Dagstur over Kalskråtinden (04.09.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

De siste to somrene har jeg gått mye i fjellene i Rauma, og jeg har stått og sett på Kalskråtinden fra flere kanter; først fra Venjetindane i fjor sommer, og siden fra Kvanndalstinden og fra Olaskarstinden nå i sommer, og hver gang har jeg kjent på en lyst til å bestige dette vakre og majestetiske fjellet. Det har to nokså jevnhøye topper, mellom disse ligger en isbre; og isbreen er omgitt av en kant som bare er avbrutt i forkant der breen heller bratt nedover, slik at det ser ut som en kopp som snøen og isen renner ut av (bilde #1).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg er ikke så godt kjent i området Marstein-Monge i Raumadalen, og var usikker på hvor lett eller vanskelig det ville være å finne en plass å parkere der, så jeg bestemte meg for å gå opp fra øvre Venjedalen, hvor jeg er ganske godt kjent etterhvert. Jeg parkerte på ene parkeringsplassen helt øverst i dalen, slengte på meg hjelm og sekk, og satte av sted oppover den samme stien som man benytter for å komme opp til bl.a. Halls renne, Olaskarstinden og Venjetindtraversen. Høyt oppe i fjellsida forlot jeg den rødmerkede ruta som går oppover mot Halls renne, og fulgte i stedet stien bort i hengedalen mellom Hornaksla og Olaskarstinden; og rundet så nordsida av Olaskarstinden, og kom opp til Olaskarsvatnet [1128 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte nordsida av Olaskarsvatnet til andre enden, og peilet meg så inn mot vestsida av Kalskråtinden, ettersom jeg både ut fra bratthetskart og turbeskrivelser fra andre var av den oppfatning at det var vestsida, og ikke nordsida, jeg burde prøve meg på. Jeg måtte gi slipp på noen høydemeter for å komme meg bort på vestsida, ettersom det går ei langstrakt renne fra Svartevatnet og ned til Olaskarsgrova (se kart), men det er ikke noen elv i denne renna, ettersom Svartevatnet har utløp i andre enden, og renner nedover mot Mongevatnet. På avstand hadde jeg sett meg ut en trasé jeg kunne forsøke å klyve oppover, så straks jeg var ved foten av fjellet, begav jeg meg i retning oppover der. Straks jeg kom opp på nordvestryggen av fjellet, så jeg imidlertid at det var ei brei renne rett sør for denne ryggen, og at det ville være mye lettere å gå og klyve oppover denne, så jeg tok meg over noen svaberg med litt varierende fotfeste, og kom meg bort til denne renna. I ettertid vil jeg anbefale de som måtte ønske å prøve seg på denne turen, å heller peile seg inn mot denne renna helt nedenfra, da jeg nok tror man kan spare litt tid på dette.

© Atle Solholm

Jeg fulgte denne vestrenna et stykke oppover, men merket meg at den smalnet inn og så ut til å ende blindt høyere oppe, slik at jeg før eller siden antagelig måtte inn igjen på nordvest-ryggen for å komme meg videre. (Om det også er mulig å gå sørvest-ryggen, dvs. ryggen på andre sida av vest-renna, vet jeg ikke, for der har jeg jo aldri forsøkt meg). Jeg valgte å følge renna oppover langs nordvest-ryggen så langt det gikk, og oppdaget da at det så ut til å være et slags tråkk der, og enkelte steder kunne man også se spor etter fjellstøvler. Fra ca. 1400 m.o.h. fulgte jeg stort sett selve eggen på nordvestryggen oppover, inntil jeg på ca. 1500 høydemeter kom opp på en slags skrå flate der terrenget flatet ut og ble mindre bratt. Jeg vil ikke kalle det et platå, for så flatt var det ikke på langt nær; men det flatet tilstrekkelig ut til at man kunne gå i stedet for å klyve. Riktig nok var terrenget steinete og uten annen vegetasjon en litt lav og litt mose her og der, så gangen var preget av at man skrevet fra stein til stein, men jeg vil like fullt betegne det som gange.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På såvidt over 1700 høydemeter nådde jeg kanten av "koppen" som isbreen ligger nedi, og derfra hadde jeg full oversikt over isbreen, og kunne samtidig se opp på de to to toppene på fjellet (bilde #8). Det så greit ut å skulle kunne komme seg via breen opp på øst-toppen, men det så litt mer tricky ut å skulle ta seg opp på vest-toppen. Det mest logiske var å gi seg i kast med ryggen som vendte rett mot meg (bilder ## 8 og 9), så jeg forsøkte meg der først. Det viste seg imidlertid litt vrient, så jeg gikk ned igjen, og så meg ut et par steder lengre til venstre, hvor jeg kunne forsøke å komme meg opp via breen. Det viste seg imidlertid å være enda vanskeligere, så jeg gikk tilbake til ryggen jeg hadde forsøkt først, og med litt mer iherdig innsats, gikk det nå ganske greit å klyve opp sånn omtrent langs den røde streken på bilde #9. [Merk: I GPS-fila jeg har lastet opp her på Peakbook, har jeg redigert bort de minuttene jeg hadde med prøving og feiling før jeg kløv opp på vest-toppen, ellers ville disse minuttene på kartet ligget som en klump av GPS-linjer ved foten av fjellet. På GPS-fila ser det derfor ut til at jeg har hatt en veldig lang pause nede ved foten av ryggen, før jeg gav meg til å klyve opp på vesttoppen].

© Atle Solholm

Oppe på vest-toppen [1800,87 m.o.h.] tok jeg meg tid til å ta noen bilder i de forskjellige himmelretninger (bilder ## 10-11), og så tok jeg meg tid til litt brus og litt sjokolade, før jeg kløv ned igjen den veien jeg var kommet opp (bilde #12). Nede i skaret mellom vest-toppen og kanten der jeg var kommet opp på fjellet, satte jeg meg ned og tok på meg et par grove Snowline-kramper som jeg hadde med. Breen på Kalskråtinden heller en del, og den heller kraftigere ned jo lengre nord på breen man kommer. Begynner man først å gli på snøen eller isen, vil man fort kunne komme opp i fart, for breen blir brattere jo lengre ned man glir; og uten isøks kan det da være umulig å stoppe. Isøks hadde jeg ikke tatt med meg, men med Snowline-krampene på var det heller ikke nødvendig, for da unngår man at man begynner å skli nedover. Uten stegjern eller slike grove kramper som jeg hadde, ville jeg ikke forsøkt meg på å krysse denne breen; det anser jeg for for farlig, og det er god sikkerhet og lite ekstra arbeid å ha med seg et sett Snowline-kramper i ryggsekken.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Med kramper på gikk det veldig greit å krysse breen (bildene ## 13 - 16). Nær den andre siden var der en buet, 2-3 meter dyp bresprekk. Jeg forstod at den i østre ende fortsatte et stykke bortover under snøen, og jeg gikk derfor først bort til bresprekken for å orientere meg om hvor dyp den var; og om hvor tykk snøbro det var over sprekken der den fortsatte under det øverste snø-laget, før jeg krysset opp mot skaret mellom øst- og vest-toppen på fjellet, i en god bue utenom østre ende av bresprekken (bilde #13). Underveis over breen så jeg meg ut en trasé jeg ville forsøke å klyve opp fra skaret og opp på øst-toppen [1801,33 m.o.h.]. Litt bratt og litt eksponert var det opp her også, men sammenlignet med eggen der jeg hadde kløvet opp på vest-toppen, var dette grei skuring.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm / Statens Kartverk

© Atle Solholm

Oppe på øst-toppen ble det på nytt tid til litt bilder (bilder ## 17 - 20). Herfra hadde jeg lurt litt på å klyve ned til øst-enden av Svartevatnet, og så ta meg tilbake derfra til Olaskarsvatnet, og så tilbake til Venjedalen og bilen derfra. Et blikk på kartet i bratt-appen tilsa imidlertid at det var temmelig bratt nedover der, mens terrenget ned mot Mongevatnet via Søre Kalskråtinden var adskillig mindre bratt, og derfor antagelig mye lettere å gå. Jeg hadde litt begrenset med tid denne dagen, for jeg skulle rekke et fly fra Vigra til Bergen litt etter kl. 21; så jeg bestemte meg for å gå ned igjen enten til Marstein eller Monge, og så ta drosje tilbake til Venjedalen for å plukke opp bilen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Avgjørelsen om å ta nedstigningen på motsatt side av der jeg hadde besteget fjellet, gav meg samtidig muligheten til å ta turen også oppom sør-toppen [1538 m.o.h.]. Denne har en primærfaktor på bare 43 meter, og er sånn sett egentlig bare en knaus på Kalskråtinden, men når den nå en gang ligger registrert i Peakbook som et egen PBE, så var det nå litt gøy å ta turen bortom der uansett. Denne delen av turen gikk nokså radig. Det var steinete, men samtidig en del løs grus, så det gjaldt i størst mulig grad å se seg ut faste steiner å gå på, for grusen hadde en lei tendens til å begynne å rulle under skoene, med fare for at man gled og falt. Det raskeste ville vært å sette kursen direkte nedover mot Kalskråtinden Sør, men jeg la med vilje første delen av nedstigningen mer over mot venstre, slik at jeg kunne komme klar av fjellryggen til venstre for meg, og få tatt et bilde der jeg fikk med Mongevatnet [913 - 907]i sin helhet (bilde #21). Straks bildet var tatt, la jeg så kursen direkte ned mot skaret mellom Kalskråtinden og Kalskråtinden Sør, og så gikk jeg mer eller mindre langs kanten eller eggen opp til sørtoppen av fjellet (bilde #22).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra sørtoppen var det mot vest en fabelaktig utsikt ned i Romsdalen, og man kunne også se Trollveggen i det fjerne (bilde #24). Mot nord så fjellets to attenhundre-meters-topper majestetiske ut, og litt kult ble det jo med et selfie (bilde #23) der jeg poserer foran varden på sørtoppen, og dermed fikk alle de tre toppene (vest-, øst-, og nord) med på ett og samme bilde. Øst for der jeg stod, kunne man se Mongevatnet med blant annet Mongehøin [1519 m.o.h.] og Rangåhøda [1768 m.o.h.] i bakgrunnen. Mot sør så jeg rett bort på Mongegjura [1317 m.o.h.], og mellom Mongegjura og fjellet der jeg stod, kunne jeg se nedgangen til Marsteinskora, ei djup renne, som løper herfra og ned til Marstein i Romsdalen (bilde #26).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På vei ned fra sør-toppen, i retning skaret, eller dalføret mellom sørtoppen og Mongegjura, møtte jeg en kar som var på vei oppover, og som sa han hadde tenkt seg opp på Kalskråtinden. Jeg spurte om han var kommet opp Marsteinskora, men han svarte at han var kommet opp via Mongevassbu. Han hadde gått opp Marsteinskora en gang, sa han men der var det bratt, og det var rasfarlig, og han ville aldri turt å gå ned der, så han anbefalte meg også å gå rundt. Jeg vurderte det litt frem og tilbake mens jeg fortsatte nedover til der jeg måtte bestemme meg, og jeg skulle akkurat til å ta til venstre ned mot Mongevatnet, da jeg sa til meg selv, at hvis jeg ikke går ned Marsteinskora nå, så kommer jeg aldri til å finne ut hvordan det er ned der, for ved de fleste andre turene i området, faller det mer naturlig å gå opp stien ved Mongehamran (se kart).

