Fottur til Lundsfjellet, Nøta, Raudberget og Reistadkollen. (15.04.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Denne dagen hadde jeg egentlig tenkt meg på randonnee-tur på ski. Det var ikke mer enn 14 dager siden jeg hadde vært på Urhaugen [1187 m.o.h.], og da var det godt med snø både oppe på fjellet, og langt ned i dalen. Jeg hadde tenkt å kanskje gå opp på Blåtindane [1092 m.o.h.], men når jeg kom inn til Mondalen, var mye av snøen reist siden sist, og jeg innså at det ville bli temmelig langt å bære skiene før man kunne spenne dem på seg, om man skulle starte turen herfra. Siden jeg ikke hadde planlagt noen alternativ skitur, kom jeg til at det var bedre å bare gå en fottur i området i stedet. (Jeg liker å ta meg tid til å studere kart med aktuelle skiruter, såvel som inklinasjonskart (dvs. bratthetskart) før jeg legger ut på skiturer, så jeg ikke går meg på noen overraskelser når det gjelder terreng og rutevalg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ved Vågstranda ligger det noen mindre fjelltopper som jeg nok ikke ville funnet på å besøke om det ikke hadde vært for at jeg jo samler på topper i lista over topper i Romsdalen med primærfaktor > 100 meter. Men siden jeg nå en gang har begynt å samle på toppene i den lista, må jeg jo før eller siden bestige disse også, og dermed kom jeg til at det var verdt å ta med seg to eller tre av disse toppene nå i dag, siden jeg nå en gang hadde kjørt like inn til Måndalen, og siden det ikke ble noen skitur på meg slik jeg hadde tenkt. Og dermed ble det til at jeg kjørte ut igjen til Vågstranda, hvor jeg parkerte ved kirka, og startet turen derfra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Vågstrandskirka gikk jeg nedover mot Vågstrands-Vågen, eller bare Vågen, som det står på kartet. Ytterst er Vågen nokså smal og grunn, og her strømmer sjøvatnet inn og ut i takt med flo og fjære. Det går ei bru over denne Straumen, og jeg tok brua over til halvøya på andre sida. På nordøstsida av Straumen ligger garden Lundsbø, og rett etter dette gardstunet, var der et skilt som viste vei mot Lundsfjellet, så herfra fulgte jeg sien skiltet pekte mot inn i skogen og oppover fjellsida. Denne stien viste seg faktisk å være rød-merket, og den var veldig grei å følge oppover (bilde #3). Like før jeg nådde åsryggen, delte stien seg i to, og jeg valgte den til venstre, som egentlig bare gikk opp til en liten knaus uten så veldig mye utsikt på grunn av skogen. Jeg tok meg deretter ned igjen fra knausen, og peilet meg så, ved hjelp av GPS'en, inn igjen i retning stien jeg hadde fulgt oppover.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte så stien omkring 200 meter, til jeg forstod at den passerte litt nedenfor den første av toppene avmerket her i Peakbook, dvs. Nørdre Lundsfjellet [275 m.o.h.]. Jeg forlot da stien, og peilet meg, ved hjelp av Peakbook-app'en direkte inn mot denne toppen. Rett sør for denne toppen, var der en åpning i skogen, hvor det var fin utsikt mot Reistadkollen [501 m.o.h.], som jeg hadde tenkt meg oppom senere på dagen (bilde #4). Andre vegen, dvs. utover mot Romsdalsfjorden, var det imidlertid såpass med skog, at det var dårlig med utsikt. Jeg fortsatte ferden mot Midtre Lundsfjellet (eller "hovedtoppen") [296 m.o.h.]. På veien dit opp, støtte jeg på litt snø, men ikke i sånne mengder at det ble ufremkommelig å gå der jeg gikk (bilde #5). Fra hovedtoppen var det relativt dårlig utsikt, også her på grunn av skogen. Jeg fortsatte langsetter stien over Søre Lundsfjellet [291 m.o.h.], og kom etterhvert ned i Brudeskaret, som er navnet på skaret mellom Lundsfjellet og Nøta. Her lå det en liten knaus ved navn Brurahaun [110 m.o.h.], som jeg kløv over. Denne knausen deler på en måte Brudeskaret i to skar, der bunnen på det første jeg kom til lå 92 m.o.h., mens bunnen på det andre, som vel er å betrakte som det egentlige brudeskaret, ligger ca. 81 m.o.h.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nede i Brudeskaret ble jeg møtt av et skilt som viste veien opp på Nøta [199 m.o.h.]. Stien opp der viste seg også å være rødmerket, og var en god sti, som var lett å følge. Stien var til å begynne med nokså bratt, slik at høydemetrene ble tilbakelagt ganske raskt. Like før toppen kom jeg til et fabelaktig fabelaktig utsiktspunkt akkurat på toppen av et høyt stup. Utsiktspunktet ligger 193 m.o.h., og stupet under utsiktspunktet er nesten 40 meter høyt, hvilket gjør at skogen nedenfor ikke når opp til kanten på stupet, og dermed ødelegger den heller ikke utsikten. Stupet er ikke bare loddrett, men har til dels også et aldri så lite overheng (bilde ## 11 & 12, og video ## 1 & 2).

Video #1: Utsikt fra stupet og utsiktspunktet like før toppen på Nøta. Kanten på stupet, der jeg befant meg da jeg filmet denne filmsnutten, ligger 193 m.o.h., mens toppen på Nøta ligger knapt 100 meter bortafor, og er 199 m.o.h. Stupet er nesten 40 meter høyt, og har et lite overheng. Denne videoen viser utsikten utover Vågstrand-Vågen, og tar deretter en "titt" utfor kanten av stupet.

Video #2: Utsikt fra det samme utsiktspunktet som i forrige video, men her har jeg først filmet i retning riksveien/europavegen. Også her tar jeg en titt utfor kanten av stupet, men i motsatt retning av det jeg gjør i den forrige videoen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter stupet/utsiktspunktet, fortsatte den merkede stien videre sørøstover, og ned igjen på andre sida av fjellet. Selve toppunktet på Nøta lå imidlertid ca. 20 meter fra stien, så jeg forlot stien et øyeblikk, og tok turen bortom toppen (se. GPS-trackingen). Stien endte til slutt opp ved den gamle riksvegen nesten helt nede ved Vågsbukta. Herfra fulgte jeg "gamlevegen" bort til den nye, der den kommer ut av Vågstrandtunnelen, hvor jeg krysset europavegen (E134), og fulgte en grusvei oppover fjellet på andre sida av vegen (bilde #13). Jeg fulgte ikke grusveien så veldig langt oppover, for så kom jeg til et hogstfelt, hvor jeg forstod at det ville være relativt enkelt å ta seg oppover, og hvor jeg kunne peile meg mer direkte inn på toppen av Raudberget [406 m.o.h.], enn om jeg skulle velge å følge grusveien videre oppover. Etter hogstfeltet var jeg kommet såpass godt opp i høyden, at skogen var blitt mer glisen, slik at den ikke var noe vanskelig å forsere. Imidlertid var bakken soaket av vann, og med stadige bekker som jeg måtte hoppe over. Gradvis ble imidlertid bakken dekket av dypere og dypere snø, og til slutt vadet jeg i snø opp til knærne.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg peilet meg inn på en sti som går fra Lomtjønna [630 m.o.h.] og ned til Bjørkesetra [350 m.o.h.]. Denne stien fulgte jeg ned til ei myr beliggende ca. 375 m.o.h. Her krysset jeg tvers over myra, i det jeg mente dette ville bli kortere enn om jeg skulle gå via Bjørkesetra, og straks jeg var kommet meg over myra (som var dekket av et tjukt lag med snø), fant jeg skilt, og en rødmerket sti, som i hvert fall i teorien kunne ta meg opp til både Raudberget og Reistadkollen. Stien var riktignok ikke helt lett å følge, ettersom den var nedsnødd mer enn ett sted, men når jeg tok Peakbook-app'en til hjelp, lot det seg gjøre, ettersom stien var avmerket på Peakbook-kartet. Toppen på Raudberget viste seg å ligge om lag 50 meter fra stien, så også her måtte jeg ta en liten avstikker for i etterkant å skulle kunne si at jeg hadde vært på toppen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter Raudberget, fant jeg igjen stien, og nå fulgte jeg denne ganske raskt oppover mot Reistadkollen, selv om all snøen gjorde at det gikk litt seinere enn det ellers ville gjort. Jeg nådde toppen med varden (bilde #18), og tok noen bilder der oppe, før jeg tok av meg på beina, og vridde vann ut av sokkene, og tømte skoene for vann så godt det lot seg gjøre. Med beina en liten anelse tørrere, gav jeg meg i kast med nedturen. Det fristet ikke å ta veien tilbake til Raudberget og Bjørkesetra igjen, for da ville skoa fort bli fulle av snø og vann igjen. I stedet satte jeg utfor langs nordvestryggen av Reistadkollen. Her var det bratt, men plenty med trær å holde seg fast i; så største problemet var at snøen mange steder dekket over dype hull mellom steine, slik at jeg stadig tråkket nedimellom disse. Etterhvert kom jeg imidlertid nedenfor snøgrensa, og da gikk turen videre nedover en del lettere. Nede ved riksveien krysset jeg over til andre sida, hvor jeg fant en sti som førte ned til boligfeltet på nedsiden av veien. Herfra tråklet jeg med meg gjennom boligfeltet, og mellom ei fotballbane og tilhørende klubbhus, og kom ned til bilen som fortsatt stod parkert ved kirka.

© Atle Solholm

© Atle Solholm