Randonnee-tur til Gravfjellet (28.12.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Denne onsdagen fant jeg ut at jeg ville prøve meg på en tur opp på Gravfjellet. Jeg kjørte hjemmefra mot Åndalsnes i 9-tiden, og fortsatte fra Åndalsnes via Isfjorden og opp til Skorgedalen, hvor jeg fulgte bomvegen opp til Rauma Skisenter, hvor det er godt med parkeringsplasser. Der spente jeg på meg skiene, og la av sted.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det største problemet med Gravfjellet, er at transportetappen fra Rauma Skisenter og bort til foten av fjellet er hele 6 km. I tillegg klarte jeg å gjøre den tabben at jeg havnet på feil side av Ljøsådalen og elva Ljøsåa. Jeg har tidligere vært på Smørbotstinden flere ganger, og uten å ha tenkt så nøye gjennom det, så jeg for meg at det bare var å forlate traséen til Smørbottinden litt etter at man er kommet ut av Fuglehaugen hyttefelt, og så begi seg innover Ljøsådalen derfra. Man havner imidlertid da på nordsida av dalen, og ved å velge denne sida, går man glipp av den vanligvis ferdigtråkkede skitraséen på sørsida av dalen og elva. På nordsida av dalen var snøen dyp denne dagen, og det var ganske arbeidsomt å ta seg innover der. Jeg fikk imidlertid etterhvert krysset over til sørsida av dalen. Elva var stort sett islagt, så det var uproblematisk å krysse over, bortsett fra at terrenget langs elveleiet var litt ulendt. Jeg fulgte deretter langrennstraséen til den tok slutt, og så var det å begi seg ut i dypere snø igjen.

© Atle Solholm

Jeg fulgte nå dalen videre framover til jeg kom til Ingridsetra, der jeg rant ned igjen til elva, og krysset over til nordsida igjen. Bakken fra Ingridsetra og ned til elva er så pass kort, at jeg ikke brydde meg om å ta skifellene av og så på igjen, men bare rant ned med fellene på. Det går ei bru over elva akkurat her, men på brua lå det snø langt over rekkverket, så jeg krysset elva litt øst for brua, men også her var elva frossen og med masse snø over isen, så det bød ikke på noen vansker. Først nå begynte dagens egentlige randonnee-tur. Man klatrer ikke mer enn ca. 250 høydemeter (fra 300 m.o.h. til 545 m.o.h.) mellom parkeringsplassen i Skorgedalen og Ingridsetra, så hittil var det ikke stigningen, men snarere den dype snøen, som hadde vært utfordringen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På vei fra dalbunnen og oppover sørsida på Gravfjellet ble terrenget raskt brattere. Til gjengjeld ble snøen mer hardpakket etterhvert som man kom opp i høyden, og når jeg kom godt opp på sørryggen av fjellet, var det faktisk litt avblåst enkelte steder. Turen oppover gikk egentlig veldig greit, men jeg hadde brukt såpass lang tid på å komme meg fram til selve fjellet, at det nå så smått begynte å bli mørkt (dagene er jo ikke så lange på denne tiden av året). Jeg nådde imidlertid toppen før det ble helt mørkt, og utsikten fra toppen var upåklagelig. Jeg kunne se like til Molde, men nå var skumringen kommet så langt at jeg ikke fikk noe særlig til bilder av utsikten. Det var i alle fall bare å finne fram hodelykta før jeg gav meg i kast med turen ned igjen, ellers ville det lett kunne bli en del knall og fall på veien ned.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte mitt eget spor ned igjen i Ljøsådalen, hvor jeg stoppet og tok på igjen fellene, før jeg krysset elva og fortsatte opp til Ingridsetra. Et lite stykke etter Ingridsetra forlot jeg imidlertid mitt eget spor, og peilet meg i stedet rett inn på en fjellryggen langs sørsida av dalen, som jeg fra en tidligere tur visste fører opp til Hamreskaret og videre opp til Ljøsådalsrøra. Traséen ned gjennom Ljøsådalen er nemlig såpass slakk, at det nok ville blitt mye staking på meg nedover dalen, ikke minst siden det nå også var en stund siden jeg sist preppet skia mine. Jeg tok meg derfor i stedet først opp til en knaus på 717 høydemeter like nordøst for Hamreskaret, og fortsatte så ned i Hamreskaret [ca. 675 m.o.h.], og derfra videre opp til Ljøsådalsrøra [788 m.o.h.]. Det var såpass mørkt nå, at jeg egentlig ikke så så veldig mye utenfor lyskjegla fra hodelykta mi der jeg labbet avgårde; men jeg stoppet opp nå og da, og brukte GPS’en til å peile meg inn i riktig retning. I tillegg skal det nevnes at jeg hadde gått her før, ellers hadde det nok ikke vært helt trygt å gå så nær en såpass bratt fjellskrent i stupende mørke.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Omtrent ved det høyeste punktet stoppet jeg og tok fellene av skia igjen, før jeg begynte å renne nedover. I starten gikk det litt trått, ettersom den fjellryggen jeg nå fulgte ned mot Skorgedalen og skisenteret er nokså smal, med Storstølsgrova på venstre hånd, og Ljøsådalen på høyre hånd. Nede på 618 høydemeter kom jeg imidlertid til de preparerte slalombakkene, og da turte jeg kjøre litt fortere. Det er egentlig en ganske fin alpintrasé her i Skorgedalen, og den ender nede på ca. 315 m.o.h. Vel nede krysset jeg elva ved hjelp av brua som fører over til parkeringsplassen, hvor bilen stod og ventet på meg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm