Til Skjervan i Innfjorden (05.04.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Første gang jeg ble oppmerksom på denne traséen opp på Skjervan, var da jeg og eldste sønnen min tok skituren opp på Høgsteskarven, eller Innfjordskarven i april i fjor. Da vi var kommet et stykke opp på snaufjellet, fikk vi øye på en mann som krysset over Stokkheia fra Hovdesetra [580 m.o.h.] til østryggen av Skjervan. Vi holdt øye med ham og skisporene hans til vi ikke kunne se ham lengre; om han faktisk kom seg opp på Skjervan eller ikke, vet jeg ikke. Jeg prøvde meg selv på denne turen for første gang 11.12.22, og kom meg da ikke bare opp til Hovdesetra, men også videre over Stokkheia, forbi Mollavatnet, og like opp til den nevnte østryggen på Skjervan. Det var imidlertid svært kaldt denne dagen, og mobiltelefonen min blacket ut omtrent da jeg var oppe ved Mollavatnet. Jeg forsøkte å restarte den i kulda, men det gikk ikke. Jeg fortsatte likevel et stykke oppover, men fjellryggen jeg fulgte oppover, dvs. østryggen, viste seg å være nokså avblåst (eller kanskje det rett og slett ikke var kommet nok snø ennå såpass tidlige i sesongen). Etterhvert var det veldig mye stein som stakk opp som små haifinner i snøen. Det verste var imidlertid ikke de haifinnene man kunne se, for dem kunne man jo alltids passe på å unngå. Det verste var de som akkurat ikke stakk opp av snøen, eller stakk opp så lite at man ikke fikk øye på dem i tide; for disse var fort gjort å kjøre på, og det er jo ikke bra for skia. Ved ca. 1000 høydemeter valgte jeg dermed å snu og kjøre ned igjen, men fast bestemt på å forsøke på nytt ved en senere anledning.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nå var vi imidlertid kommet helt til april, og det hadde samlet seg mye snø i løpet av vinteren, så nå var tiden inne for å gjøre et nytt forsøk. For øvrig var det mange som den siste tiden hadde delt bilder og turbeskrivelser fra Skjervan både på Instagram og på Facebook de siste ukene, og det var ikke mer enn 4 dager siden jeg selv hadde stått på Urhaugen og sett skispor nær toppen på Skjervan (bilde #2); og dette gjorde meg rimelig trygg på at jeg ville kunne nå toppen denne dagen. Jeg parkerte nede ved riksveien (E136), på den parkeringsplassen som her i Peakbook er kalt Innfjordskarven P-plass. Der var det innført parkeringsavgift siden sist, så jeg vippset over til grunneiger først kr. 50,- for min egen bil, og deretter kr. 50,- for en gruppe spanjoler som skulle opp på Skarven [1099 m.o.h.], og som ikke hadde Vipps, og dermed ikke riktig visste hvordan de skulle få betalt for seg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg slo følge med de 5 spanjolene oppover grusveien det stykket vi måtte bære skiene, og de kommenterte at veldig mange nordmenn virket veldig spreke og hadde et høyt tempo i fjellet, og jeg innvendte at en av de kjappeste til fjells her i området jo er en kar fra Spania, som har bosatt seg i Måndalen, på andre sida av dette fjellet. Ham kjente de godt til, sa de, ettersom han var fra samme område i Spania som dem. Fra ca. 85 høydemeter var det godt med snø på skogsveien videre oppover, så her spente jeg raskt på meg skiene, og forklarte det spanske reisefølget deretter kjapt hvordan de skulle finne den greieste traséen opp på Skarven, før jeg ønsket dem god tur, og la i vei oppover mot Hovdesetra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte skogsveien oppover til ca. 520 m.o.h., der veien deler seg i én vei som går nordøstover mot Sætsetra, og én som går sørvestover mot Hovdesetra. Jeg fulgte traséen til Hovdesetra [580 m.o.h.], hvor man får et godt overblikk over dalføret mellom Skarven og Skjervan, og hvor man også ser rett bort på Skjervan og Mollavasstinden (bilde #4). Fra