Fra Trollstigen til Dronninga med Yngste Datter (08.09.2018)
| Start point | Trollstigen Parkeringsplass (697m) |
|---|---|
| Endpoint | Trollstigen Parkeringsplass (697m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 10h 07min |
| Distance | 11.3km |
| Vertical meters | 3,242m |
| GPS |
|
| Ascents | Dronninga (1,542m) | 08.09.2018 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Trollstigen Parkeringsplass (697m) | 08.09.2018 |
Vi hadde tenkt oss på fjelltur denne dagen, jeg og min datter Vår, men det var først på morgenen, mens vi satt ved frokostbordet, at vi bestemte oss for hvilket fjell vi skulle bestige. Vi snakket om å ta turen opp på enten Bispen, Kongen eller Dronninga; og mens vi satt og spiste, søkte vi dem opp, og leste litt om hver av disse tre toppene, og så falt valget på Dronninga. Vi hadde nok likevel ikke gjort fullt så god research som vi burde, for hadde vi det gjort, ville vi nok ha gått opp dit fra Innfjorden, og ikke fra Trollstigen. Man kan på en måte si vi lot oss lure litt av et fotrute-skilt jeg en gang hadde sett oppe på Trollstigen, der alle disse tre toppene var ført opp under hverandre på det samme skiltet.
Så fort vi hadde spist, satte vi oss i bilen, og kjørte inn til Rauma og Trollstigen, hvor vi parkerte på parkeringsplassen [700 m.o.h.] oppe ved turistsenteret (bilde #14). Her tok vi på oss ryggsekkene, og la av sted. Opp til Bispevatnet [1000 m.o.h.] var det en god, tydelig, og godt merket sti, så hit opp var det ikke noe problem å finne fram. Dalen med Bispevatnet var ekstremt vakker. Bispevatnet har en helt spesiell, dyp blåfarge, og litt oppe i fjellsida på vestsida av vatnet, ser man Nøre Finnanbre (bilde ##1-3). Forøvrig kommer også Kongen til syne i det man kommer over kanten mellom Stigerøra og hengedalen med Bispevatnet; i motsetning til Bispen, som man har kunnet se hele tiden på vei opp (bilde #14). Vi fortsatte langs østsida av Bispevatnet, men når vi nærmet oss andre enden av vatnet, så forlot vi den merkede traséen, for den så ut til å gå oppover mot enten Kongen eller Bispen, og vi hadde jo ikke tenkt oss opp dit. I stedet siktet vi oss inn på ryggen mellom Kongen og Finnan. Det laveste punktet på denne ryggen ligger ca. 1160 m.o.h., og ryggen danner et vannskille mellom Bispevassdalen og Steinbotnen, som er navnet på dalen på motsatt side av ryggen. Det var mye stor stein på vei opp dit, så denne delen av turen ble en slags klyving fra stein til stein, selv om vi til dels også tok oss frem mellom steinene.
![Bilde #4: På vannskillet mellom Bispedalen og Steinbotnen, like nedenfor Kongskneet. Like bakom Kongskneet ser man såvidt en av toppene på Dronninga. I bakgrunnen sees Karitinden [1353 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20220825_6307e78fe86a0.jpg?p=xtralarge)
![Bilde #5: I fjellsida på vestsida av Dronninga, med utsikt mot Innfjorden. Vatnet nede til venstre er Haugabotsvatnet [680 m.o.h.]. Fjellet på høyre side av Innfjorden er Grisetskolten [1068 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20220825_6307e8dad48e0.jpg?p=xtralarge)
Fra vannskillet og nedover mot Steinbotnen, var det i større grad glattslipte svaberg, og til dels var det nokså bratt nedover her, så vi endte med å klyve ganske så forsiktig nedover her. I ettertid er jeg blitt klar over at traséen fra Trollstigen til Dronninga egentlig går via Kongskneet, en knaus på vestryggen av kongen, ca. 200 høydemeter ovenfor der vi passerte vannskillet. Dette er imidlertid også en svært krevende trasé med til dels nokså eksponert klyving, så jeg vet ikke om den traséen vi gikk denne dagen egentlig er så veldig mye verre. Dalføret vi nå var på vei nedover i, er på en måte en to-trinns dal; øverst oppe, der vi befant oss nå, kalles den Steinbotnen; men lengre nede i dalen, ved 800 m.o.h., går det et 50 meter høyt stup tvers over dalen, og nedenfor dette, kalles dalen for Haugabotnen, og her ligger Haugabotsvatnet, et annet vakkert, blått fjellvatn.
Vi tok oss aldri helt ned i Haugabotnen, men gav oss i stedet til å klyve over mose og lyng oppover vestsida av Dronninga. Etterhvert som vi kom opp i høyden, ble denne sparsomme vegetasjonen enda mer sparsom, og terrenget gikk over i fjellrygger adskilt fra hverandre av renner med mye løs stein og grus. Nå fikk vi plutselig også øye på noen mye høyere oppe, som så ut til å være på vei opp på Dronninga de også, bare at de bedømt ut fra retningen de kom gående i, var kommet opp fra Innfjorden, muligens via Karitinden. Vi antok at det måtte være en sti der oppe hvor de gikk, så vi fulgte ei grusrenne dit opp. Det var imidlertid ganske mange høydemeter fra oss og opp dit, så mens vi fortsatt var på vei oppover grusrenna, rakk de folka vi hadde sett der oppe ikke bare å besøke toppen på fjellet (eller muligens Nordspiret), men også å forsvinne på vei ned igjen mot Haugabotnen og Innfjorden.
Vi fant imidlertid stien de var kommet på høyt der oppe, og fulgte denne i retning Dronningtoppen. Et sted gikk vi opp i et lite skar mellom to knauser, og plutselig satt vi helt ute på kanten av et stup ned i Isterdalen. Dette var ekstremt luftig, var vi enige om, men det var likevel ikke toppen, så vi fortsatte sørover langs stien vi hadde funnet. Stien krysset over noen rygger og renner, og like etterpå mistet vi stien i ei grusrenne. For å orientere meg litt om hvor vi var i forhold til toppen, klatret jeg opp på fjellryggen vi var kommet til, og da fikk jeg plutselig øye på stien, som snodde seg oppover grusrenna vi nettopp hadde lagt bak oss. Vi gikk tilbake til der vi hadde mistet stien, og fulgte den oppover renna, til vi stod like nedenfor Dronningtoppen. Her var det bratt opp, men vi kløv opp på ryggen på vestsida av toppen, og når vi kom opp på denne, var det fullt mulig å klyve videre helt opp til topps, uten at det ble for bratt for oss.
På toppen tok vi noen bilder (bilde ##9 og 10), og fikk i oss litt mat og drikke, før vi gav oss i kast med turen tilbake til Trollstigen. Vi gikk litt nedover mot skaret mot Kongen, for å se om det fantes en alternativ vei nedover der, men der ble det fort såpass bratt at vi skjønte det ikke var noe for oss, så bestemte oss for å gå tilbake den veien vi var kommet. Vi kløv ned fra toppen langs den ryggen vi var kommet opp. Det er temmelig bratt de øverste kanskje 20 høydemeter, men så kommer man ned i ei av grusrennene igjen. Litt bratt er det i grusrenna også, men det mest ubehagelige her er all den løse grusen, og alle de løse steinene, som gir etter og begynner å gli nedover når man setter ned foten. Vi lurte et øyeblikk på å traversere bort på Kongen litt høyere oppe enn der vi var kommet tidligere på dagen, men kom til at det antagelig var lurere å følge samme trasé som vi hadde fulgt tidligere på dagen; ikke minst siden det allerede var langt på dag, og det ofte er raskere å gå en vei man kjenner.
Vi kløv så raskt oppover Steinbotnen som vi kunne, og det gikk stort sett greit, så lenge man forsøkte å unngå de stedene det rant bekker nedover, for der kunne det være nokså glatt. Sola var gått ned, og det var begynt å skumre når vi stod oppe på vannskillet igjen, så vi skjønte at vi måtte raske på videre, om vi skulle være nede igjen ved bilen før det ble helt mørkt. Såpass ulendt som terrenget er herfra og ned til Bispevatnet, er det imidlertid en grense for hvor fort man klarer å gå; så det tok uansett sin tid. Etter en stund var vi imidlertid tilbake ved stien langs østsida av Bispevatnet, og da ble det en del lettere å ta seg frem. I skumringen var imidlertid heller ikke denne stien helt lett å finne overalt, så vi mistet den et par ganger, men fant den heldigvis fort igjen.
Når vi var fremme ved kanten der Bispevassdalen åpner seg mot Stigerøra, var det omtrent helt mørkt. Herfra var imidlertid stien veldig brei og fin, og nå var det så kort tid igjen til vi var nede, så nå følte vi uansett at vi ikke lenger behøvde å bekymre oss for om vi skulle klare å komme oss ned igjen eller ikke. Disse 300 høydemetrene ned til bilen tok riktignok mye lengre tid enn de ville gjort i dagslys; men vi følte ikke det gjorde noe, så lenge vi kom oss ned. Vi var temmelig utslitt da vi satte oss inn min datters bil og kjørte hjemover igjen. Turen hadde vært lengre, og mye mer strabasiøs enn det vi hadde sett for oss på forhånd, men til gjengjeld hadde vi lært mye om betydningen av god planlegging og respekt for fjellet i forbindelse med denne turen.
User comments