Til Olaskartinden og Hornaksla (19.08.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg har gått en del i fjellene i dette området, og tenkt en stund at nå måtte snart Hornaksla og Olaskartinden stå for tur; og når jeg på vei til Venjetindtraversen har passert den bratte nordryggen på Olaskartinden, så har denne hatt en slags nærmest magnetisk tiltrekningskraft på meg. Jeg parkerte øverst i Venjedalen, og fulgte samme trasé forbi hornvatnet som man går når man skal opp til Halls renne på Romsdalshornet, men tok av der stien deler seg, og fulgte den som går inn i gropa mellom Hornaksla og Olaskartinden; krysset den lille bekken som er der, og fortsatte så på samme stien der den runder nordsida av Olaskartinden.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Litt før jeg kom opp til Olaskarsvatnet tok jeg så rett oppover nordryggen på Olaskartinden. Fra begynnelsen var det helt greit å vekselvis klyve og gå oppover der, man måtte bare unngå enkelte glatte svaberg der det ikke var særlig fotfeste å finne. Litt høyere oppe så ryggen ut til å bratne til en del, og fra avstand så det ut til å kunne bli litt tricky å skulle komme opp der. Men det var nå rart om det skulle være vanskeligere enn å klyve opp sørryggen på Bispen, tenkte jeg, og der har jeg jo klatret opp mange ganger. Og i tillegg var denne ryggen såpass bred, at hvis man ikke kom opp ett sted, så skulle man alltids kunne finne en litt annen passasje der man kunne komme seg opp.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det viste seg imidlertid å være helt unødvendig å gå der og psyke seg opp på denne måten, for når man kom nærmere, så var det ikke så vanskelig å klyve opp denne ryggen som det hadde sett ut til på avstand. Det er nok klyving grad 2, men ikke noe verre enn det. Etterhvert som jeg kom opp i høyden fikk jeg finfin utsikt mot fjellene rundt meg. På venstre side hadde jeg Venje- og Kvanndalstindane, rett fram hadde jeg Kalskråtinden (bilde #1), og på høyre side hadde jeg Hornaksla. Og snudde jeg meg rundt, så så jeg rett bort på Romsdalshornet og Litjhornet, og kunne i tillegg se Åndalsnes og Romsdalseggen i det fjerne (bilde #4).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ved ca. 1450 m.o.h. flatet nordryggen betydelig ut (bilde #3), og derfra var det vanlig fjellturterreng videre opp til toppen. Fra toppen [1536 m.o.h.] tok jeg litt bilder (bilder ## 6-8), og passet på å få i meg litt å spise og drikke, og så la jeg kursen bortover mot Hornaksla. Mellom Olaskartinden og Hornaksla er det ikke noe ordentlig skar, men mer en salformet fordypning; slik at de to fjellene turmessig på en måte hører sammen: Har man først tatt seg opp på Olaskartinden, er det dumt ikke å legge turen bortom Hornaksla også i samme slengen. Og skal man bestige Hornaksla uten mer avansert klatring (ved for eksempel rappell ned fra Litjhornet), så går veien via Olaskartinden.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte den skarpe kanten mot sør på min ferd mellom Olaskartinden og Hornaksla, for der var det veldig fin utsikt ned i Romsdalen. Det dypeste punktet på salen mellom de to toppene ligger på 1401 m.o.h., slik at nedstigningen fra Olaskartinden og dit ned er på 135 høydemeter, og oppstigningen derfra og opp til Hornaksla er på 110 høydemeter. Turen over til Hornaksla var derfor ganske kjapt unnagjort, og utsikten derfra var formidabel. Man kan si at denne utsikta ligner den man har fra Romsdalshornet og fra Litjhornet, bare at man står litt lengre sør, og ser rett over på Breitinden, mens man fra Romsdalshornet ser mer over mot Store Trolltind.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på Hornaksla ble det igjen litt fotografering (bilder ## 10-12), og igjen puttet jeg i meg litt drikke og litt sjokolade. Hornaksla er på en måte et litt smalt og langstrakt fjell, omtrent som en nokså flat fjellrygg; så fra toppunktet ruslet jeg nå nordover og helt bort til skaret mellom Hornaksla og Litjhornet, slik at jeg kunne få sett sørryggen opp på Litjhornet fra litt nærmere hold. Jeg tok ikke turen ned i selve skaret her, for selv om det ikke skal være så vanskelig, så har jeg lest at det er ganske krevende klatring derfra og opp på Litjhornet, så det var ikke noe jeg var tenkt å prøve meg på uten klatreutstyr og adskillig mer klatretrening enn det jeg har bak meg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Salen mellom Hornaksla og Olaskartinden er nokså bred, så på vei tilbake igjen, krysset jeg nå mye tidligere over mot Olaskartinden, uten å legge veien oppom toppunktet på Hornaksla igjen (se GPS-sporet). Ellers var traséen tilbake til Olaskartinden stort sett den samme som jeg hadde benyttet andre veien. Fra Olaskartinden la jeg kursen imidlertid nå nedover langs østryggen, ikke fordi nordryggen var så bratt at man ikke kunne gå ned igjen der, men mer fordi østryggen er den som vanligvis regnes som normalveien opp på Olaskartinden, og derfor tenkte jeg det var greit å ha gått den også, i fall noen i ettertid skulle spørre meg om hvor krevende turen er etc. Og østryggen viste seg å være bratt nok den (bilde #15), riktignok ikke fullt så bratt som nordryggen hadde vært, men bratt nok til at man mange steder måtte bruke hendene i tillegg til beina, og bratt nok til at jeg enkelte steder satte meg ned, og strekte beina ned til neste avsats for å komme videre.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nede ved Olaskarsvatnet [1128 m.o.h.] gikk turen tilbake til Venjedalen langs østsida av vatnet. I teorien skulle det selvfølgelig være kortere langs vestsida av vatnet, men der stuper østsida av Olaskartinden såpass bratt ned i Olaskarsvatnet, at det vil være vanskelig å komme forbi (bilde #16), så man må i så fall ta nordover mye høyere oppe i fjellsida, hvor det ikke er fullt så bratt; og da kan man jo like gjerne følge nordryggen ned igjen, dvs. gå ned igjen der jeg var kommet opp noen timer tidligere på dagen. Fra nordvestre ende av Olaskarsvatnet fulgte jeg stien bort dit jeg hadde forlatt den for å gå opp nordryggen tidligere på dagen, og derfra fulgte jeg samme sti ned igjen i Venjedalen, som jeg var kommet opp.

© Atle Solholm

© Atle Solholm