Kombinert Fot- og Randonnee-tur til Snortungen (07.01.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg har vært på Snortungen på ski én gang tidligere, men da startet jeg litt for seint på dagen, og det ble tidlig mørkt, for det var i siste halvdelen av januar, så jeg kom meg bare opp på vesttoppen på 1193 m.o.h. Derfra og turte jeg den dagen ikke å følge ryggen bort til hovedtoppen på 1198 m.o.h., ettersom jeg ikke var kjent, og det var mørkt, slik jeg så ikke annet enn det hodelykta lyste opp; og jeg så for meg at det kunne være bratt ned fra eggen enten på den ene eller andre siden. For turbeskrivelsen fra denne forrige turen, se her: [Ski Touring to Mount Snortungen [1193]]. Som sist så kjørte jeg inn til Rauma og Isfjorden, og parkerte ved denne parkeringsplassen: Breivika p-plass. Derfra fulgte jeg stien oppover fjellsida opp til Breivikskaret. Dette partiet er for bratt, og stien er for smal, til at det er meningsfylt (i hvert fall for meg) å gå på ski opp her, så denne delen av turen gikk jeg med ski og skistøvler fastspent på ryggsekken, mens jeg på beina hadde vanlige turstøvler med Snowline-kramper på. Turen opp til Breiviksetra gikk greit, selv om jeg akkurat denne dagen hadde ønsket at jeg hadde truger, i stedet for kramper på beina; for det var nokså dyp snø helt på slutten, samtidig som jeg liksom ikke fant noe godt sted å sette meg ned og bytte støvler før jeg var oppe på setra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Mens jeg dreiv og byttet til rando-støvler oppe på sætra, kom en dame omtrent på min alder opp dit. Hun var også på tur, og hadde slitt seg gjennom den samme dype snøen, men en liten anelse lettere hadde hun jo hatt det, ettersom hun hadde kunnet følge sporene mine oppover. Hun spurte meg hvor turen gikk, og jeg svarte jeg hadde tenkt meg opp på Snortungen. Hun advarte meg, og bad meg da om å være forsiktig, og ikke gå inn i utløpsområder for skred, og fortalte at det hadde gått skred i Isfjorden dagen i forveien, og at dette hadde tatt liv. Jeg takket for gode råd, og hun ønsket med god tur videre.

© Statens Kartverk

Fra Breiviksetra peilet jeg meg denne gangen inn nokså direkte i retning av toppen, og droppet Haukarhammaren [640 m.o.h.], i og med at jeg hadde vært på denne knausen før. Som sist, så var det heller ikke denne gangen noe poeng i å prøve seg på Saufonnfjellet [964 m.o.h.], som ligger rett nord for Haukarhammaren, og som sammen med Vesttoppen er en del av vestryggen på Snortungen (se kart); for der så det ut til å være fullstendig avblåst og steinete (hvis det ikke bare var såpass tidlig på sesongen, at det ennå ikke var kommet nok snø til å dekke alle steinene.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra 1193-toppen, dvs. vesttoppen, går det en rygg nokså rakt sørover, og denne ender nederst i et litt bratt parti, der jeg vil tro de kan være skredfare til tider, så fremt forholdene er tilstede for det, med tilstrekkelig snø, og med lagdeling i snøen. Her oppe gikk jeg for så vidt på lo-sida av fjellet, og det virket ganske avblåst, men jeg tenkte det likevel kunne være best å unngå å gå rett innunder denne midtryggen, og utløpsområdet nedenfor. Jeg peilet meg derfor inn på selve ryggen rett ovenfor det bratte partiet, akkurat som sist jeg forsøkte meg på denne turen. Sist jeg var her valgte jeg deretter å følge denne ryggen helt opp på 1193-toppen, men denne gangen hadde jeg egentlig tenkt å fortsette rett frem, og peile meg inn på ryggen mellom Hovedtoppen og Sørtoppen [1181 m.o.h.]. Vel oppe på midtryggen, ble jeg imidlertid litt i stuss på om dette virkelig var lurt, for området nedenfor ryggen mellom 1193-toppen og hovedtoppen, som jeg i så fall måtte passere nedenunder, var markert som både gult og oransje (dvs. > henholdsvis 30 og 35 grader) på inklinasjonskartet i Varsom-applikasjonen. Og dermed ble det til at jeg, akkurat som sist, fulgte "midtryggen" oppover mot 1193-toppen, bare at jeg nå var tidlig nok ute på dagen til at jeg kunne fortsette langs eggen bort til hovedtoppen. Dette valget viste seg ikke å være det smarteste jeg har gjort, for midtryggen ble mer og mer steinete jo høyere opp jeg kom, slik at jeg etterhvert måtte av igjen med skia, og fortsette til fots. Heldigvis var rando-støvlene greie nok å gå i, slik at jeg slapp å skifte tilbake til turstøvlene. Denne gangen lot jeg være å følge midtryggen helt opp på 1193-toppen, og fulgte den bare opp til der den på en måte møtte ryggen eller eggen fra hovedtoppen (bilde #8). Denne ryggen er en skarp egg, hvor det er bratt ned på nordsida. Såpass tidlig på vinteren var snømengden ennå ikke så stor, og derfor hadde det heller ikke bygget seg opp så veldig store snøskavler langs denne kanten enda, men fremherskende vindretning i området er jo slik at dette senere på vinteren er et typisk sted der man må unngå å gå for nær kanten, så man ikke risikerer å enten gå gjennom skavelen, eller å oppleve at den knekker av under en.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

I det jeg nådde hovedtoppen, opplevde jeg den vanlige følelsen av velvære som pleier å strømme gjennom kroppen i slike øyeblikk. Jeg tok noen bilder her oppe fra, og fulgte deretter ryggen mot sørtoppen en 40-50 meter, til jeg var forbi det avblåste og steinete partiet omkring toppunktet, og kunne spenne på meg skiene igjen. Nå hadde forøvrig også skumringen begynt å sette inn, så tiden var inne for å ta på seg hodelykta også. Deretter var det bare å sikte seg inn på midtryggen, og renne nedover mot denne. I starten gikk det fint, og snøen nedover dette partiet var fantastisk å renne på, med unntak av at det stakk opp noen steiner her og der, som man måtte passe seg for. Jeg turte derfor heller ikke å sette utfor i så veldig stort tempo, så jeg innså ganske snart at farten kom til å være i minste laget for å komme seg opp igjen på midtryggen, så høyt som jeg var kommet opp på den da jeg var på vei opp. Jeg unngikk å renne i det bratte partiet nedenfor eggen som forbinder 1193-toppen og hovedtoppen, men jeg tror egentlig ikke det var noen skredfare her akkurat denne dagen, for denne brattsida virket som sagt ganske avblåst. Det lå uansett ikke noen store snømengder oppover der, så om det skulle gå skred, ville det definitivt ikke nå ned til der jeg rant, selv om jeg et par steder rant så vidt inn i det som var avmerket som utløpsområde på bratthetskartet i Varsom-app'en.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

I det jeg rant opp på midtryggen mistet jeg farta fullstendig. Jeg forsøkte å stake meg litt framover, men endte med å renne så vidt ned i henget rett nedenfor ryggen, men ikke så langt ned at det virkelig bratnet til. Etter at jeg hadde passert midtryggen, fant jeg igjen sporene mine fra turen opp, og så fulgte jeg disse mer eller mindre ned igjen til Breiviksetra, selv om jeg nå kjørte mer i et slalom-mønster nedover fjellsida, og ikke gikk i lange, slakke kurver slik jeg hadde gjort på vei opp. Nede ved Breiviksetra byttet jeg til turstøvler igjen, og skia og skistøvlene fikk igjen plass på ryggsekken. Nå gikk det ganske radig nedover stien igjen, selv det jo var en hel del snø, og selv om jeg stadig måtte bøye meg ned for å unngå at skia på sekken hektet seg fast i greinene på trærne langs stien. I Breivika stod bilen fortsatt og ventet, så herfra var det var bare å sette seg inn og kjøre hjem igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm