Venjetindtraversen (09.10.2021)
| Start point | Venjedalen (724m) |
|---|---|
| Endpoint | Venjedalen (715m) |
| Duration | 9h 46min |
| Distance | 16.1km |
| Vertical meters | 2,483m |
| GPS |
|
| Ascents | Lille Venjetinden sør (1,721m) | 09.10.2021 08:36 |
|---|---|---|
| Lille Venjetinden nord (1,803m) | 09.10.2021 08:36 | |
| Søre Venjetind sør (1,665m) | 09.10.2021 08:36 | |
| Søre Venjetinden nord (1,728m) | 09.10.2021 08:36 | |
| Søre Venjetind (1,729m) | 09.10.2021 08:36 | |
| Store Venjetinden (1,852m) | 09.10.2021 08:36 | |
| Lille Venjetinden (1,822m) | 09.10.2021 08:36 | |
| Visits of other PBEs | Venjesdalen p-plass (740m) | 09.10.2021 08:36 |
![Bilde #1: Første del av Venjetindtraversen, med Søre Venjetinden [1729 m.o.h.] lengst til venstre.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20211223_61c4abe19a819.jpg?p=xtralarge)
Etter å ha snudd knapt halvveis på Venjetindtraversen ei uke tidligere [Turbeskrivelse her:Søre Venjetinden], var jeg nå veldig gira på å gjennomføre denne turen; og da været slo til denne lørdagen, var det bare å komme seg av gårde. Det var meldt tett snø i denne høyden de neste 14 dagene, så det lå i kortene at dette ville bli siste muligheten før neste sommer.
Jeg stod mye tidligere opp enn det jeg hadde gjort helgen før, og denne gangen passet jeg på å ha hodelykt med meg; og så kjørte jeg innover til Åndalsnes og Venjedalen, og parkerte helt øverst inne i dalen mellom Venjetindane og Romsdalshornet. Nå var jeg jo bedre kjent enn det jeg var forrige gang, så nå fulgte jeg riktig sti helt fra starten av; og det sparte jeg en del tid på. Jeg kom meg opp i hengedalen mellom Romsdalshornet og Olaskarstinden, og passerte i forkant av Olaskarstinden over til den neste hengedalen, der Olaskarsvatnet [1128 m.o.h.] befinner seg. Som sist gikk jeg så langs nordsida av vatnet, og kom opp på fjellryggen mellom Olaskarsvatnet og Svartevatnet [1078 m.o.h.]; for det er nettopp denne fjellryggen som er starten, eller sør-enden på Venjetindtraversen.
![Bilde #4: Utsikt fra første del av Venjetindtraversen mot Svartevatnet [1048 m.o.h.] og Kalskråtinden [1801 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20211223_61c4afed572d1.jpg?p=xtralarge)
Oppe på traversen fulgte jeg mer eller mindre samme rute som sist, hvilket vil si at jeg stort sett fulgte selve eggen, men innimellom gikk litt nedenfor på enten høyre eller venstre side. Denne første delen av Venjetindtraversen består av en lang rekke knauser og små-pinakler (bilde #1), hvorav de fleste er greie å forsere, mens andre er litt vanskeligere enten å klyve opp på eller å komme ned igjen fra. Turen bort til Søre Venjetind gikk imidlertid greit og ganske radig; ettersom de egentlige utfordringene i form av klyving og etterhvert klatring langs denne ruta først setter inn etter at man har passert Søre Venjetind.
Etterhvert som jeg kom opp i høyden, ble utsikten mer og mer fabelaktig (bilder ## 5 og 6). Det var mer skyet denne dagen enn hva det var for en uke siden, men det tegnet likevel til å bli en fin tur; og snart kunne jeg se helt bort til Lille Venjetinden (bilde #8). Like etter Søre Venjetinden [1729 m.o.h.] kommer et kort klyveparti, som imidlertid ikke byr på særlige vansker; og omtrent når man når Søre Venjetinden Nord, så når man også fjellryggen som går bort til Kvandalstindane (bilde #10).
![Bilde #9: Kalskråtinden [1801 m.o.h.] med Svartevatnet [1078 m.o.h.] i forgrunnen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20211223_61c4fafd6b2c0.jpg?p=xtralarge)
Etter Søre Venjetinden Nord [1728 m.o.h.], følger man fjellryggen et lite stykke til, og her blir det gjerne til at man veksler litt mellom østsida og vestsida av selve ryggen; ettersom det er svært vanskelig et par steder, dersom man skal følge selve eggen hele veien. Etter litt kommer man til det djupe skaret mellom Søre og Lille Venjetinden, og her går det nokså bratt ned fra fjellryggen og ned i skaret (markert med stor rød trekant på bilde #14). Har man med seg tau, kan man rappellere ned, men har man ikke med tau er én mulig løsning å gå i en bue utpå isbreen på østsiden av traversen, og dermed by-passe the bratte partiet, slik turen er beskrevet her på Peakbook (stiplet rød kurve på bilde #14). Breen hadde imidlertid i øyeblikket nokså store bre-sprekker (bilde #13), og jeg var derfor ikke noe lysten på å begi meg utpå der, så jeg fant meg i stedet en trasé som gikk litt ned på vestsida av fjellryggen, og som jeg hadde sett meg ut da jeg var på stedet én uke tidligere (stiplet blå kurve på bilde #14). På den måten kom jeg meg ned i skaret, og kunne ta fatt på oppstigningen mot Lille Venjetinden (bilder ## 15 & 16).
Fra bunnen av skaret startet jeg på klyvingen opp mot Lille Venjetinden Sør [1721 m.o.h.], ettersom jeg på forhånd hadde bestemt meg for å legge turen oppom alle de toppene som er registrert som en egen PBE [Peakbook element] her på Peakbook. Klyvingen opp på denne toppen var helt grei, men det var på en måte et nokså eksponert utsiktspunkt, og jeg husker jeg tenkte at dette nok kan være en fjellhammer som før eller siden kan finne på å ramle ned. Jeg skulle imidlertid hatt voldsom til uflaks om den skulle finne på å gjøre det akkurat mens jeg stod utpå der, og det gjorde den da heller ikke. Jeg fortsatte bort til der oppstigningen mot Lille Venjetinden tar til, og her bratnet det virkelig til. Hittil hadde jeg klart meg med varierende vanskelighetsgrader av klyving; men oppstigningen til Lille Venjetinden fra sør, ligger innenfor det de fleste nok vil karakterisere som klatring.
Det gikk imidlertid fint å komme seg opp der. Traséen opp valgte jeg litt ut fra hvor det så ut til å være greit å klatre, litt ved å peile meg inn mot selve eggen på fjellryggen; og så litt ved prøving og feiling. På generelt grunnlag anbefaler jeg bruk av både fjellfører og klatreutstyr når man skal opp her, men for den fjell- og klatrevante går det (tydeligvis) også an å klare seg uten noen av delene. Ruta jeg valgte er markert med stiplet rød kurve på bilde #16, men jeg har i ettertid vært i kontakt med andre som har gått denne traversen, og det finnes flere alternativ akkurat her.
![Bilde #17: Jeg nærmer meg toppen på Lille Venjetinden [1822 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20211224_61c6326da70c7.jpg?p=xtralarge)
Vel oppe på Lille Venjetinden var jeg tilbake i "kjent farvann", for her var jeg i sommer en gang [Link til turbeskrivelse: Store og Lille Venjetind]. Jeg tok meg bortover til Lille Venjetinden Nord (se bilde #20), og derfra var det å klyve ned i skaret mellom Lille og Store Venjetinden. Fra dette skaret er fjellveggen nesten loddrett opp til toppen av Store Venjetinden, så her benytter man i stedet det såkalte Galleriet for å ta seg bort på østryggen av Store Venjetinden, for så å følge denne opp til toppen [1852 m.o.h.]. Galleriet er ei fjellhylle som strekker seg hele veien fra skaret og bort på østryggen (se bilder ## 21 & 22). Hylla er relativt brei, og grei nok å gå på, men det er om lag 75 meter ned til isbreen nedenfor, så man bør ikke snuble eller trå feil mens man går oppe på Galleriet; og dette partiet er ikke for folk med høydeskrekk, men det er ikke resten av denne turen heller.
Når man er kommet seg bort på østryggen av Store Venjetinden, er det relativt greit å ta seg derfra og opp på toppen. Man støter på et par steder hvor litt lettere klyving må til, men der er ikke noen klatrepartier langs dette partiet. Denne øverste delen av østryggen er egentlig en del av Sir William Cecil Slingsby's rute opp på Store Venjetind; han besteg fjellet fra nordøst (via Hurrungsvatnet). Fra toppen av Store Venjetinden var det bare å gi seg i kast med turen ned igjen langs det som vanligvis regnes som normalruta til Store Venjetinden. Helt øverst var det litt klyving, og litt leting og erindring for å finne igjen omtrent den traséen jeg gikk på sommeren. Så bar det nedover de såkalte svaene, og videre ned nordryggen i retning Nordre Venjetind [1510 m.o.h.]. Det er egentlig ikke noen lengre avstikker å legge turen oppom Nordre Venjetind, men i og med at jeg var oppom der på sommeren, så droppet jeg det nå.
Nede i skaret mellom Nordre Venjetind og Store Venjetind kommer det opp ei renne fra vest, og normalveien fortsetter ned denne. Jeg var litt gåen i beina etter mange timers gange, så det gikk ikke så fort nedover med meg; men jeg tapte nå høydemeter litt etter litt. Da jeg omsider var nede ved bilveien, hadde jeg fortsatt ca. tre kvarter igjen å gå opp igjen til bilen; og da savnet jeg et par lettere sko, slik at jeg kunne ha småsprunget litt oppover i stedet for å gå oppover bakkene med relativt tunge steg.
User comments