Hovdesetra krysset jeg det nevnte dalføret i en slak bue (se GPS-tracking) på en sånn måte at jeg i minst mulig grad måtte gå nedover igjen, ettersom jeg hadde tenkt å følge mine egne spor tilbake senere på dagen. Akkurat som sist, fortsatte jeg så over Stokkheia, og forbi Mollavatnet [785 m.o.h.], og tok meg så opp på østryggen av Skjervan. Etter å ha "entret" østryggen, tok jeg en kort pause for å spise og drikke litt, og mens jeg gjorde det, passerte en mann og to yngre damer litt bortenfor meg. De hadde gått opp traséen fra Ner-Bø i Innfjorden, og viste seg å være en far med sine to voksne døtre, som hadde tenkt seg opp på Skjervan akkurat som meg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter å ha spist litt, la jeg av sted oppover igjen. På ca. 1000 høydemeter tok jeg igjen de tre nevnte skiløperne, for da hadde de tatt en pause. Vi hilste høflig i det jeg nådde dem igjen, og faren til de to jentene spurte meg om jeg hadde tenkt meg på Skjervan. Jeg svarte bekreftende, og han forklarte da at han bare ville forsikre seg om at de var på rett vei, for de hadde ikke vært på dette fjellet før. Jeg sa da at det hadde ikke jeg heller, men at jeg var nokså sikker på traséen, ettersom jeg tidligere har stått og betraktet dette fjellet både fra Skarven og fra Urhaugen, og i tillegg hadde vi jo veldig tydelige skispor å følge oppover denne fjellryggen, for det var mange som hadde vært på Skjervan de siste 3 ukene.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Østryggen smalner etterhvert betydelig inn, og på 1260 m.o.h. passerer man en knaus, som her i Peakbook er kalt Skjervan NØ [1265 m.o.h.]. Jeg tok meg ikke tid til å stikke oppom denne knausen, ettersom jeg hadde fokus på å nå selve hovedtoppen. Oppover østryggen hadde vi hele tiden krysset fram og tilbake (se bilde #1), ettersom ryggen er i bratteste laget for å gå rett oppover på ski. Etterhvert som ryggen smalnet inn, ble nødvendigvis også sikksakk-mønsteret vi gikk i gradvis smalere, og til slutt var ryggen bare noen meter bred (bildene ## 9 & 10). Øverst oppe tar man så til høyre for en liten knaus (bilde #14), og så kommer man over på andre sida av fjellet, dvs. over til vestsida, hvor man finner en slags trasé som man kan følge videre opp til topps.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på den nevnte lille knausen var det fin utsikt ikke minst i retning Trolltindan i Romsdalen (bilde #15), dvs. tinde- og pinnakkelrekka mellom Store Trolltind [1788 m.o.h.] og Trollryggen [1725 m.o.h.]. Mens jeg stod der oppe på denne knausen og tok bilder, ble jeg igjen passert av den lille familien som skulle på samme fjelltopp som meg. Vi fortsatte på rekke og rad oppover, til vi kom til et punkt hvor traséen videre var steinete og avblåst, og hvor det ikke ville være bra for skiene om vi skulle fortsette på dem. Her stod forøvrig også to "fremmede" par ski parkert, slik at det ikke var så vanskelig for oss å forstå at herfra var det meningen at man skulle fortsette til fots. Mens vi tok av oss skiene, og surret dem til sekkene våre, kom dukket eierne til to fremmede skiparene opp, på vei ned igjen fra toppen. De gikk begge med både isøks og stegjern. Jeg hadde i forkant av turen rådført meg med noen som hadde vært på Skjervan noen dager før, og som hadde sagt at stegjern ikke var nødvendig, men at isøks nok kunne være lurt. Jeg tok derfor fram isøksa nå, og fortsatte oppover til fots. Randonnée-støvlene mine (av type K2) har imidlertid nokså gode spor på undersiden, og jeg følte aldri at det var noe problem å holde seg på beina; så det hadde nok helt sikkert gått bra også uten isøks. Den lille familien, som nå gikk foran meg (bilde #17), hadde ikke hverken isøks eller stegjern med, og klarte seg utmerket de også.

© Atle Solholm

Traséen vi fulgte bratnet til en del opp mot skaret mellom to av toppene på fjellet, men mange hadde gått samme ruta før oss de siste dagene, og sporene som stod igjen, var veldig greie å følge. Vel oppe i skaret, var det (bilde #18), var det grei skuring å ta seg videre bort på toppen. Jeg lot imidlertid ryggsekken ligge igjen i snøen der i skaret, og tok kun med meg isøksa bortover. Imidlertid var der rikelig med bart fjell å gripe fatt i med hendene, så det hadde helt sikkert gått greit å gå uten isøks også dette lille stykket. Fra toppen tok jeg noen bilder, og gikk og delvis krøp så bort igjen i skaret der ryggsekken lå og ventet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Den hyggelige familien jeg delvis hadde gått sammen med, hadde nå begynt å ta seg ned fra det nevnte øvre skaret, og bort til et litt lavere skar litt lengre sør (bilde #22) . Skjervan har en liten rekke med småtopper bortetter, og har derfor også mer enn ett skar. Vi kom oss greit ned i det neste skaret, men her var det fortsatt en anelse bratt å sette utfor, så vi traverserte forbi på vestsiden av neste pinnakkel, og kom da til et skar der det virket mindre hasardiøst å sette utfor.

© Alida Vik

© Atle Solholm

Vi kjørte så nedover østsida av Skjervan et stykke sør for den ryggen vi hadde gått opp. Jeg tror egentlig at snøen hadde satt seg veldig godt på dette tidspunktet, og at det egentlig ikke var noen nevneverdig skredfare langs denne traséen denne dagen, men for sikkerhets skyld stoppet jeg opp nå og da, og tok en titt på bratthetskartet i Varsom-aapp'en, for å unngå de bratteste partiene. Den hyggelige familien skulle jo ned igjen mot Ner-Bø, hvor de hadde parkert, men jeg måtte jo ta meg over Stokkheia igjen, og komme meg ned til Hovdesetra, slik at jeg kunne renne ned på Nordsida av Stokkelva, og komme meg ned igjen til min bil. Jeg holdt derfor innunder Skjervan-nordøst-knausen (se GPS-trackingen), slik at jeg kom meg bort igjen på østryggen omtrent akkurat der jeg skulle krysse over Stokkheia rett nedenfor Mollavatnet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg krysset over Stokkheia, og forsøkte å holde så stor hastighet jeg turte ned mot Stokkelva, og lyktes i å skli ganske langt av gårde. Fra Stokkelva og ned til Hovdesetra gikk det imidlertid trått, og jeg måtte stake en del, for her er det ikke mye til helning om man skal unngå å havne nedenfor setra; og der ønsker man ikke å havne, for det er en fordel å kunne følge skogsveien ned igjen fra setra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra setra og ned var turen uproblematisk, jeg fulgte bare veien nedover. Jeg forsøkte å kjøre mest mulig slalom, for ikke å bli så veldig gåen i beina, selv om det er litt krevende å kjøre slalom langsetter en såpass smal vei. Jeg måtte imidlertid også ploge en del nedover, og det ble jeg naturlig nok etterhvert nokså sliten i beina av. Jeg kom meg imidlertid greit ned igjen til Lia-garden, der jeg hadde spent på meg skia tidligere på dagen. Her tok jeg nå skiene av igjen, og gikk til fots ned igjen til parkeringsplassen ved riksveien. Leiebilene som spanjolene hadde hatt var forduftet, og annet var vel ikke å vente, ettersom turen opp på Skarven er en mye kortere tur, og nesten 450 høydemeter lavere.

© Atle Solholm

© Atle Solholm