Fottur til Mefjellet med nær familie (24.07.2021)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Min bror med familie var på besøk på Sunnmøre denne uka. De besøkte egentlig hos min mor i Ålesund, men min bror Joar hadde i forkant av besøket tatt kontakt med min sønn Dag, og avtalt en felles fjelltur denne helgen, og så hadde Dag plukket ut Mefjellet inne i Fjord Kommune. Vi kjørte sammen inn til bygda Fjørå, litt forbi Valldalen; jeg, Dag, Joar, Nathan og Lea; og parkerte ved veien omtrent helt nede ved strandkanten. Vi kunne for såvidt ha kjørt bil langt oppover, men da hadde fjellturen blitt tilsvarende kortere; slik at vi måtte valgt et høyere fjell for å få en tilsvarende tur.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Første del av tur-traséen vi fulgte går langs en asfaltert vei gjennom bebyggelsen i Fjørå. Her nede passerte vi også et minnesmerke etter Tafjordulykka i 1934 (bilde #3). Etterhvert som vi kom høyere opp, ble bebyggelsen mer preget av relativt store gårdsbruk; og ovenfor gårdene kom så skogen. Bilveien slynger seg i hårnålssvinger oppover fjellsida, men etter et par slike svinger, tok vi av fra veien, og fulgte et alternativt sett med hårnålssvinger; en eldre grusvei, der nedre kant mange steder er bygget opp som en steinmur. Når vi kom opp i skogen, var det over på en moderne, men alminnelig skogsvei. Denne veien var helt tydelig anlagt for å fasilitere uthentingen av skog, og den hadde blant annet en rekke sideveier, som var anlagt for at man skulle kunne nå lengst mulig ut i skogen med hendige skogsmaskiner.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På ca. 770 høydemeter passerte vi Nysætra, hvor det var flere flott beliggende hytter, og hvor det også var samlet en del folk som satt rundt et utebord og prata. De så ut som om de nettopp var kommet ned fra Mefjellet, og at de satt og ventet på en "baktropp" som ennå ikke var kommet helt ned til sætra. Vi fulgte stien som vi så forsvinne oppover mot Mefjellet. Dag hadde vært her før, så det var helt uproblematisk å finne fram. Men stien videre oppover var såpass tydelig og grei å følge, at det uansett bare var å koste på videre. Og det gjorde Dags fetter Nathan til gangs. Mens vi andre ventet på hverandre, og forsøkte å gå sammen, forsvant Nathan oppover mot toppen. "Det gjør ikke noe," sa Dag til meg. "Stien opp til Mefjellet er så enkel å finne fram langs, at han greier ikke å gå seg bort om han så prøver på det."

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi nådde toppen én etter én, men når vi kom opp, hadde Nathan allerede vært der en god stund. Vi satte oss ned på berget der oppe, fant fram det vi hadde av mat og drikke, og gav oss til å spise, mens vi nøt utsikten. Da vi det hadde gjort, tok vi litt bilder av fjellene rundt oss, mens dag pekte og forklarte oss andre om de ulike fjellene han hadde besøkt tidligere her i området. Jeg går jo også selv mye i fjellet, men i dette området har jeg ennå ikke vært så mye.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etterpå gav vi oss i kast med turen ned igjen. Nedstigningen ned mot Nysætra er ikke så veldig bratt, så det er ikke så veldig stor belastning på kneledd eller annet. På turen nedover var det jeg som duret på litt mer enn de andre, så når jeg kom ned til Nysætra, tenkte jeg det var best jeg stoppet og ventet. Nå var det store utebordet og benkene ved siden av ledig, så jeg satte meg der og ventet så lenge. Det gikk imidlertid ikke så mange minuttene, så kom de andre også.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra sætra fulgte vi skogsveien videre nedover, til vi kom til de øverste gårdene og den asfalterte bilveien. Her nede fant vi raskt den gamle grusvegen, som stort sett lå litt sånn halvgjemt inni skogen, og som var mye behageligere for føttene å gå på, i tillegg til at vi også slapp å passe oss for bilene som til stadighet kjørte opp og ned den andre vegen. Snart var vi imidlertid nede igjen ved fjorden, hvor bilen stod og ventet; og der satte vi oss inn og kjørte hjemover.

© Atle Solholm