Til Blåtinden og Haddalshornet (29.10.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Været var ikke noe særlig noe sted i fylket vårt denne dagen, og dermed foreslo min sønn Dag at vi valgte oss noen mindre fjelltopper i ytre strøk som turmål, fremfor de høye toppene på indre strøk. Vi kjørte derfor til Sulesund, tok ferja over til Hareid, og kjørte sørover, forbi Ulsteinvik, og frem til bygda Haddal. Her kjørte vi bare et lite stykke opp i Ringstaddalen, opp til en parkeringsplass som var avmerket på Peakbook-kartet. Der parkerte vi, og gav oss i kast med stien oppover mot Blåtinden [697 m.o.h.]. Første del av stien gikk over litt myrlendt og vått terreng, men ikke verre enn at man kunne hoppe litt fra stein til stein, og fra gresstue til gresstue, og på den måten unngå å bli veldig våt i skoene.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter kort tid nådde stien foten av fjellet, og skrået så oppover langs fjellsida, i en østlig retning. Her var stien tørrere og bedre å gå på, men den var brutt her og der av små bekker som kom styrtende utfor fjellsida. Vi fortsatte på stien til vi var drøyt 470 m.o.h.; da fikk vi plutselig Hundelaupsvatnet (bilde #4) rett foran oss. Her delte stien seg i én sti som fortsatte mot venstre, og som ifølge kartene fører opp til Kongsvollen, et fjell drøyt en kilometer lengre nordøst; og én sti som tok til høyre, og som var den vi skulle følge opp til toppen av Blåtinden. Denne stien var brei og fin (bilde #5), og gikk nokså rett sørover; og etter 6-700 meter på denne stien var vi oppe på Blåtinden [697 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Blåtind-toppen fortsatte stien sørvestover. Etter ca. 400 meter på denne stien, oppdaget jeg på Peakbook-appen at vi hadde gått forbi Dyrehornet [671 m.o.h.], en liten fjellknaus, som er avmerket som en egen PBE, så da gikk vi opp igjen dit, for å plukke med oss denne, selv om den ikke på noen måte kan sies å være noen viktig PBE. Etter å ha besøkt denne knausen, la vi så kursen sørover, i retning Grøthornet [593 m.o.h.]. Til å begynne med var ikke Grøthornet å få øye på, men etterhvert som vi nærmet oss, dukket det plutselig frem fra tåka (bilde #8); og når vi kom frem til denne knausen, viste stien vi gikk på å passere rett til høyre for den. Vi tok derfor av fra stien, og kløv opp på selve Grøthornet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Grøthornet var på en måte en litt snodig fjellknaus, på den måten at det kun var noen få meter opp til høyeste punktet. Denne var ikke avmerket på noe vis med hverken skilt eller varde, men det hadde stått et skilt rett nedenfor (bilde #9), og enda litt lengre nede var det bygget en aldri så liten varde (bilde #10). Bilde #11 viser hvordan Grøthornet (til høyre i bildet) er en knaus på fjellryggen som løper sørøstover fra Blåfjellet ned mot Øygarden ved Eiksundet, og det viser også hvordan den er høyest lengst nord, og lavere lengre sør. Hvorfor varden er oppført lengst sør på fjellknausen (og dermed der knausen er lavest), vet jeg ikke; men jeg har selvfølgelig lurt på om det kan være fordi den dermed er synlig fra bygda nedenfor.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi kløv ned igjen fra Grøthornet, og fant stien som fører derfra og opp på Haddalshornet [611 m.o.h.]. Etter ca. 400 meter passerte stien Klungsdalsskarhaugen [528 m.o.h.], som også er avmerket som en egen knaus (egen PBE) her i Peakbook, så vi forlot stien et lite stykke, og la turen oppom denne knausen også (se GPS-tracking). Tilbake på stien fortsatte vi turen oppover mot toppen på Haddalshornet. Traséen bratnet etterhvert til, men stien var god, og ruta var aldri så bratt at det bød på noe problem å følge den oppover.

© Atle Solholm

Oppe på toppen ble det fotografert en del (bilder ## 11-13), og vi etterfylte med litt mat og drikke. Videre fra Haddalshornet så det ut til å gå en veldig fin sti sørvestover, over Dyrskarhaugen [580 m.o.h.], og nedover mot Selvåg og Aursnes (bilde #13). Vi skulle imidlertid ikke ned dit, og hadde sett oss ut ei rute som gikk vestover mot Hammaren [225 m.o.h.], og derfra ned igjen til Haddalsbygda, der vi hadde startet turen. Vi gav oss i kast med denne nedstigningen, men stien var i stor grad gjengrodd, og svært vanskelig å finne. Den var merket med små varder her og der, og så kunne man følge den et lite stykke, men den forsvant stadig vekk, og var da ikke til å finne igjen, så det ble i stor grad til at vi bare brukte Peakbook-appen til å følge traséen sånn nogenlunde nedover der stien én gang i tiden har gått, og på den måten havnet vi etterhvert der vi skulle.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Når vi nærmet oss Hammaren [225 m.o.h.], ble stien plutselig en hel del bedre, og ble da også lettere å følge. Enkelte steder var den gjørmete og sleip, og da lønte det seg å gå litt ut i lyngen ved siden av stien, for ikke å falle, men stort sett var stien nå grei å gå på. Stien delte seg rett før Hammaren, slik at man kunne velge om man ville gå oppom eller ikke. Vi valgte å ta turen oppom Hammaren, blant annet for å få med oss utsikten derfra. På toppen fant vi så en ny sti som førte nedover mot bygda, og som etter få meter sluttet seg til den som kom ned fra fjellet. Vi fulgte stien ned i Klungredalen, og krysset et parti som var ekstremt vått, og hvor det ikke var til å unngå at også skoene be soaket med vatn. Nede i dalen krysset vi elva, og kom inn på en skogsvei, som vi fulgte ned i bygda. Vel nede i Haddalsbygda, fulgte vi så veien gjennom bygda forbi byggefelt og gårder, og tok så veien oppover Ringstaddalen forbi skolen, og opp til der vi hadde bilen stående.

© Atle Solholm

© Atle Solholm