikke mulighet til å gjøre et nytt forsøk på en såpass lang og strabasiøs tur før nå.
Video #1: På vei opp nederste delen av Lavskar-renna. Det var litt løs snø øverst, men den var fastere i dypet.
Video #2: Jeg nærmer meg de tre isfallene som er omtalt i turbeskrivelsen, man ser dem mot slutten av denne videoen. Det gikk grei klatret opp de to nederste isfallene, men det øverste forsøkte jeg meg ikke på, for der kom det fossende ned så mye vann, at jeg ville blitt dyvåt om jeg hadde forsøkt. Allerede da jeg klatret opp de to nederste isfallene, fikk jeg såpass mye vann på kamera-linsa, at denne delen av filmen ikke ble brukbar, og jeg har derfor klippet filmen rett før der jeg begynner på det nederste isfallet.
Video #3: Her klatrer jeg over på ryggen langs høyre side av Lavskar-renna, for å komme meg forbi det øverste isfallet uten å bli så altfor våt.
For dem som måtte ønske å se flere bilder fra Lavskarrenna og isfallet i renna, eller om noen skulle ønske å lese om mine tidligere forsøk på å komme meg opp der, så finner dere turbeskrivelsene fra disse turene her:
1. To Mt Store Trolltind Via Mt Norafjellet and Mt Trollklørn
2. Via Norafjellet til Lavskar-renna
3. Til Lavskar med teleskopstige
4. Bomtur til Lavskarrenna nok en gang.
Denne gangen var jeg i hvert fall rent utstyrsmessig godt forberedt, og hadde med meg to isøkser, og dessuten ekstra stropper for bedre å kunne surre stegjerna fast til fjellskoene (bilde #9); for det at stegjerna ikke satt skikkelig, og etter en stund bare ble hengende fast til foten etter stroppene, var også et problem da jeg var her i April. Det jeg imidlertid var mer spent på denne gangen, var om det allerede hadde smeltet bort for mye snø til at jeg kunne klare å komme meg opp isfallet. Jeg var klar over at det allerede var i seneste laget på året, men jeg håpet at det skulle gå.
Turen fra Soggemoen opp til Norafjellet og videre til Adelsbreen var uneventful, og mer eller mindre slik jeg har beskrevet det i tidligere beskrivelser av turer til Norafjellet og Nordre Trolltind, og i beskrivelsene av de ovenfor nevnte bomturer opp til Lavskarrenna. Når jeg denne gang kom gående over Adelsbreen, og gradvis kom nærmere renna, ble jeg usikker: Det var definitivt mer snø i renna enn da jeg var her helt i begynnelsen av juli i fjor. På den annen side kunne det se ut til å være i minste laget med snø i renna likevel, og eneste måten å få greie på det på, var å fortsette like opp i renna, for å få sett det på nært hold. Jeg stoppet ved et svaberg som stikker opp av breen litt nedenfor inngangen til renna, og der satte jeg meg og skiftet fra Snowline-brodder til ordentlige stegjern; og tok meg litt mat og drikke før jeg fortsatte. I tillegg tok jeg fram GoPro-kameraet mitt, og monterte det på klatrehjelmen min, slik at jeg kunne få filmet litt av klatringen opp renna.
Det synet som møtte meg når jeg kom inn i Lavskar-renna, var et jeg ikke hadde sett før. Jeg er blitt vant til å bli møtt av et 2-3 meter høyt isfall, og jeg er blitt vant til at det er smeltet bort såpass mye snø nedenfor isfallet, at det ikke er noe å gå opp til isfallet på. (Når snøen i denne nedre delen av renna er helt borte, blir det en avgrunn på 3-4 meters dybde bak kanten av breen, og når det er slik, er det gjerne også en glipe på et par meter mellom breen og fjellet). Det synet som imidlertid møtte meg nå, var at det var smeltet bort såpass mye snø og is, at det ikke lenger var ett høyt isfall i renna, men snarere en trapp av tre mindre isfall etter hverandre (bilde #4 og video #2). Jeg klatret opp de to nederste av disse isfallene, med stegjern på begge føtter, og med én isøks i hver hånd. Det rant imidlertid en hel del vann nedover her, og spesielt rant det mye vann over det øverste isfallet, og det sprutet vann på GoPro-kameraet mitt, og la seg dråper på linsa, slik at opptakene fra akkurat denne klatringen ble mislykket.
Jeg kom meg altså opp til det øverste av de tre isfallene, men her fosset det såpass mye vann nedover, at at jeg måtte hatt våtdrakt på meg om jeg skulle kunne klatre opp der. Jeg ble stående og vurdere situasjonen litt. Jeg hadde ikke noe lyst til å gi opp enda en gang, og ikke hadde jeg lyst til å klatre gjennom vannet som fosset ned, og bli dyvåt og kald heller; så jeg bestemte meg for å klatre over på fjellryggen på høyre side av renna, og så følge denne oppover til jeg var forbi isfallet. Jeg tok meg over på tørt fjell, og tok med en gang av meg stegjerna, ettersom disse ville være vanskelige å klatre på fjell med. Så klatret jeg oppover denne ryggen, som løper parallelt med renna oppover (video #3). Så vidt jeg kunne bedømme fra der jeg klatret, så skulle det være fullt mulig å følge denne ryggen videre opp til toppen av Vestre Trolltind. Imidlertid ønsket jeg å gjøre meg bedre kjent med øvre del av Lavskar-renna, som jeg jo tidligere kun hadde sett på litt avstand; så jeg kløv inn igjen i renna like ovenfor isfallet (bilde ## 8 & 9).
Tilbake i renna, var det på igjen med stegjerna, før jeg fortsatte videre oppover. Denne øvre delen av renna hadde jeg ikke tidligere vært i. På vinteren kan det være skredfare i denne delen av renna, i hvert fall dersom det legger seg mye snø på kort tid, eller dersom snøen kommer i flere runder, på en sånn måte at man får en ugunstig lagdeling i snøen. I tillegg kan det danne seg en skavl helt øverst i renna, og hvis denne blir stor, så kan man jo risikere at den kommer seilende nedover. Helningen på Lavskar-renna er omkring 50°, og renna er nok i seg selv å betrakte som en terrengfelle. Snøen blir vanligvis hengende der renna smalner inn (det er derfor det dannes et isfall der), så om vinteren er det vanligvis liten fare for skred i nedre del av renna, dvs. nedenfor isfallet; men det hindrer ikke at det kan gå skred i renna ovenfor isfallet. Får man imidlertid veldig rask temperaturstigning om våren eller på forsommeren, kan snøen bli så våt at det kan gå sørpeskred; og i en situasjon der snøen er blitt veldig sørpete, vil et sørpeskred nok kunne passere det avsmalnede ("timeglassformede") partiet på renna.
Video #4: Jeg klatrer ut av renna, over den lille skavlen, og er endelig oppe i Lavskar [1678 m.o.h.].
Denne dagen var det imidlertid ikke så varmt at det skulle være fare for sørpeskred oppi her. Ved hjelp av stegjern og isøkser klatret jeg videre oppover renna. Der var ikke noen større utfordringer oppover her, med unntak av at det var noe mer strabasiøst å ta seg over skavlen som det fortsatt lå igjen en liten rest av helt øverst i renna. Vel oppe i Lavskar [1678 m.o.h.], var det igjen på tide med en hvil, så jeg satte meg ned og tok meg litt mat og drikke fra sekken, parallelt med at jeg plukket av meg stegjerna, og stroppet både dem og isøksene fast i ryggsekken igjen. Mens jeg satt der, kom jeg til å kikke oppover fjellveggen på østsida av skaret, og oppdaget at den slett ikke var så skrekkinngytende bratt som det jeg fikk inntrykk av sist jeg passerte dette skaret (men da på vei fra Vestre Trolltind til Store Trolltind). Når man skal til topps på Store Trolltind fra denne kanten, fortsetter man vanligvis ca. 30 høydemeter ned i renna på motsatt side av Lavskar. Her kan man så traversere over til "naborenna" rett øst for den renna man kommer nedover i, og i denne renna støter man så på normalveien til Store Trolltind, som man følger opp ei siderenne som løper helt opp til topplatået. Det var denne traséen jeg fulgte da jeg besteg Store Trolltind via Trollklørn og Vestre Trolltind for 2 år siden, og det er den jeg har lest at andre også har benyttet. Nå så jeg imidlertid at det ville være kjappere å klatre opp på Store Trolltind direkte fra Lavskar, samtidig som det ikke var verre klatring enn det jeg var fortrolig med; og dermed var det ikke noen grunn til å ta den nevnte omveien jeg benyttet sist.
Klatringen opp østsida av skaret var uproblematisk som forventet. Det var brattest helt i starten, og så ble det lettere etter hvert. Øverst oppe passerte jeg et rappell-feste, som folk har benyttet for å ta seg ned i Lavskar etter å ha vært på Store Trolltind (bilde #18). Blant de som klatrer opp på Store Trolltind via nordøst-ryggen, tror jeg det er ganske vanlig at man tar seg ned igjen enten via Lavskar eller via Trollklørn. (Når man likevel har med seg klatresele, tau og taubrems av hensyn til klatringen opp, så skulle det være nokså grei skuring å ta seg ned igjen med noen rappeller en av de to nevnte veiene). Etter at jeg hadde passert nevnte rappellfeste, var det kun et kort stykke med litt lettere klyving, før jeg var oppe på platået, og kunne traske bortover til det høyeste punktet, hvor det er bygget et lite krypinn (bilde #22), og hvor man også kan gå ut på kanten, og skue nedover langs nordøstryggen og Nordre Trolltind. Når sant skal sies, så klør jeg litt i fingrene etter å klatre opp der også en dag.
![Bilde #19: Utsikt mot blant annet Alnestinden [1663], Finnan [1786], Bispen [1461] og Kongen [1611 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230625_6498a56834dc6.jpg?p=xtralarge)
![Bilde #20: På vei opp det siste stykket mot toppen. Utsikt mot Trollklørn [1701] og Vestre Trolltind [1708 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230625_6498a5b5ef823.jpg?p=xtralarge)
Store Trolltind er såpass høy at man har utsikt i alle retninger. Vakrest er nok utsikten mot nord, hvor man ser utover Setergjelstinden, Adelsbreen og Nordre Trolltind, og hvor man skimter Åndalsnes og Romsdalsfjorden i det fjerne (bilde ## 24 & 25); men mest spennende er utsikten definitivt sørøstover, hvor man står og ser rett bort på Trollveggen, med sine spektakulære tindepinnakler, som rager høyt over den grønne og frodige Romsdalen nedenfor (bilde #27). Mens jeg var der oppe på toppen, hørte jeg stadig flere drønn i det fjerne. Først trodde jeg det var drønn fra snø og is i de omkringliggende fjellene, for det hører man jo ofte når man er på tur i dette området; men etterhvert som hyppigheten økte på, og jeg så at det skyet til i sørøst, forstod jeg at det var torden. Jeg åpnet Yr-applikasjonen på mobiltelefonen min, og kunne konstantere at jo da, det var meldt lyn og torden i området (men denne værmeldingen var kommet i løpet av dagen, for da jeg sjekket værmeldingen før jeg reiste hjemmefra på morgenen, var det definitivt ikke meldt lyn eller torden). Det ville vel neppe være noen god idé å befinne seg på toppen av Store Trolltind dersom uværet skulle bevege seg hitover, så jeg droppet å ta noen pause der oppe på toppen, og tok meg kun tid til å fotografere litt, før jeg gav meg i kast med turen ned igjen.
![Bilde #24: Utsikt fra toppen [1788 m.o.h.] ned mot Adelsbreen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230630_649f09b9869f3.jpg?p=xtralarge)
På returen til Soggemoen var jeg ikke så veldig lysten på å klatre baklengs ned igjen isfallene i Lavskar-renna, og fra toppen tok jeg derfor normalveien ned den vanlige renna, dvs. ned det partiet der ruta er merket med runde, røde malingsflekker på stein (Se GPS-trackingen). Der denne renna møter renna som kommer ned fra Lavskar, dvs. renna på sørsida av Lavskar, slutter rødmerkingen, og traséen videre er merket med små varder i stedet. Denne delen av normalveien går østover ganske høyt oppe i fjellsida, og krysser et ganske stort antall både rygger og renner på sin vei bort til Frokostplassen (jeg vet ikke hvorfor plassen har fått dette navnet, men den ligger om lag 500 meter sør for Stabbeskaret. Traséen er en gang i tiden blitt bearbeidet for hånd, for å gjøre ruta lettere å gå, og den går under navnet Troll Highway. Og høyt oppe føler man faktisk at denne traséen går, for man har Storgrova langt, langt under seg på høyre side, når man går denne ruta i retning Frokostplassen.
Jeg fulgte Troll Highway bort til Brudeskaret, og et lite stykke videre derfra. Det var fortsatt en del snø i rennene, og noen av dem er temmelig bratte, så jeg stoppet flere ganger og tok på meg stegjerna igjen når jeg skulle krysse rennene, slik at jeg ikke skulle gli, og seile nedover, for da kan man få en uhyggelig fart, og skulle man ende opp med å slå hodet mot en stein langt der nede, kan det være fatalt. Bare der det var dype spor i snøen etter folk som nylig hadde gått der , turte jeg ta sjansen på å krysse rennene uten å ta på stegjerna (og ja, det var to sett med fotspor å se i snøen, så jeg var nok ikke den første til å besøke Store Trolltind dette året). Jeg var egentlig litt innstilt på å gå normalveien tilbake til sivilisasjonen; men da jeg så hvor mye snø det fortsatt var borte ved Frokostpkassen og videre over mot Stigebotnen, snudde jeg, og la i stedet veien ned i Storgrova, for så å ta meg videre derfra ned i Isterdalen og tilbake til Soggemoen. Helt sikker på at det skulle være mulig å ta seg fra Storgrova ned i Isterdalen var jeg jo ikke, men jeg tenkte det var verd et forsøk, og ut fra bratthetskartet i Varsom-applikasjonen jeg hadde på mobiltelefonen min, var det ikke brattere enn at det burde gå an å finne seg en trasé ned.
Jeg kikket flere ganger opp på Trollveggspinnaklene, eller Trolltindan, som de kalles her omkring, og var betatt av synet. Spesielt så Trollkjerringa og Trollgubben [1646 og 1631 m.o.h.] forlokkende ut, med tanke på å komme tilbake en dag for å bestige dem (bilde #33); men jeg antar at man da vil behøve trad-klatreutstyr, og at man i hvert fall må være to stykker for å kunne sikre hverandre. Jeg skrået nå sørvestover ned i Storgrova. Dette dype dalføret var i seg selv veldig fascinerende, for det endret både karakter og årstid etterhvert som jeg beveget meg nedover, og utover mot der denne hengedalen munner ut høyt oppe i dalsida på østsida av Isterdalen. Øverst oppe var Storgrova steinete, og fortsatt i vinterdrakt, og vannene i dalbunnen var fortsatt dekket av is. Etterhvert som jeg beveget meg utover mot dalmunningen, ble lanskapet grønnere og frodigere; først med mose på steinene, deretter med mose og lyng i kombinasjon; og til sist med bjørkeskog som i årenes løp har klatret opp fra Isterdalen nedenfor.
![Bilde #33: Trollkjerringa [1646 m.o.h.] og Trollgubben [1631 m.o.h.]. Det hadde vært gøy å klatre opp på disse også, men det får bli til en annen gang. Jeg innbiller meg forøvrig at bestigning av disse krever utstyr for trad-klatring.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230630_649f4e49c4a39.jpg?p=xtralarge)
Det løper to elver ut fra Storgrova, og jeg fulgte ryggen mellom dem nedover. Når jeg nærmet meg stedet der dalen munner ut i Isterdalen, forstod jeg imidlertid at her styrtet begge de to elvene utfor kanten i hvert sitt fossefall, og at det antagelig var glattslipte svaberg mellom dem, slik at det kunne være vanskelig å ta seg ned her; og jeg skjønte at jeg måtte over til andre sida av enten den ene eller den andre elva om jeg skulle komme meg videre. Elva til venstre for meg (den som kommer fra de tre vannene høyere oppe i Storgrova) var for stor, og hadde for mye vannføring til at jeg kunne krysse den så langt nede, så det måtte bli elva til høyre for meg. Jeg krysset denne ved å hoppe over fra stein til stein. På andre sida av elva måtte jeg så forsere en nokså tett bjørkeskog for å komme videre, og deretter kom jeg ned til et bratt parti, hvor jeg måtte klyve forsiktig nedover, og til dels ake meg nedover fra stein til stein, omtrent som ned fra toppen av Store Trolltind, med den viktige forskjell at det her var mer mose man lett kunne gli på.
Jeg brukte bratthetskartet i Varsom-appen aktivt for å finne en trasé som ikke var så altfor bratt. I skogen nedenfor det bratteste partiet, fant jeg noen dyretråkk som jeg kunne følge et stykke. Jeg jobbet meg gradvis nordover, og krysset flere både renner og rygger, inntil jeg kom til en rygg som ifølge bratthetskartet var såpass slakk at jeg kunne følge den nedover til jeg var nede ved bilveien i Isterdalen (dvs. Trollstigveien, eller Fylkesvei 63). Herfra fulgte jeg bilveien nordover til Soggemoen. Det var riktignok et stykke å gå helt dit, men dette ble likevel den minst strabasiøse delen av turen. Som en kuriositet til slutt, kan nevnes at jeg i ettertid fant ut at jeg slett ikke er den første som har gått denne ruta mellom Storgrova og Isterdalen, for da Carl Hall besteg Store Trolltind sammen med Matias Soggemoen og Jon Venge i 1882, var det denne veien de brukte.
Kommentarer