Til Nakkefjellet ved Fiksdalen (17.05.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter at barna ble voksne, og vi ikke lenger behøver å være med på feiring av nasjonaldagen i barnehage og på skoler, er det blitt mulig for oss å finne på andre ting denne dagen. Misforstå meg ikke, jeg har ingen ting imot feiring av nasjonaldagen, det er bare den stereotype, tradisjonelle feiringen med barnetog og sekkeløp og taler i skolens gymsal eller aula, som ikke helt passer for meg. Og etterhvert har jeg forstått at dette ikke bare gjelder meg, for jeg registrerer at stadig flere feirer nasjonaldagen på en eller annen fjelltopp, gjerne iført bunad, og viftende med et norsk flagg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det ble min eldste sønn som ble med meg på tur denne dagen. Vi fant ei lomme å parkere i på høyre side av Nakkedalsveien (FV 5970), litt nedenfor Ellingsetersetra (som ikke må forveksles med Ellingsetra, som ligger mye lengre ned i dalen). Her tok vi på oss jakker og turstøvler, og begynte å gå innover i et dalføre som på kartene ganske enkelt er kalt Botnen. Det ligger et lite vann, kalt Botnavatnet [186,8 m.o.h.], mindre enn 100 meter fra Nakkedalsveien, men som på grunn av skogen ikke er synlig fra veien. Nå ville jo vatnet uansett ikke vært synlig fra der vi parkerte, ettersom veien her ligger 15-20 meter lavere, og høyere oppe går det en slags lav fjellrygg mellom vatnet og bilveien, så jeg er ikke sikker på om det ville vært synlig fra veien, selv uten skogen. Uansett, idyllisk er det jo med et sånt bortgjemt vann i en dal som de fleste bare kjører forbi uten å legge merke til.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi fortsatte innover dalen (bilde #1), og innerst inne i dalen, der dalen brått tok slutt, fortsatte vi oppover skråningen, til vi kom opp på fjellryggen som forbinder Nakkefjellet [737 m.o.h.] med Storskjerdingen [616 m.o.h.]. Skogsveien vi fulgte fra starten, tok slutt like etter Botnavatnet, og videre derfra gikk det jo for såvidt det som på sommeren ville vært en godt synlig sti, men nå på vårparten lå det mer og mer snø jo lengre inn i dalen vi kom. Lenge gjorde terrenget og vegetasjonen at vi likevel ante sånn omtrent hvor stien gikk (pluss at vi så den innimellom), men etterhvert måtte vi bare gi blaffen i stien, og peile oss inn i den retningen vi visste vi skulle.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi kom opp på Tverreset, ryggen mellom Storeskjerdingen og Nakkefjellet omtrent der ryggen er på det laveste, dvs. ca. 490 m.o.h. (bilde #3). Herfra kunne vi se bort på Skjærdingen/Blåskjerdingen, vi kunne se sørover til Skjerdingsvatnet [498,8 m.o.h.] og Litleskjerdingen [678 m.o.h.], og rett foran oss kunne vi se rett ned på Forsevatnet [407 m.o.h.] (bilde #4). Vi skulle imidlertid mot nord, hvor vi hadde Nakkefjellet foran oss. Nakkefjellet er et fjellmassiv med flere topper og knauser, med hver sine navn. Hovedtoppen [737 m.o.h.] kalles Grøtfjellet, og er den eneste med primærfaktor > 100 m, og for å komme dit måtte vi først over Tverrfjellet [664 m.o.h.] og Blåfjellet [694. m.o.h.]. Disse tre toppene ligger imidlertid på rekke og rad langsetter en felles fjellrygg, og nedstigningen mellom dem er ikke dypere enn henholdsvis 91 og 84 høydemeter.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Turen fra Tverreset [490 m.o.h.] opp på Tverrfjellet [664 m.o.h.] var grei; det var bare å følge en steinete fjellrygg oppover til man var på toppen. Oppe på toppen var det bygget en ordentlig varde, til tross for at dette ikke er noen hovedtopp; det er mulig hyttefolket i området bruker disse fjella en del i rekreasjonsøyemed, og at de derfor er hyppigere besøkt enn det man skulle tro. Fra Tverrfjellet gikk vi så ned i gropa mellom denne toppen og den neste, dvs. Blåfjellet [694 m.o.h.]. Her skulle vi som sagt ned 91 høydemeter, før vi kunne ta fatt på oppstigningen, som er på 121 høydemeter. Denne gropa mellom disse to toppene var helt grei å traversere. Der det ikke lås snø, kunne vi innimellom se noe som lignet på en sti, men dette var jo på snaufjellet, så man var ikke på noen måte avhengig av en sti å kunne følge for å finne fram, og ikke var terrenget slik at det på noen måte var strabasiøst å ta seg fram heller. Litt veldig lett klyving på siste biten opp på Blåfjellet ble det riktignok (bilde #9), men ikke på noen måte av den krevende sorten.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra toppen på Blåfjellet, bar det så på nytt nedover; denne gangen 84 høydemeter ned, før vi kunne ta fatt på en oppstigning på 127 høydemeter for å komme opp på Grøtfjellet [737 m.o.h.], som også er høyeste punktet på hele Nakkefjellet. Dette skaret, altså det mellom Blåfjellet og Grøtfjellet, er videre enn det andre skaret vi gikk, og har mer fasong som en sadel, slik at det her ikke var noe bratt å gå, hverken på vei ned i sadelen, eller på vei opp igjen på andre siden. Været hadde vært vekslende, men jevnt over nokså surt hele dagen, og nå kom der etterhvert såpass med snøbyger, at vi ikke kunne se toppen vi skulle til. Rent intuitivt peilet vi oss inn utifra det terrenget vi kunne se, men vi var klar over at det lille man ser ikke er noe å basere seg på i slikt vær, så vi dobbeltsjekket stadig vekk med GPS og tracking-app'ene på telefonene våre. Vi var imidlertid fornøyde så lenge GPS'en viste at vi gikk omtrent midt på den fjellryggen vi befant oss på, og dermed havnet vi nokså langt vest oppe på topp-platået på Grøtfjellet, ettersom det er hit ryggen fra Blåfjellet fører. Hadde det vært klarvær, hadde vi nok skrået oss litt nordøstover, og gått mer rett på Grøtfjellstoppen, men det var jo uansett ikke verre enn at vi nå fulgte topp-platået østover til vi stod på det høyeste punktet (bilde #13).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På Grøtfjellet var det utsikt utover Moldeleia og ytre Romsdalsfjorden. I klarvær kan man jo se Molde veldig fint herfra, men med det været vi hadde i dag, fikk vi være fornøyde med at vi kunne skimte Tautra (bilde #14). Det var naturligvis her oppe vi burde tatt på oss hver vår herrebunad, og filmet at vi stod og viftet med hvert vårt norske flagg, for så å legge det ut på sosiale media, med en Gratulerer-med-dagen-tekst. Imidlertid har ikke hverken jeg eller sønnen tatt oss råd til innkjøp av så dyrt et plagg, og ikke ville det vært noe smart å ødelegge en dyr bunad i slikt et dårlig vær heller. Flagg hadde vi heller ikke funnet fram før vi dro hjemmefra; det fikk holde med det lille norske flagget jeg hadde fortil på lua (bilde ## 7 & 11). Fra Grøtfjellet la vi kursen så ned mot en knaus som kalles Gnuen [512 m.o.h.]. Vi var nå over på le-sida av Nakkefjellet, så her krysset vi nå et parti der snøen hadde lagt seg litt tykkere enn i resten av området (bilde #15). Gnuen har primærfaktor på bare 11 høydemeter, og er sånt sett ikke noe viktig fjell å bestige når man kommer ned fra Grøtfjellet, som jo er over 200 meter høyere; men Gnuen har bedre utsikt ned mot Fiksdalen enn det Grøtfjellet har, så sånn sett er det en nyttig knaus å legge turen innom likevel.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Gnuen gikk turen først nedover fjellsida gjennom åpent, men litt myrlendt lende. Ved ca. 440 m.o.h. passerte vi ei svær, men avsidesliggende hytte, og like nedenfor denne kom vi så inn i skogen. Ifølge kartet både i Peakbook-app'en i GPS-enheten min, skulle det være en skogsvei nedi her, ved omtrent 300 høydemeter eller drøyt dette. Det var ingen sti å se i skogen der vi gikk, kun ett og annet dyretråkk, men vi brukte GPS'en aktivt for å holde kursen mest mulig stødig ned mot skogsveien som skulle være nedi her et sted. Vi kom ned på skogsveien ved ca. 310 m.o.h., og fulgte denne sørover i retning Trolldalselva, i håp om at vi skulle finne et sted å krysse denne, slik at vi slapp å gå helt ned til Fiksdalen for så å gå opp igjen til Bilen derfra; og vi hadde ikke en gang gått 100 meter langs skogsveien, før det stod skiltet en sti ned mot venstre, kalt "Trollstien". Vi fulgte denne stien, som var dekorert med hyppige trefigurer av troll (bilde #18), og snart kom vi også til ei flott trebru over elva (bilde #17), slik at vi slapp å ta av oss på beina, og vasse over elva. Trollstien fulgte sørsida av Trolldalselva østover til vi kom ned på nok en skogsvei, og denne skogsveien var det så mulig å følge helt opp til den skogsveien vi hadde startet turen på, oppe ved Botnavatnet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm