Fottur til Snaufjellet ved Rekdalen (10.06.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg må innrømme at dette er en tur jeg neppe ville tatt, om jeg ikke hadde begynt å samle på topper i lista over topper i Romsdal med PF > 100 meter; men når det er sagt, var utsikten spesielt fra nordtoppen såpass bra, at den alene var verdt turen. Jeg tok av fra FV 661 nede i Rekdals-bygda, fulgte Rekdalsetervegen innover dalen; fant meg et sted å parkere kanskje 700 meter før Rekdalssetra, og begynte å gå derfra. Denne gangen hadde jeg imidlertid gjort altfor dårlig research på forhånd, og først mens jeg var underveis, forstod jeg at det hadde vært enklere å gå opp fra Holå ved Gjelsteinlia nede i Rekdalsbygda, og derfra fulgt en sti som går oppover langs Skiftingselva, og som deretter følger nordøstryggen opp til nordtoppen av Snaufjellet. Fra nordtoppen er det så enkelt å ta seg over til hovedtoppen (som er den med PF > 100 meter), i og med at man der oppe er godt over tregrensa (bilde #3).

© Statens Kartverk

Det lar seg riktignok gjøre å gå opp fra Rekdals-dalen slik jeg gjorde også, men da lønner det seg nok å følge en av de grønn-merkede stiene på bilde #3 fram til Skaret, og så ta stien opp nordøstryggen til nordtoppen derfra. Jeg var imidlertid ikke klar over dette, og valgte dermed en helt annen rute. Men været var fint, og det var sånn sett helt uproblematisk å gå en uortodoks trasé, så jeg klager ikke; intensjonen er bare å komme med velmente råd til andre turgåere som eventuelt måtte komme til å lese denne turbeskrivelsen. Hadde jeg gått via Skaret, det være seg fra den ene eller andre kanten, ville jeg nok forøvrig også "plukket med meg" Sollinakken [254 m.o.h.] på vei ned igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg startet egentlig på en ganske fin sti denne dagen også, men skjønte utfra Peakbook-app'en, og noen andre kart-applikasjoner på mobiltelefonen min, at denne stien nok bare fulgte dalføret over til Gjelsteinsetra, så straks jeg kom til ei lita hytte ved stien, tok jeg av fra denne, og peilet meg rett nordover mot toppen på Snaufjellet. Været var strålende, så det var ikke vanskelig å finne retningen. Etter omkring 800 meter gjennom myr og relativt åpen skog, kom jeg til en fin sti, som til og med var rødmerket. "Oisann, går det en sti opp til toppen likevel?" tenkte jeg da, og fulgte denne i nordøstlig retning, og passerte også her ei lita hytte etter kanskje 250 meters gange langs stien. Jeg forstod imidlertid nå at denne stien slett ikke førte opp på Snaufjellet (og i hvert fall ikke opp på sørtoppen), men snarere fulgte dalføret mellom Snaufjellet og Sollinakken, og antagelig gikk ned til Skaret og videre ned til bebyggelsen ved Gjelsteinlia; og dermed valgte jeg å forlate denne stien også, og peilet meg igjen gjennom skogen rett oppover mot Snaufjell-toppen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det gikk litt trådt gjennom skogen, for den var tettere her enn den hadde vært lengre nede i dalen; men ved ca. 400 høydemeter kom jeg ut av skogen, det ble lettere å gå igjen. Nå gikk det radig videre opp på sørtoppen, eller hovedtoppen på 479 m.o.h., og utsikten mens jeg gikk oppover denne sørøst-sida av fjellet var upåklagelig: Herfra kunne man se videre innover Rekdalen (bilde #5) opp til både Forsevatnet [407 m.o.h.] og Skjerdingvatnet [499 m.o.h.]; og man kunne se ikke bare Nakkefjellet, Litleskjerdingen og Blåskjerdingen, men også like opp på Ytstetind og Trolltind (bilde #4).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg ble ikke lenge på hovedtoppen, men fortsatte over til nordtoppen. Her var det utsikten mot Otrøya og Moldeleia som dominerte. På nordtoppen var det flere varder, og ellers både en trigonometrisk mast og en annen mast, som så mer ut som en vindmåler (bilde #10). Denne toppen benyttes visstnok også som utgangspunkt for paragliding, så en vindpølse her oppe hadde jo ikke vært så dumt. Det var mens jeg var her oppe på nordtoppen at jeg fikk øye på stien som kommer opp langsetter ryggen fra nede i Skaret, og fikk endelig bekreftet at jeg ikke hadde valgt den lureste ruta opp. Jeg tok litt utsiktsbilder på denne toppen også, men så gav jeg meg i kast med turen ned til bilen igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nå kunne jeg selvsagt valgt en lurere rute ned igjen, men på det tidspunktet hadde jeg ikke noe kart med alle de stiene som er tegnet inn på bilde #3 (det kartet har jeg laget i etterkant). Hadde jeg hatt full oversikt på det tidspunktet, kan det hende jeg hadde fulgt fjellryggen ned til Skaret, og så fulgt en av stiene gjennom dalen mellom Sollinakken og Snaufjellet tilbake til der bilen stod parkert. Men nå hadde jeg nå en gang startet turen med en litt ukonvensjonell rute, så hvorfor ikke også avslutte på samme måte? Det ble til at jeg tok meg ned igjen i sadelen mellom nord- og sørtoppen på Snaufjellet (bilde #12), og derfra rett ned i fjellsida på vestsida av sørtoppen, hvor jeg ved hjelp av GPS'en gradvis peilet meg inn mot Rekdalsseterveien og plassen der bilen stod. Det ble etterhvert nokså bratt nedover her, men skogen var tett, så det var rikelig med trær å holde seg fast i, og etterhvert flatet jo terrenget ut igjen, og på slutten var det så bare å ta seg fram over litt myrlendt terreng igjen, til jeg plutselig var nede igjen ved bilen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm