Store og Lille Venjetind (16.08.2021)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

En tur jeg en tid hadde ønsket å ta, var turen opp på Store og Lille Venjetind [hhv. 1852 og 1822 m.o.h.]. Jeg hadde på forhånd forberedt meg brukbart til turen, syntes jeg, og blant annet lest flere turbeskrivelser om den her på Peakbook. Så jeg kjørte inn til Åndalsnes denne morgenen, og videre opp i Venjedalen, hvor jeg parerte i Naustvika P-lomme, like ved enden av Venjedalsvatnet (se kart/GPS-tracking). Skydekket hang lavere ned i fjellene enn jeg hadde håpet på, men jeg bestemte meg for å forsøke meg likevel, så fikk det heller bli en rekognoseringstur dersom sikten skulle vise seg for dårlig til å gjennomføre hele turen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Naustvika går det sti oppover ei bratt renne, som til slutt ender opp i skaret mellom Nordre Venjetind [1510 m.o.h.] og Store Venjetind (se kart). Jeg hadde ikke lastet ned noe GPS-spor på Garmin-enheten min, men jeg hadde Peakbook-app'en åpen, og der ligger det inne ei rute, slik at jeg ved å bruke denne applikasjonen på mobiltelefonen min kunne holde øye med om jeg var på den røde streken eller ikke. Fra skaret gikk stien videre litt over på motsatt side, dvs. over på den sida som vender mot Hurrungsvatnet og Hurrungen, mens den fulgte ryggen mellom Nordre og Store Venjetind videre oppover i retning sistnevnte.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Litt lengre oppe, blir det noe lettere klyving et kort parti, før stien passerer gjennom ei smal kløft, og man komme opp på svaene, et parti med nokså glatte svaberg, men hvor man likevel finner noen sprekker og kanter her og der som gir greit fotfeste, i hvert fall i tørt vær. Nå hadde jeg riktignok gått i tåke fra ca. 1000 høydemeter og oppover, men fjellet var stort sett nokså tørt, og fotfestet var greit. Mens jeg var på svaene, møtte jeg to karer som jeg hadde sett starte like før meg. De var en del yngre enn meg, og gikk nok en hel del fortere, og de var nå på vei ned igjen etter å ha vært oppe på Store Venjetinden. Jeg fikk noen råd fra dem om å velge en trasé noe lengre til venstre enn den som står på enkelte kart når jeg nærmet meg toppen, og så ønsket vi hverandre god tur videre.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter svaene kommer ett parti hvor det her på Peakbook er angitt at det er en del løsmasser. Jeg opplevde imidlertid ikke disse som verre enn det man finner mange andre steder i fjellheimen, så det mest tricky partiet var i grunnen det siste partiet opp mot toppen, hvor det er såpass bratt at det ikke er mulig å gå, og man er nødt til å klyve. I dette partiet finner man også en liten fjellhammer, og jeg tror det var denne de to gutta mente jeg burde gå til høyre, og ikke til venstre for. Også i dette partiet er det en del glatte svaberg som er for glatte til å gi fotfeste, og hvor man kan ende opp med å skli et godt stygge nedover. Man finner imidlertid noen renner på kryss og tvers av svabergene, og det gjelder egentlig bare å finne seg en brukbar rute der man følger disse litt på kryss og tvers.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg nådde toppen, men da var jeg såpass sliten, at jeg ikke orket tanken på å skulle gå videre til neste topp. Denne turen krever såpass mye konsentrasjon hele veien, i hvert fall for en som ikke har gått den før, så man blir liksom litt tappet for krefter. Jeg satte meg imidlertid ned i ei grop rett bakom toppen, og fant fram litt mat og drikke fra sekken, og fikk i meg noe av dette. Etterhvert kom både humøret og kreftene tilbake, og jeg fikk lyst til å fortsette til Lille Venjetinden likevel. Mens jeg var her på toppen, fikk jeg dessuten også enkelte glimt av sola, og av fjellene omkring, for toppen av skydekket lå omtrent akkurat i denne høyden, men varierte noe.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kløv nedover østryggen på fjellet, på jakt etter "Galleriet", ei fjellhylle som tar deg fra østryggen og bort til skaret mellom Store og Lille Venjetind. Fjellsida fra Store Venjetind og ned i dette skaret er nemlig nesten helt loddrett, så med mindre man har klatreutstyr med seg, og kan rappellere ned, er man nødt til å gå via østryggen og Galleriet for å komme seg ned i skaret. Galleriet var ikke vanskelig å finne, og denne fjellhylla var grei og uproblematisk å følge; man må bare passe på å ikke snuble eller skli mens man er på Galleriet, for det er noe sånt som 75 høydemeter ned til isbreen nedenfor. Rett etter at jeg hadde passert skaret, møtte jeg to karer som begge gikk med klatresele og andre imponerende greier. De var i ferd med å gå hele Venjetindtraversen, og hadde akkurat besteget Lille Venjetinden fra sør, en bestigning som betegnes som klatring, og ikke som klyving. Jeg hadde imidlertid ikke tenkt å gi meg i kast med dette partiet denne dagen, jeg skulle bare opp på Lille Venjetinden fra nord.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det finnes et såkalt crux like etter skaret, på vei opp på Lille Venjetinden Nord [1803 m.o.h.]; hvor det er litt tricky å passere, men dette gikk likevel greit, og snart var jeg oppe på denne fortoppen av Lille Venjetinden. Derfra fulgte jeg bare ryggen sørover mellom de to toppene, og snart etter var jeg på toppen av Lille Venjetinden. Det var riktignok svært så bratt ned på østsiden av denne ryggen, så man følte bokstavelig talt at man gikk på kanten av et stup. Vinden blåste imidlertid fra øst denne dagen, og dette bidro nok til at det likevel ikke føltes så ille. På Lille Venjetinden satte jeg meg på nytt ned og fikk i meg litt mat og drikke, og så ga jeg meg i kast med turen ned igjen.

© Atle Solholm

Fra Lille Venjetinden og ned i skaret gikk jeg nå litt nede på vestsida av ryggen, og bypasset med andre ord nordtoppen av Lille Venjetind på tilbakeveien. Fra skaret fulgte jeg så Galleriet bort igjen på østryggen av Store Venjetinden, og derfra bar det opp igjen den samme traséen som jeg hadde fulgt nedover. Deretter var det noe tricky å skulle ta seg ned igjen fra Store Venjetinden over det øverste klyvepartiet, og jeg angret nå på at jeg ikke hadde gjort noe forsøk på å memorere den traséen jeg hadde benyttet på vei opp. Jeg kom meg velberget forbi dette partiet, men jeg har lest at man her kan spare en del tid ved å ha med seg tau og rappellere ned det bratteste partiet (og er det isete eller glatt, bør man definitivt bruke tau).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte ryggen videre nedover, først over "løsmassene", og så over svaene. Nede ved det neste skaret, bestemte jeg meg for å legge turen oppom Nordre Venjetind. Her var det lett klyving opp fra skaret, men deretter egentlig grei skuring videre. Nå var jeg jo for lengst nede i den tjukke tåka igjen, så jeg fulgte vestryggen fra Nordre Venjetinden kun et lite stykke, og kløv så ned igjen i den renna jeg hadde fulgt på turen opp. Etter langt om lenge kom jeg under skydekket igjen, og fikk øye på Venjesdalsvatnet og parkeringsplassen der jeg hadde bilen stående. Derfra tok det ikke så veldig lang tid før jeg var nede igjen, men da var jeg svært så sliten, for denne turen krever at konsentrasjonen er på topp egentlig hele veien. Man skal ikke trø feil noe sted, hverken på Galleriet eller i noen av klyvepartiene, og selv i renna mellom Nordre og Store Venjetind er det såpass bratt, og med såpass mye løs stein, at det er lurt å konsentrere seg når man går der.

© Atle Solholm