Trugetur til Varden i Vestnes (05.02.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg hadde lenge vært oppmerksom på at det ligger noen topper i området mellom Tomresetra og Ørskogfjellet som jeg ennå ikke hadde vært på, og denne dagen passet det å ta turen innom en av dem. Såpass kaldt og surt som været var, kan det være litt utrivelig med turer på ytre strøk, samtidig som snømengden var i minste laget for å gå på ski, i hvert fall dersom man ønsket å kunne gå helt fra der man parkerer bilen. Så jeg kjørte inn til Tomrefjorden, og tok bomveien opp til Tomresetra, hvor jeg parkerte på parkeringsplassen akkurat der veien passerer høyeste punktet før den går ned i Engsetdalen. Her spente jeg på meg trugene (bilde #2), og la av sted.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Første delmålet for turen var en liten knaus kalt Tua. Jeg har i stor grad sluttet å bry meg med å stikke oppom slike grønntopper (dvs. PBE'er med grønn kartnål og PF < 100 m), for det begynner å bli så mange av dem; men denne lå slik til at den ikke representerte noen større omvei, pluss at den potensielt representerte det beste utsiktspunktet langs dagens trasé. Turen fra parkeringsplassen opp på Tua tok ikke mer enn 8-9 minutter til tross for snøen, og utsikten spesielt utover Tomrefjorden var definitivt verdt avstikkeren opp hit. Jeg tok noen bilder (bilder ## 4-6), og så fortsatte jeg turen mot hovedtoppen, som jo var dagens egentlige destinasjon.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Tua bar det først utfor en litt, men ikke veldig bratt skrent, og ned i sadelen mellom Tua og Varden, før det igjen bar oppover. Terrenget var nokså avblåst for snø, med steiner som stakk opp stort sett over alt; men jeg var likevel glad jeg hadde truger på, for erfaringen er jo at man ellers stadig trakker ned i dype hull mellom steinene når forholdene er slik de var denne dagen. Jeg peilet meg ganske snart opp på østryggen av Varden, og fulgte denne oppover mot toppen. Ifølge kartene går stien egentlig en anelse til venstre for selve eggen på ryggen, og nokså parallelt med denne; men akkurat nå var stien uansett nedsnødd, og ikke å finne, og dermed var det definitivt enklest å bare følge ryggen oppover.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter ca. 50 minutters gange kom jeg til et punkt, ved ca. 540 høydemeter, hvor det var et slags step, eller trinn, i den ellers nokså jevnt stigende fjellryggen. Noe problem bød dette imidlertid ikke på, for det var bare å gå noen meter ut på venstre side, og ta seg opp der; før man igjen trakk seg inn igjen mot midten av fjellryggen. Oppe i høyden, hvor vinden hadde tatt godt, så man for øvrig veldig tydelig hvordan snøen hadde lagt seg, og nesten dannet skavler på le-sida av fjellryggen, mens det på lo-sida var mye mer avblåst (bilde #8). Jeg kom opp til topp-varden litt før jeg egentlig hadde sett for meg; men så viste det seg da også at den slett ikke var plassert oppe på toppunktet, men snarere kanskje 100 meter før. Jeg knipset et par bilder der, inklusive et "selfie" av meg selv foran varden, og ellers et utsiktsbilde mot Oterskarsvatnet og Fiksdalen (bilde #10), før jeg fortsatte mot selve toppunktet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg ankom toppen på fjellet [643 m.o.h.], og ble litt skuffet over at det ikke en gang var bygget en varde der, det er det jo stort sett på de fleste norske fjell. Og så var jeg nok også litt skuffet over at det hadde skyet sånn til her oppe, at det heller ikke var noen utsikt å beskue. Men slik er det, når man absolutt skal ut på dager med dårlig vær. Hadde været vært på min side, skulle Frostadtinden [807 m.o.h.] vært å se rett foran meg nå, men i dag var eneste muligheten til å få sett den herfra, å lukke øynene, og så se den for sitt indre øye. Jeg knipset et bilde også herfra (bilde #11), og begav meg deretter på vei nedover igjen. På returen ned til bilen benyttet jeg stort sett samme trasé som jeg hadde benyttet på vei opp (se GPS-trackingen), men droppet nå å stikke oppom Tua, og peilet meg i stedet rett inn på parkeringsplassen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm