Solotur til Romsdalshornet via Nordryggen (02.10.2022)
| Start point | Venjesdalen P-plass (740m) |
|---|---|
| Endpoint | Venjesdalen P-plass (740m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 5h 01min |
| Distance | 6.9km |
| Vertical meters | 1,951m |
| GPS |
|
| Ascents | Romsdalshornet (1,550m) | 02.10.2022 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Venjesdalen p-plass (740m) | 02.10.2022 |
Jeg var i sommer to ganger på Romsdalshornet. Begge gangene klatret jeg opp via Hall's renne, ettersom jeg hadde lest at dette var den enkleste veien. Mine turbeskrivelser fra disse turene finner du her: Solotur til Romsdalshornet via Hall's renne og her: Solotur til Romsdalshornet og Litjhornet. Ruta opp nordryggen, stod derimot inntil nylig for meg som nærmest en umulighet å skulle klatre på egenhånd. De fleste turbeskrivelser jeg har lest, angir at det er klatring grad 4 langs en hel del av ruta, og jeg hadde fått forståelsen av at man, for å komme seg opp på Hornet denne veien, måtte man ha med både fjellfører og en masse klatreutstyr. Jeg har lenge gått med tanker om å booke en guidet tur opp nordryggen, men det skal jo ikke bare klaffe med fri fra jobben, men også med vær og vind, og det kan iblant være vanskelig å vite hvordan været kommer til å bli på den og den datoen dersom man tenker at man skal booke i god tid på forhånd. Men så booket en bekjent av meg en tur med fjellfører på ettersommeren, og på bildene han la ut på sosiale media, så det slett ikke så bratt ut som jeg hadde fått forståelsen av; og når jeg leste omtalen av Romsdalshornet her på Peakbook, så var det angitt grad 3, og ikke grad 4. Og dermed tenkte jeg, at det må jo være lov å prøve seg, så lenge man er påpasselig med å ikke klatre opp noe sted, uten at man er helt sikker på at man om nødvendig også klarer å klatre ned igjen samme stedet.
Jeg var litt spent på været da jeg kjørte innover til Åndalsnes. Det hadde regnet om natten, men det var meldt oppholdsvær fra litt utpå formiddagen. Men jeg var usikker på hvor lavt skydekket kom til å ligge; om det kom til å ligge nedpå hornet eller ikke. For sikkerhets skyld hadde jeg tenkt ut en plan B, om å gå på Storehesten, ved andre enden av Venjedalen istedet, dersom det skulle vise seg håpløst å klatre opp på Romsdalshornet. Men været viste seg å være lovende. Det lå litt skyer ned på de høyeste toppene i Rauma, men mye av det så ut til å skulle kunne løse seg opp når bare sola kom litt høyere på himmelen; så forholdene virket helt greie med tanke på å skulle prøve seg på Romsdalshornet.
Jeg parkerte på parkeringsplassen øverst oppe i Venjedalen, rett nedenfor Hornvatnet, og tok stien som passerer Hornvatnet og Hornvasshytta, og så går rett opp på fjellryggen som forbinder Romsdalshornet med Litlefjellet (se GPS-tracking). På vei opp dit, fikk jeg øye på to karer langt foran meg, som så ut til å ha tenkt seg samme vegen. Bortsett fra disse to, var det ikke noen andre å se i fjellet, og det passet meg utmerket. De to karene hadde mye tungt utstyr med seg, ikke bare klatreutstyr, men også mye tungt fotoutstyr av diverse slag, så jeg tok dem igjen omtrent i det vi kom opp på fjellryggen. Ikke bare hadde de et svært film- eller videokamera med seg, de hadde også et kamera med et objektiv som i hvert fall var 30 cm langt; og etterhvert viste det seg at de også hadde en drone med seg for å filme med.
De to som var foran meg hadde satt fra seg sekkene da jeg tok dem igjen der oppe på fjellryggen, og det så ut til at de var i ferd med å ta seg en pause. Jeg hilste «god dag», og spurte dem om de var tenkt seg opp på Romsdalshornet. De bekreftet at det var de, og så spurte de om jeg også var tenkt meg dit opp. Nå liker jeg ikke å selge skinnet før bjørnen er skutt, så jeg forklarte at jeg egentlig så på det som en rekognoseringstur, som jeg tar for å gjøre meg opp en mening om hvorvidt det lar seg gjøre for en på mitt nivå å klatre opp der eller ikke. «Er det grei skuring, så klatrer jeg helt opp,» sa jeg. «Skulle det derimot vise seg for vanskelig, så snur jeg og klyver ned igjen.» Jeg forklarte dem at jeg hadde besteget Romsdalshornet to ganger via Hall's renne, og at jeg tenkte å gå ned igjen den veien hvis jeg kom meg til topps. «Men mest sannsynlig blir det vel til at jeg snur der oppe et sted,» sa jeg, «så det kan hende vi møtes igjen når jeg er på vei ned, og dere er på vei opp.» Og så sa jeg adjø, og la i vei oppover fjellryggen.
Opp til det skaret som folk kaller for «Gapet» (bilde #4), var det vanlig gange, med hyppig innslag av veldig lett klyving, av typen støtte seg til en stein, eller hjelpe litt til med hendene. Etter Gapet ble det mer regulær klyving, inntil fjellet ble markant mye brattere på ca. 1400 m.o.h. Jeg hadde i flere dager på forhånd nøye sittet og studert høydekurvene på kartene fra Statens Kartverk (her på Peakbook), og dette partiet, mellom 1400 og 1450 høydemeter, var det partiet jeg var mest spent på. Detaljene i disse kartene er helt formidabel. Ved største forstørrelse er det bare én høydemeter mellom hver kote, så det er nesten så man i forkant av en tur kan sitte bak en computer og planlegge hvor man skal klatre. Det kartet imidlertid ikke viser, er små renner og sprekker i fjellet; og det viser heller ikke hvor gode tak eller hvor godt fotfeste man kommer til å få. Det viste seg å gå ei lita renne på skrå oppover første del av dette bratte partiet (bilde #7), og jeg fulgte denne oppover. Når jeg nærmet meg slutten på denne renna, kom jeg imidlertid til et lit tricky punkt, som jeg vil betegne som cruxet på nordryggen, eller nordveggen, som mange kaller det. Her ble jeg stående en stund og prøve meg litt frem og tilbake, og jeg gikk et noen ganger også ned igjen noen høydemeter for å se etter lettere ruter, men jeg endte opp med at den ekleste ruta nok likevel var å forsere dette «cruxet» like før øvre ende av den lille skrått forløpende renna. Selve forseringen av dette punktet er i og for seg ikke teknisk så veldig krevende; vanskelighetsgraden kan sammenlignes det med det vanskeligste punktet på sør-ryggen på Bispen, og med cruxet der man klatrer ut av Hall's renne når man klatrer andre veien opp på Romsdalshornet. Cruxet her på nordryggen er imidlertid litt mer eksponert, og det er høyt ned, så det føles mer som cruxet på nordryggen på Gjuratinden; der er det også langt ned om man skulle falle.
Etter å ha tenkt nøye gjennom hvordan jeg tak for tak og skritt for skritt skulle plassere hender og føtter forbi dette utsatte partiet, gjorde jeg bare som jeg hadde tenkt, og så var jeg forbi dette punktet. Jeg innbiller meg at jeg nok skulle kunne klart å reverse bevegelsene og klatre baklengs ned igjen skulle det ha vist seg nødvendig; men samtidig visste jeg, både utfra forhåndsstudier av kartet, og utfra det jeg kunne se oppover i fjellsida, at det nå kom til å gå greit videre opp til toppen; og siden jeg hadde tenkt å benytte den andre veien ned igjen, så gjorde det i og for seg ikke noe om jeg nå hadde passert et point of no return. Og denne betraktningen viste seg riktig: Ovenfor cruxet var fjellet ikke lenger fullt så bratt, selv om det ville være en overdrivelse å si at det flatet ut. Klatringen ble heretter gradvis lettere, og gikk etterhvert over i klyving.
Jeg passerte noen rappell-fester oppi fjellsida der (bilde #9), og ellers ble utsikten mer og mer formidabel jo høyere opp jeg kom. Frem til jeg passerte det mye omtalte «cruxet», hadde jeg kunnet se de to klatrerne med alt fotoutstyret nede på fjellknausen rett før «Gapet» (se ovenfor), men i og med at fjellet nå hadde flatet ut en aldri så liten anelse, kunne jeg ikke lenger se ned langs nordveggen; og dermed visste jeg heller ikke om de to hadde tatt fatt på klatrepartiet eller ikke. Det var imidlertid best å ikke ta noen sjanse, så jeg var omhyggelig med å trø varsomt, så jeg ikke skulle løse ut stein som kunne fyke utfor og treffe dem.
På toppen tok jeg meg tid til litt mat og drikke, jeg tok meg tid til å ta noen utsiktsbilder (bilder ## 15-17); og jeg tok meg tid til å leite opp boka, som lå inne i Heen's hytte, og føre inn navnet mitt der (dette siste tente jeg ikke på en gang de to foregående turene jeg hadde opp hit. Jeg passet også på å ta et selfie-bilde med min nye Fjellkonge-T-skjorte på (bilde #14). Norsk Fjellfestival A/S, som holder til på Åndalsnes, deler ut tittelen Fjellkonge eller Fjelldronning til de som dokumenterer at de har besteget Gjuratinden, Kvanndalstinden, Store Venjetinden, Romsdalshornet, Store Trolltinden, Kongen og Dronninga; og så når man har fått den tittelen, kan man få kjøpt en T-skjorte hvor det står enten Fjellkonge eller Fjelldronning fremme på brystkassa; mens det på ryggen er oppfort navnet og høyden på de 7 toppene. Jeg hadde nylig fått tilsendt denne T-skjorta, så da syntes jeg det var en artig gimmick å ta et bilde av seg selv med nettopp denne trøya på her oppe på selveste Romsdalshornet.
Fra toppen kløv jeg ned i skaret mellom Romsdalshornet og Litjhornet, og klatret så ned i Hall's renne. Her var jeg i vante omgivelser, og det føltes trygt og godt, selv om det er like bratt som da jeg kløv ned her første gangen. Jeg forsøkte å klyve jevnt og taktfast, og holde tempoet oppe, men uten å bevege meg så fort at jeg kunne komme til å trø feil og falle. Denne nedstigningen krever full konsentrasjon hele veien, i og med at et feiltrinn kan bli fatalt. Totalt brukte jeg så vidt over 5 timer på turen; roughly 3 timer opp og to timer ned. Jeg er klar over at det finnes dem som løper/klatrer denne ruta veldig mye raskere, men de er yngre enn meg, og i en helt annen divisjon enn meg klatremessig. Nede på parkeringsplassen stod bilen og ventet trofast. Jeg skiftet til tørre klær, og satte meg så inn og kjørte hjemover.
User comments