© Atle Solholm

Problemet ned Marsteinskora var ikke først og fremst at det var så bratt. Temmelig bratt var det jo for så vidt, slik at man måtte klyve et par steder, og slik at man kunne se det hang igjen noen rappellfester etter andre her og der; men det var aldri så bratt at jeg selv følte behov for å rappellere. Det store problemet ned denne renna var de store mengdene med løsmasse; ikke bare grus, men til dels ganske store steiner, som lå der og gjerne ville bli satt i bevegelse. Jeg forsøkte i størst mulig grad å gå langs ene eller andre ytterkanten av renna, for der lå steinene litt mer stabilt, men det skjedde likevel stadig vekk at underlaget jeg stod på begynte å skli nedover, og da var det bare å forsøke å hoppe over til noen andre steiner, og håpe på at disse lå litt mer stabilt. Nå er det heldigvis lite folk som går opp og ned denne renna, men skulle man oppdage at noen er på vei opp denne renna, mens man selv er på vei ned, så må man bare stoppe opp og stå helt stille til de som er på vei oppover har passert deg, og deretter må de stå helt stille og vente til du er kommet et gått stykke nedover, før de kan passere. Spørsmålet her er ikke om man kan komme til å sende løsmasser nedover, men snarere hvor mye løsmasser man kan komme til å sende nedover. Renna flater imidlertid gradvis ut en del, og den nederste delen var i grunnen ganske grei å gå; i hvert fall til man kom ned til bjørkeskogen i dalen nedenfor, da fikk man i stedet utfordringen med å ta seg gjennom denne, for der var det ikke noen sti som jeg fant i hvert fall.

© Atle Solholm

© Atle Solholm / Statens Kartverk

Mot slutten tok jeg meg frem gjennom kratt og tett skog, som vokste oppå ei steinur av stein og løsmasser som én gang i tiden har kommet ned Marsteinskora. Men plutselig var det en grusvei rett foran meg, og skogen ble samtidig ikke fullt så tett, så jeg var straks nede på veien. Jeg tok fram en kart-app på telefonen, og fant ut at dersom jeg fulgte grusveien mot venstre, så ville jeg komme bort til Marstein gård. Mens jeg ruslet bortover dit, ringte jeg Rauma Taxi, og bestilte en drosje, og avtalte å møtes borte ved Marstein Trafikkstasjon. Jeg visste det ville ta meg 10-15 minutter å gå dit bort, men jeg visste også at det ville ta ca. like lang tid for drosja å kjøre dit fra Åndalsnes. Når drosja kom, viste det seg å være samme drosjesjåfør som for to år siden kjørte meg fra Åndalsnes til Trollstigen, etter at jeg hadde gått hele tinderekka langs Isterdalen, fra Bispen til Setnesfjellet, så vi hadde en hyggelig samtale mens han kjørte meg via Åndalsnes inn igjen til Venjedalen og helt opp til parkeringsplassen der jeg hadde bilen stående. For dem som måtte ønske å planlegge en lignende tur, kom drosjeturen på ca. tusen kroner.

© Atle Solholm

© Atle Solholm