Solotur til Romsdalshornet via Hall's renne (22.07.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Romsdalshornet har lenge vært et etterlengtet fjell å bestige, for jeg har ofte sett bort på dette fjellet når jeg har besteget andre fjell i området. Jeg hadde så smått begynt å planlegge at jeg kanskje skulle spandere på meg en guidet tur med fjellfører og det hele, for jeg hadde fått forståelsen av at det var snakk om nokså krevende klatring for å komme seg opp Hornet. Når jeg for noen uker siden leste meg opp, rent kunnskapsmessig om dette fjellet, oppdaget jeg at det langs nordryggen ikke er snakk om verre klatring enn grad 4, og at det opp den tradisjonelle vegen (via "Halls renne") egentlig var snakk om litt krevende klyving, men med to crux med klatring grad 3 underveis.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg bestemte meg for å ta denne normalruta nærmere i øyesyn, så jeg kunne vurdere selv hvor bratt, og hvor krevende den var. Så jeg valgte ut en dag med oppholdsvær (det hadde vært mye regn den siste tiden), og kjørte inn til Åndalsnes, og deretter opp i Venjedalen, hvor jeg parkerte på parkeringsplassen rett nedenfor Hornvatnet. Det var noe lavt skydekke denne dagen, men det passet meg i grunnen fint, for så fikk jeg fjellet antagelig mer eller mindre for meg selv, og så slapp jeg spørsmål og kommentarer fra alle de som måtte synes at dette ikke var en tur å begi seg ut på på egenhånd.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Stien opp til hengedalen mellom Hornaksla og Olaskarstinden hadde jeg gått to ganger før, så denne kjente jeg i grunnen godt. Like fult klarte jeg å bomme på stien nede ved Hornvatnet, og havnet på den stien som går opp mot nordryggen på Hornet. Jeg har imidlertid gjort denne tabben en gang før, så nå forstod jeg det nokså tidlig, og da var det jo bare å begi seg fra stein til stein bort til den riktige stien.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ved ca. 1000 høydemeter forlot jeg stien mot den nevnte hengedalen, og fulgte i stedet stien oppover mot Halls renne. Til min forbauselse var stien bedre rødmerket enn jeg hadde forventet. Jeg hadde lest her på Peakbook at noen partier var rødmerkede, men merkingen var bedre enn jeg hadde fått forståelsen av. Man kunne i stor grad egentlig stoppe opp for hver røde flekk man kom til, og se seg om etter den neste, inntil man kom til ca. 1200 høydemeter. Her stoppet rødmerkingen opp, og traséen videre var i stedet merket med ørsmå varder. Mitt inntrykk var at rødmerkingen var ment å skulle lede frem til der man begynner å klatre, men at selve klatrepartiet videre fra gammelt av har vært umerket. De små vardene var uansett vanskelig å få øye på mange steder, så her måtte jeg bare prøve meg fram litt forsiktig, og samtidig også passe på at jeg ikke klatret opp et sted der jeg ville få problemer med å komme meg ned igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter litt leiting fant jeg da en slags trasé videre oppover, og da jeg etterhvert også støtte på et par rappellfester (bilder ## 5 & 6), fikk jeg jo på en måte bekreftet at jeg var på rett vei. Etterhvert kom jeg opp i skodda, som hang ned til omkring 1300 høydemeter denne dagen. Herfra ble det viktig å memorere steinene og terrenget jeg passerte, slik at jeg kunne finne veien ned igjen også om tåka skulle tykne til. Jeg hadde riktig nok med meg en turtracker fra Garmin, men disse har en tendens til å miste satellitt-kontakten når man går i bratte fjellsider og i dype renner, så man kan ikke alltid stole på dem.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter en tids klyving oppover, flatet terrenget litt ut i et slags lite platå, og derfra kunne man se en slags sti de få meterne bort på østryggen, og her var traséen igjen merket med små varder, selv om vardene stedvis var plassert litt langt fra hverandre. Inntrykket jeg fikk var at vardene var plassert kun der de virkelig trengtes; for eksempel stod det en liten varde der man skal ta seg inn på selve østrygg-eggen når man er på vei oppover, og denne markerer jo da selvsagt også det punktet der man må forlate østryggen når man er på vei ned igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på østryggen følte jeg at jeg fikk et dypt juv på venstre side. På grunn av tåka kunne jeg ikke se noe, men jeg forstod det måtte være Halls renne, for den starter oppe i skaret mellom Romsdalshornet og Litjehornet, og fortsetter videre nedover på sørsiden av østryggen, som jeg nå var på. Jeg fortsatte oppover, og fikk etterhvert øye på en liten hvit flekk langt der framme; og etterhvert som jeg kom nærmere, ble den hvite flekken større, og jeg forstod det var en snøflekk som fortsatt lå igjen høyt oppe i Halls renne. Jeg nådde toppen av østryggen, og herfra var det en grei hylle som førte inn i Halls renne. Til å begynne med var hylla ganske bratt, men høyere oppe flatet den ut, og ble et kort parti nesten like fin å gå på som Galleriet på Venjetindtraversen (bilde #11).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Men så kom jeg opp til starten på Halls renne, like nedenunder skaret mellom de to horntoppene, og her endte renna i en bratt vegg, som i hvert fall ikke jeg ville ha mulighet for å klare å klatre opp (bilde #13). Jeg så meg nøye omkring. Rett frem hadde jeg ingen sjanse. På høyre side løp det en rift i fjellsida oppover mot skaret, men både riften og fjellet var svært bratt, og akkurat der jeg stod hadde jeg et stort utspring av fjellet faktisk hengende som et gigantisk overheng over meg. Det gikk en liten fissur eller rift oppover på venstre side også, det vil si på Litlehornsida av Halls renne, og denne så litt mer lovende ut, for denne gikk mer på skrått, og ikke fullt så bratt oppover. Jeg tok meg forsiktig over til andre siden av Halls renne, og det var i seg selv litt utfordrende, for bunnen av renna var glatt som glatte svaberg her oppe, men der var nå uansett noen små fordypninger og kanter hvor man kunne finne fotfeste her og der. Vel over på andre sida, tok jeg meg opp til den smale riften jeg hadde sett. Den var brattere og mer tricky enn det den hadde sett ut til å være når jeg så den fra avstand, men likevel ikke verre enn at det kanskje kunne gå. Jeg forsøkte meg forsiktig, og passet hele tiden på at jeg både hadde gode tak med hendene, og at føttene stod plassert et sted de ikke ville gli. Jeg hadde helt nye Scarpa Mescalito GTX, hvor knottene i tåen er samlet til én felles god klatreknott, og disse var jeg glad for nå. Jeg klatret et lite stykke, og fikk øye på to bolter som var kilt fast i fjellet; og forstod at dette var ett av de stedene mange pleier å klatre med sikring. Jeg fant dels noen steder å sette føttene midt nede i riften, og dels fant jeg et par gode utspring på høyre side; men jeg ble også nødt til å benytte et par mindre kanter i fjellet på venstre side av meg. Jeg memorerte hvordan jeg plasserte føttene, slik at jeg skulle ha muligheten til å ta meg ned igjen samme vei; og klatret litt opp og ned et par ganger for å være sikker på at det gikk, før jeg klatret hele veien opp forbi dette tricky partiet, eller cruxet, som det kalles på "fjellspråket".

© Atle Solholm

Sliten var jeg nå oppe i skaret mellom Romsdalshornet og Litjehornet. Herfra skulle det, ifølge turbeskrivelsene, bare være lett klyving opp til topps. Det var fortsatt tåke rundt meg, men plutselig kunne jeg nå se gløtt av blå himmel, og jeg øynet muligheten for at toppen på fjellet lå over skydekket. Klyvingen videre opp var krevende nok den, først og fremst fordi jeg ikke kunne veien, kanskje, og måtte prøve meg fram litt her og der. Etter noen minutter var jeg oppe på et slags lite platå, og nå øynet jeg virkelig muligheten for at det kanskje ville være blå himmel oppe på toppen (bilde #15). Jeg kløv videre opp siste biten, og her gikk det lettere; og omsider kunne jeg entre topp-platået, hvor det var både solskinn og blå himmel (bilder ## 16-22).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det er en nesten magisk følelse å plutselig stå over skydekket og se utover fra en slik fjelltopp etter en strabasiøs tur nede i skodda. Jeg opplevde det samme oppe på Store og Lille Venjetind i fjor sommer en gang (Store og Lille Venjetind). Jeg skyndte meg å ta bilder i de forskjellige himmelretninger, og puttet deretter i meg litt sjokolade og litt brus; og tok meg så også tid til å ta en liten titt inn i den lille hytta som står der oppe, før jeg tok fatt på turen ned igjen. Klyvingen ned igjen i skaret var grei nok, og gikk stort sett etter samme rute som turen opp. Jeg vet det er vanlig å ta turen også bortom Litjehornet når man bestiger Romsdalshornet via denne ruta, men det var allerede langt på dag, og jeg var sliten, så jeg bestemte meg for å droppe Litjehornet denne dagen. Det å ha Litjehornet til gode kan jo også være et greit påskudd for å ta turen på nytt en annen gang, tenkte jeg. Jeg tok meg i stedet veldig forsiktig fra skaret og ned i Halls renne nøyaktig der jeg var kommet opp, og akkurat der ruta er på det bratteste klatret jeg baklengs, og plasserte beina nøyaktig slik jeg hadde gjort på vei opp. Her må man være nøye med hvor man setter beina, og hvor man holder seg fast, og ikke overlate slike ting til tilfeldighetene. Skulle man falle her, faller man gjerne ikke bare de 4-5 meterne ned til bunnen av Halls renne; Halls renne er så bratt, at en menneskekropp lett kan bli slengt kast i kast nedover i denne.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kom meg greit forbi cruxet, og deretter over til nordsida av Halls renne. Herfra fulgte jeg den tidligere nevnte "fjellhylla" ned til østryggen. Videre nedover var jeg glad jeg hadde tatt meg tid til å memorere traséen så godt som jeg hadde gjort. Tåka hadde i grunnen ikke tetnet til, men den gikk lengre ned i fjellsida nå enn da jeg var på vei opp. Jeg dobbeltsjekket også noen ganger med GPS'en min underveis, men et par av gangene anga den at jeg var i lufta halvveis borte på Olaskarstinden, så satellittdekningen var tydeligvis ikke den aller beste. Når jeg nærmet meg det bratte partiet mellom 1200 og 1270 m.o.h., passerte jeg rappellfestet på bilde #6. Jeg tok meg forsiktig videre nedover, og kom snart ned til rappellfestet på bilde #5. Rett ned fra dette er det vanskelig å klyve, men jeg fant igjen traséen jeg hadde brukt opp; en liten renne eller rift i fjellet bare noen meter nord for dette rappellfestet. Nå var jeg igjen nede der stien var rødmerket, og snart var jeg igjen også under skydekket, og kunne se utover Venjedalen. Jeg fulgte rødmerkingen ned til der stien møter stien fra Olaskarvatnet, og videre ned derfra var jeg jo kjent fra tidligere, så det tok ikke lange tiden før jeg var tilbake ved bilen og kunne sette meg inn og kjøre hjem igjen. Under mye av turen hadde jeg hørt, og delvis også sett, et Luftambulanse-helikopter som fløy inn og ut av skydekket ved Store Venjetind, og når jeg nå kjørte ned Venjedalen, passerte jeg en møteplass der det stod parkert både helikopteret og en svær ambulansebil, og ambulansepersonell stod og snakket sammen mellom bilen og helikopteret. Jeg nikket til dem i det jeg passerte dem. Jeg stoppet ikke for å spørre, men leste i nyhetene neste dag at en klatrer var blitt skadet oppe på Store Venjetind; en påminner om at vi alltid må være forsiktige når vi går og klatrer i fjellet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm