Søre Venjetinden (02.10.2021)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg besøkte Store og Lille Venjetind i midten av august i år [Link til turen: Store og Lille Venjetind], og har siden hatt lyst til å forsøke meg på å gå hele Venjetindtraversen. Imidlertid kom jeg meg litt sent av gårde denne dagen, og etter å ha kjørt en halvtimes tid på vei til Åndalsnes, kom jeg på at jeg hadde glemt å ta med hodelykt. Jeg visste at solen ville gå ned i syv-tiden, og at det ville være mørkt ca. kl. åtte om kvelden; men om jeg kunne komme i gang med å gå like etter klokken tolv, så hadde jeg jo om lag 8 timer på meg, hvilket jeg tenkte skulle holde.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kjørte opp til parkeringsplassen helt øverst i Venjedalen, satte bilen fra meg der oppe, og gav meg i kast med stien oppover mot den lille hengedalen mellom Romsdalshornet og Olaskarstinden (se kart). Jeg gikk imidlertid feil like etter Hornvatnet, og endte et godt stykke oppi fjellsida før det gikk opp for meg at dette bar galt avsted; og innså at jeg måtte traversere bort til den riktige stien (se GPS-tracking). Det var heldigvis ikke brattere enn at det gikk helt greit å traversere, men man mister uansett tid på slikt; selv når man slipper å gå tilbake å begynne på nytt.

© Atle Solholm

Tilbake på den riktige stien ble det litt lettere klyving like før man kommer opp i den nevnte hengedalen/botnen mellom Romsdalshornet og Olaskarstinden. Jeg krysset så en liten bekk der oppe, og så fulgte jeg stien langs nordsida av Olaskarstinden opp til Olaskarsvatnet [1128 m.o.h.]. Videre fulgte jeg nordsida av vatnet bort til fjellryggen der Venjetindtraversen begynner, og her benyttet jeg til en viss grad Peakbook-appen med kart og inntegnet rute til å peile meg inn på traversen, selv om været var strålende, og det var greit å finne fram rent visuelt.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kom opp på ryggen omtrent midtveis mellom Olaskarsvatnet og Svartevatnet [1078 m.o.h.], og så fulgte jeg ryggen oppover. På høyre side fikk jeg nå en storslått utsikt bort på Kvandalstindanen, og venstre side enda mer storslått utsikt mot Romsdalshornet, Litlehornet og Hornaksla (bilde #5). Traséen langsetter Venjetindtraversen går over en lang rekke fjelltagger; hvorav noen er enkle å gå eller klyve over, mens andre er vanskeligere enten å komme opp på, eller å komme ned igjen fra. Mange steder går det helt greit å følge selve eggen over knausene, mens det andre steder er enklere å gå litt nedenfor, enten på høyre eller venstre side av selve eggen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg passerte den knausen som her i Peakbook er kalt Søre Venjetinden sør [1665 m.o.h.], og kom meg etterhvert bort på Søre Venjetinden [1729 m.o.h.]. Etterhvert som jeg kom opp i høyden, kom Trollveggen og Trolltindan til syne bakom Romsdalshornet og Litjhornet (bilde #10). Litt bortenfor Søre Venjetinden ble jeg tatt igjen og forbigått av en svenske som hadde lagt ut på samme turen, men som antagelig var noe sprekere enn meg, og i tillegg hadde lettere oppakning enn meg. Jeg fortsatte forbi Søre Venjetinden nord [1728 m.o.h.], og helt bort til der det går bratt ned mot et skar, før oppstigningen til Lille Venjetinden, som egentlig regnes som et klatreparti. Her valgte jeg å snu, for jeg hadde gått i om lag 4 timer, og klokka var kvart over 4. Det kan hende jeg kunne klart å fullføre turen før mørket falt på, men jeg var usikker på hvor lang tid det ville ta meg å klatre opp på Lille Venjetinden; så jeg valgte å ikke ta noen sjanse, og satte kursen tilbake den veien jeg var kommet opp.

© Atle Solholm

Turen tilbake til hengedalen mellom Olaskarstinden og Romsdalshornet gikk greit, for det var fortsatt lyst. Mens jeg tok meg ned den bratte fjellsida herfra og ned til bilen, ble det imidlertid stadig mørkere, og gradvis mer tricky å se stien. Omsider flatet terrenget imidlertid litt ut, og stien ble mer tydelig; slik at jeg kunne speede opp igjen litt, og snart var jeg tilbake ved bilen. Mens jeg stod ved bilen og byttet til tørre klær, så jeg plutselig en mannsperson komme joggende opp mot parkeringsplassen og bort til den eneste bilen på parkeringsplassen med unntak av min. Det var svensken som hadde passert meg omtrent der jeg valgte å snu. Vi slo av en prat, og utvekslet litt erfaring om fjellene i området, før vi kjørte avsted hver til vårt.

Jeg har alltid vært, og er fortsatt, opptatt av å gjøre sikre vurderinger og valg når jeg er på tur på fjellet, og sånn sett er jeg fornøyd med at jeg klarte å motstå fristelsen til å fortsette turen denne dagen. Jeg var imidlertid svært innstilt på nokså snarlig å gjøre et nytt forsøk, og ettersom været slo brukbart til også helgen etter, gjorde jeg et nytt forsøk da, og da lyktes jeg i å fullføre denne spektakulære turen [se link: Venjetindtraversen].

© Atle Solholm

© Atle Solholm