Til Randsetfjellet og Litleoksen / Skåla på Rødvenhalvøya (28.01.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Denne turen var en vi valgte å ta fordi det de fleste steder var i minste laget med snø for toppturer på ski. Vi hadde egentlig tenkt å bruke truger, men vi hadde kjørt et godt stykke, kanskje en femtedel av turen inn til Åndalsnes og Rauma, før vi kom på at vi hadde glemt å ta med trugene. Så da fikk det bli fottur i stedet. Jeg hadde nylig fått meg nye Hanwag-støvler, som fungerte fint i våt snø knapt en uke tidligere, så da skulle det vel gå fint å stampe i dyp snø også denne dagen. Vi kjørte forbi Åndalsnes, og inn til Isfjorden, og deretter utover til Torvikeidet og Rødvenfjorden på nordsida av Romsdalsfjorden. Ved Lerheim tok vi så til venstre, og kjørte ut til Rødven, hvor vi tok av mot venstre igjen, og fulgte en liten bygdeveg opp til Landresetra, hvor vi parkerte bilen, og begynte å gå.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Første del av turen gikk nordøstover på en ganske så fin skogsvei, som førte oppover mot det som kalles Ramnhaugen, og som er en slags knaus på østsida av Randsetfjellet. Vi hadde ikke på forhånd bestemt oss for om vi skulle bestige både Randsetfjellet og Litleoksen eller bare én av dem denne dagen, for vi var usikre på hvor tungt det ville bli å gå i såpass dyp snø uten truger. Men vi bestemte oss for å ta Randsetfjellet først, og så fikk vi se om vi orket Litleoksen, eller Skåla, som den også kalles, etterpå. Skogsveien førte oss nesten helt opp i skaret mellom Randsetfjellet og Ramnhaugen, og der oppe i skaret stod en påle med noen skilt, som indikerte veien videre: Et skilt med angivelse "Utsikten" pekte mot høyre. Jeg antar dette skiltet viste veg enten til toppen av Ramnhaugen, eller til et utsiktspunkt hvor man kan se utover Rødvendalen. Et annet, litt eldre skilt, der fargen var borte, og bare graveringen stod igjen, hadde angivelsen "Randsetfjellet" (bilde #2).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi tok til venstre mot Randsetfjellet som planlagt. På grunn av all snøen, var det ikke mulig å se stien omtrent noe sted, men den var avmerket på kartet i Peakbook-applikasjonen på mobiltelefonene våre, så vi benyttet rett og slett app'en flittig for å forsikre oss om at vi hele tiden var på rett kurs. Vi fulgte østryggen på fjellet oppover, det er denne ryggen som forbinder Ramnehaugen med Randsetfjellet. Når vi nærmet oss toppen, gikk vi over tre små fjellknauser, slik at det bar litt opp og ned og opp igjen før vi nådde toppunktet. Den ene av disse knausene var merket med en varde (bilde #4), men helt hvorfor den var det, var det ikke så lett å forstå. Toppunktet på Randsetfjellet (525 m.o.h.) ligger på en rygg som løper helt parallellt med Oksestranda og Langfjorden. Her oppe var det laget til som en slags rasteplass med bord og benker, og på en dag med litt bedre vær, kunne det sikkert vært fint å sette seg ned her for en halvtimes lunchpause eller noe slikt.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Utsikten oppe på Randsetfjellet var upåklagelig, bortsett fra at den kom og gikk. I det ene øyeblikket lavet det ned med snø og hagl, så vi ikke så annet en skogen og fjellet vi stod på, men så klarnet det opp i noen minutter, og vi kunne se like til Molde. Vi hastet videre vestover langs fjellryggen, for vi ville se om det gikk an å gå rett ned i Landredalen fra vestsida av fjellet, eller om vi måtte gå samme vei tilbake som vi var kommet opp. Jeg hadde på forhånd studert bratthetskartet i Varsom-app'en, og sett at det ikke var brattere enn at det burde gå å komme seg ned her, og snømengden var ikke sånn at det skulle være noen fare for snøskred nedover der. Det største problemet, i tillegg til at nordvestryggen på Randsetfjellet var bratt, viste seg å være at det var svært så glatt på grunn av snø og is; men heldigvis var der tett med krokete, mosegrodde trær nedover skråningen, slik at der stort sett hele tiden var noe å holde seg fast i.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Landrødalen er en nokså typisk hengedal, men som er utypisk bare på den måten at den munner ut i en større og dypere dal i begge ender: I sør munner den oppe i fjellsida på nordsida av Rødvendalen, og i nord munner den ut høyt oppe i fjellsida på sørsida av Langfjorden. Vi kom ned i Landrødalen akurat der den munner ut ca. 300 høydemeter over Langfjorden, og akkurat her lå det et fabelaktig flott hyttekompleks med en nydelig utsikt utover (bilder ## 9 & 10). Bare det å få bevitne denne imponerende beliggenheten, var nesten verdt hele turen. Fra denne hytta fulgte vi grusveien til hytta ca. 200 meter sørover, før vi tok en sidevei kanskje 150 meter vestover, og så 100 meter nordover, til en annen hytte, fra hvilken, det i følge kartet, skulle være en sti oppover mot Litleoksen/Skåla.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Helt nederst var det relativt lite snø, og stien var rød-merket, så vi ble litt optimistiske, og tenkte at denne skulle det gå greit å følge oppover. Etterhvert ble imidlertid snøen dypere igjen, og rødmerkingen stod ikke tettere enn at vi stadig vekk mistet den, så da ble det å følge Peakbook-app'en igjen, og forsøke å holde seg omtrent der stien, i følge kartet, skulle være. Stort sett gikk da også stien midt oppetter en fjellrygg som fører opp til et dypt gjel kalt Gjøldøra. Etterhvert kom vi imidlertid til et par steder der stien, i følge kartet, gikk i ei slags grunn renne til venstre for denne ryggen. Her mistenkte vi at snøen nok var dypere ute til venstre enn det den var midt langsetter ryggen, så her valgte vi å blåse i stien, og i stedet holde oss omtrent midt på fjellryggen, dels basert på vår egen visuelle tolking av terrenget, og dels basert på Peakbook-app'en.

© Atle Solholm / Dag Solholm

Vi nådde Gjøldøra, som var et spektakulært skue (bilder ## 13-17). Vi klatret først opp på ene sida, og deretter opp på den andre, og tok en masse bilder. I klarvær hadde nok selve utsikten fra innerst i gjelet vært enda mer spektakulær, men bratt og skummelt nok var det jo uansett. Siden vi nå først var oppe ved dette gjelet, la vi også turen innom høyeste punktet på nordsida av det, hvor det ligger en "grønn" PBE kalt Skåla Nordvest. Fra Gjøldøra peilet vi oss nå inn på selve hovedtoppen på Litleoksen, eller Skåla. Navnet Litleoksen må sees i sammenheng med at Kvitfjellet [833 m.o.h.], som ligger like sør for Litleoksen, av mange kalles Oksen, og at man dermed har én okse på hver side av Rødvendalen. I denne turbeskrivelsen har jeg stort sett brukt navnet Litleoksen, for å unngå forveksling med fjellet Skåla på Skålahalvøya i Molde; og når jeg har benyttet navnet Skåla, så har jeg vært påpasselig med å skrive Skåla på Rødvenhalvøya.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Underveis videre til toppen på Litleoksen, vasset vi i snø av varierende dybde. Langs kanten mot stupet i vest var det ganske avblåst, og greit å gå, men der vi følte det var for bratt utpå kanten, og valgte å gå lengre innpå, blei det med én gang dypere med snø, slik at det ble tyngre å gå. Vi kom oss nå imidlertid etterhvert opp til topps (bilde #21), og nå hadde i grunnen været klarnet ganske bra opp, slik at utsikten ikke var så verst, selv om skydekket jo fremdeles var lavt. Vi tok noen bilder der oppe på toppen, før vi fortsatte ned mot Landresetra og bilen. Det gamle merket på toppen var egentlig falt ned, men vi reiste det midlertidig opp igjen, bare for å få noen bilder med det (bilde #21).

© Atle Solholm

© Dag Solholm

Fra Skåla-toppen / Litleokse-toppen, gikk vi ca. 100 meter sørover, før vi dreide østover langs en rygg som fortsatte like ned til der vi hadde bilen stående. Denne traséen er egentlig normalveien opp på Rødven-Skåla, så her ville vi ha kommet opp, om vi hadde tatt disse fjellene i motsatt rekkefølge i dag. Denne ryggen ligger imidlertid i le for fremherskende vindretning, så her hadde snøen lagt seg veldig dyp, og det eneste som bidro til at det ikke ble for tungt å gå, var det faktum at vi nå tross alt bare hadde nedoverbakke igjen. Også her var det stort sett håpløst å finne ut hvor stien egentlig gikk, så nok en gang benyttet vi visuell navigering kombinert med navigering ved hjelp av kartet i Peakbook-app'en, og også her droppet vi i hvert fall ett sted helt å følge stien, og satset i stedet på å følge fjellryggen omtrent midt langsetter, selv om dette nok var noe brattere. Nesten nede ved bilen kom vi til et hogstfelt, hvor snøen hadde lagt seg enda dypere, og hvor det derfor ble enda tyngre å ta seg fram. Vi kom imidlertid etterhvert ned igjen til bilen, hvor vi møtte på et hyggelig, eldre par, som vi slo av en prat med. De hadde vært på spasertur langsetter grusveien innover i Landrødalen. Etter å ha utvekslet noen tanker om turer og fjell, takket vi for praten, og satte oss inn i bilen, og kjørte hjemover igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm