Randonnee-tur til Jolgrøhornet (22.04.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi startet turen fra Stavseng, jeg og eldste sønn. Det var i praksis ikke noe snø igjen der vi parkerte bilen, men vi bar ikke skiene mer enn kanskje 150 m, før vi kom til ei åpen elv som vi måtte krysse, og på andre sida av den, kunne vi spenne på oss skiene, for der var det fortsatt godt med snø. Vi fulgte en seterveg (bilde #1) opp til Stavsengsætra, bortsett fra siste svingen, hvor vi fulgte noen skispor som tok en snarvei. Deretter fulgte vi bare noen skispor videre oppover i riktig retning, for det var nok av dem som hadde tatt denne turen de siste ukene og dagene. Det bar opp på Heianakken, en fjellrygg som kommer sørover fra Heihornet [1033 m.o.h.]; og deretter bar det ned i Ringsetbotnen, dalføret mellom Mehornet [1205 m.o.h.] og Jolgrøhornet [1253 m.o.h.]. Men vi fulgte høydekurvene litt innover dalen før vi krysset elva i dalføret, så vi mistet ikke mer enn kanskje 2-3 høydemeter akkurat i det vi krysset elva som var islagt og dekket av snø; og det var ikke noe behov for å ta av seg skifellene for å renne ned de få metrene.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På andre sida av elva var det først ganske slak oppstigning, hvor vi bare peilet ut en nokså strak kurs i den retningen vi skulle; men etterhvert bratnet terrenget til opp mot Vardebakkane [1099 m.o.h.], og vi måtte krysse litt frem og tilbake, og ta fjellsida litt på skrå i stedet (bilde #4 og video #1). Været var upåklagelig denne dagen, og da vi kom til topps på den knausen som kalles Vardebakkane, kunne vi se like til Slogen [1564 m.o.h.] (bilde #5). Primærfaktor på Vardebakkane er ikke mer enn 12 meter, så det var ikke mye vi måtte ned igjen før vi kunne ta fatt på siste oppstigningen mot toppen på Jolgrøhornet. Mange steder går ski- og turtraséene forbi litt på nedsiden av slike knauser, men denne knausen er såpass bratt på begge sider, at det er uhensiktsmessig å gå der, og derfor går traséen rett over.

Video #1: Dag i godt driv opp Vardebakkane.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Været var strålende, og sola skarp denne dagen, men jeg hadde vært påpasselig med å ta på solkrem, og dermed var det bare å nyte finværet. Oppe på Jolgrøhornet satt 3 andre, som hadde funnet seg en solvegg like innunder toppen, og som så ut til å nyte finværet enda mer enn oss (de sa de hadde ikke lyst til å renne ned igjen). Vi hilste pent, og fortsatte forbi der de satt, og opp mot selve toppen på fjellet. Derfra hadde vi utsikt også utover Storfjorden, og blant annet til Ramstadvarden [962 m.o.h.] på andre sida av fjorden. Vi tok oss tid til litt mat og drikke, og tid til å fotografere litt, før vi startet på turen ned igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ned igjen fulgte vi mer eller mindre samme trasé som vi hadde fulgt oppover, bare at nå randt vi i nedover i slalom-mønster. Når vi skulle krysse elva i Ringsetbotnen, var det bare å ta litt fart, så gikk det greit å komme seg opp på andre siden. Litt dårlig fart ble det riktig nok øverst på Heinakken, men det var bare å stake litt på, så kom farta tilbake.

Jeg var på Jolgrøhornet en gang i slutten av tenåra også. Da var vi fire gymnas-kamerater på hyttehelg i Liabygda, og så gikk vi på skitur til Jolgrøhornet på lørdagen. Den gangen hadde vi imidlertid nokså stor diskrepans i utstyr. Mens noen hadde fjellski med stålkanter, hadde andre (jeg blant annet) smale langrennski som egentlig var anskaffet for å gå på ski i Oslo-marka med. Det ble veldig mye skråkjøring med stillestående snuing kan jeg fortsatt erindre. Med dagens randonnee-utstyr blir turen en helt annen...

© Atle Solholm

© Atle Solholm